Bederen som tross sykdom fikk bli til velsignelse for Guds rike

Det er en glede å kunne skrive om Ignatios Brianchaninov (1807-1867), hvis minnedag det er i dag. En av årsakene er at han var en av de store læremesterne når det gjelder Jesusbønnen, som jeg er blitt så glad i.

Han kalte den for 'kongsveien, som leder bederen fra jorden til himmelen'.

Han ble født Dimitrij Alexandrovitsj Brianchaninov, 15.januar 1807 i provinsen Vologda. Hans far var godseier. Helt fra tidlig barnsben følte han seg dratt til liv i stillhet og bønn. Men hans far hadde andre planer for ham. 15 år gammel fikk faren skrevet inn ved Den keiserlige skolen for militæringeniører i St.Petersburg. Dimitrij var en slik begavelse at han tiltrakk seg oppmerksomhet fra storhertug Nicholas Pavlovitsj, som senere skulle bli Russlands nye tsar. Men Dimitrij kjente kallet til et monastisk liv, og ble deprimert med tanken på at han skulle måtte gjøre en militær karriere.

I 1826 blir han svært syk. Han forsøkte å bli fritatt fra militærtjenesten, men lykkes ikke før året etter, da sykdomstilstanden hadde blitt svært vanskelig. Denne gangen blir han innvilget fritagelse.

Iløpet av de fire neste årene lever Dimitrij som novise i flere klostre. På grunn av sin dårlige helse blir han ikke tatt opp i noen av dem. Han klarer heller ikke å finne noen åndelig veileder som han virkelig kan betro seg til. Resten av livet sørget han over at det var så få åndelige fedre og mødre å finne.

Endelig, i 1831 ble han opptatt som munk, av biskop Stefanus av Vologda, og fikk det monastiske navnet, Ignatios. Ganske raskt ble han ordinert diakon, senere prest. Alt dette fant sted uten bifall fra hans foreldre.

I 1832 ble han betrodd ledelsen av en liten monastisk kommunitet i Vologda, men det våte klimaet der forverret hans sykdom, og han måtte ganske raskt oppgi det hele.

Høsten 1833 skjer det noe helt uventet. I forbindelse med et besøk tsar Nicholas (Nikolai) gjør til Den keiserlige militæringeniørskolen spør han etter hva som har skjedd med Dimitrij, så gir han beskjed om at Dimitrij må vende tilbake til St.Petersburg øyeblikkelig. Dimitrij er bare 26 år gammel da tsaren utnevner han til arkimandrit - leder for - intet ringere enn Hl. Sergius klosteret, som var et av de aller viktigste klostrene i hele Russland. Han får beskjed av tsaren om å forvandle dette til et modellkloster, og vise hvordan et monastisk liv skal leves!

De neste 24 årene gir han seg helt til denne oppgaven, ikke minst viser han stor oppmerksomhet på gudstjenesteliturgien. En stor påvirkningskilde var utvilsomt var Paisius Velichkovskij, som han traff mens Dimitrij var en ung munk. Denne Paisius Velickovskij er mannen som satte sammen den slaviske utgaven av Filokalia, de gamle fedrenes undervisning om hjertets bønn. Om Jesusbønnen.

I 1857 - helt utslitt av alle sine forpliktelser - blir han utnevnt til biskop av Kaukasus og Svartehavet - et enormt, uorganisert bispesete, hvis administrative oppgaver lå langt over det et menneske med hans helse kunne klare. Han holdt ut i fire år, og trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste.

De siste seks årene av sitt liv lever han tilbaketrukket i bønn i Nicolo-Babaevskij-klosteret i bispesetet Kostroma. Han skriver brev til sine åndelige barn. 30.april 1867 sovner han stille inn.

Her finnes en god artikkel fader Dimitrij har skrevet om Jesusbønnen:

http://livingorthodoxfaith.blogspot.no/2009/11/on-jesus-prayer-by-st-ignatius.html

Her er en annen artikkel om hvordan leve for Herren midt i verden:

http://www.pravmir.com/a-rule-of-self-attentiveness-for-those-in-the-world/