Moses Etiopieren - åndelig veileder og martyr

I dag feirer vi minnet om Moses Etiopieren eller Moses den sorte (330-405), som var en asketisk monk og prest i Egypt i det fjerde århundre.

Som sin navnebror var Moses en slave som tilhørte en myndighetsperson. Han ble sendt bort etter å ha blitt mistenkt for tyveri og mord. En tid etter ble han leder for en gjeng med kriminelle som opererte i Nil-dalen og spredte frykt rundt seg. Ved en anledning hindret en bjeffende hund Moses i å utføre et innbrudd. Han svor hevn over eieren av hunden. Eieren ble advart, og gjemte seg, og Moses drepte noen sauer for å hevne seg. Under en flukt fra myndighetene gjemte han seg hos noen munker som bodde i Wadi El Natrun, på den tiden kalt Sketis, nær Aleksandria. Munkenes hengivelse, fred og ro grep Moses veldig. Det førte til at han omvendte seg, ble døpt og medlem av kommuniteten i Sketis.

Men det var ikke lett for en mann med hans bakgrunn å føye seg etter det livet som ble levd i kommuniteten. En dag ble han angrepet av en gruppe tyver mens han oppholdt seg i sin munkecelle. Han slo tilbake, overmannet dem og dro dem inn i kapellet hvor de andre munkene var for å be. Han fortalte de andre munkene at han synes ikke det var rett av en kristen å skade tyvene, så han spurte hva han skulle gjøre med dem. Tyvene på sin side ble så overveldet av det som skjedde at de omvendte seg, og ble selv en del av kommuniteten!

Moses var ivrig i alt han gjorde, og ble mismodig fordi han ikke var nok perfekt. Tidlig en morgen tok abbeden i kommuniteten, fader Isidore, Moses med ut på et tak og sammen sto de for å se på soloppgangen. Da sa Isidore til Moses: "Kun ganske sakte driver solstrålene natten bort og det gryr av dag, og på samme måte blir man en fullkommen kontemplativ."

En dag gav abbeden beskjed om at de skulle faste noen bestemte dager. Noen brødre kom til Moses, og han forberedte et måltid mat til dem. Noen munker i nærheten gav da beskjed til abbeden at Moses hadde brutt fasten. Da de kom for å konfrontere Moses med dette, endret de plutselig på det de skulle si til ham. De sa: "Du adlød ikke en menneskelig befalning, men det var fordi du adød den guddommelige befaling om gjestfrihet."

Enkelte ser i denne hendelsen de tidligste hentydningene til påskefasten, som utviklet seg på denne tiden.

Når en bror en dag hadde begått en grov synd ble Moses invitert til et møte for å samtale om en passende straff, nektet Moses å deta. Når han nok en gang ble anmodet om å delta, kom han bærende med en krukke på skuldren full av sand. Krukken hadde mange hull og sanden lekket ut. Da de andre spurte hvorfor han kom bærende med denne, sa Moses: "Mine synder renner ut bak meg og jeg kan ikke se dem, men i dag er jeg kommet for å dømme en annens feil." Da de hørte dette tilgav de broderen som hadde syndet.

Moses ble en åndelig veileder for kommuniteten av munker i den vestlige egyptiske ørken. Senere ble han ordinert til prest.

Da Moses var 75 år, ryktes det at en gruppe berbere skulle angripe klosteret. Munkene ville forsvare seg selv, men Moses forbød dette. Han bad dem om å trekke seg tilbake, i stedet for å forsvare seg. Han og syv andre og tok i mot inntrengerne med åpne armer. Alle åtte ble myrdet av bandittene den 1. juli 404.