På 1990-tallet skrev den skotske filosofen Alasdair MacIntyre, kjent for sitt bidrag til moralsk og politisk filosofi, men også for sitt forfatterskap innen historie og teologi, om den troskrisen Vesten nå opplever. I boken 'After Virtue' skriver han at skal vi møte det åndelige mørket vi nå opplever, så tenker MacIntyre seg dannelsen av små fellesskap med motstandskraft til å ta vare på og videreføre den moralske og åndelige arven inn i framtiden. I den sammenheng trekker han frem Benedikt av Nursia, som et forbilde.
I går feiret vi minnet om denne Benedikt. I mer enn 1500 år har den hellige Benedikts regel vært et av Europas grunnleggende kulturbærende elementer. Fremdeles lever mange mennesker etter den, både i klostre og i de nye monastiske kommunitetene. Hva angår troens overlevelse i et fremtidig Europa preget av enda større intoleranse og forfølgelse av kristne enn vi nå ser, så vil disse små nymonastiske fellesskapene eller kommunitetene ha helt avgjørende betydning! Her vil troen ikke bare tas vare på, men leves ut i folks hverdager. Slik menigheten en gang startet med husmenigheter, slik vi den overleve som en martyrkirke - i visse tilfeller - under jorden. Mens troen overgis og frafallet rammer kirkesamfunnene. Allerede i dag blør de protestantiske kirkene i hele Europa, og sårene ser ikke ut til å leges.
Benedikt er blitt kalt den vesterlandske klosterbevegelsens far. Han vokste opp i den lille byen Nursia, som ligger omtrent midt i Italia, og på slutten av 400-tallet sendes han av sine foreldre til Roma for å studere. Han trives ikke noe særlig godt i storbyen. Benedict er bærer en en djup og sterk lengsel etter Gud, han drives til bønn. Derfor begav han seg opp i fjellene for å søke Gud. Her skulle han også finne en klok åndelig veileder, Romanus. Benedikts hjem ble en grotte i villmarken. I ørkenfedrenes ånd ble han fostret til et liv i helhjertet overgivelse og bønn.
Det gikk ikke lenge før ryktene begynte å gå om denne bedende mannen. Et kloster i nærheten ville gjerne ha ham som sin abbed. Han takker ja, begynner å reformere klosteret, men oppdager ganske raskt at dette vil disse munkene ikke vite noe av. Det ble bråk, og Benedikt trekker seg tilbake til sin hule.
Men nå begynner unge mennesker å flokke seg rundt ham. Han er ikke riktig tredve år en gang, men hans liv bærer en slik kraft i seg, at de som søker ham opp dras mot ham. Snart er det så mange at han må organisere dem i små kommuniteter. Benedikt utpeker en leder for hvert av dem og tar selv ansvaret for opplæringen av novisene.
Det andre vi forbinder med Benedikt er ordene 'ora et labora' - be og arbeid. Formuleringen finnes likevel ikke i hans klosterregel, men de sammenfatter likevel den livsholdningen som kom til å prege de som skulle få navnet benediktinere.
En av de tingene som utledes direkte fra klosterregelen, og som ikke minst taler inn i vår egen samtid, er understrekningen av ordet 'stabilitet'. Vi lever jo i en rotløs tid, som mer enn noe annet trenger til stabilitet. Det er blant annet på grunn av rotløsheten, at troen forvitrer. I de små kommunitetene skapes den stabiliteten som trengs for å bli værende, både bokstavelig, og i overført betydning. Selv om konferanser og store møter kan være inspirerende og viktige for å få impulser, leves dog troen ut blant naboer og arbeidskamerater.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar