Hellige Trifon av Petsjenga, del 1

I dag skulle jeg ha vært tilstede når mine ortodokse venner feiret Hl.Trifon av Petsjenga i Hl.Trifons kloster i Hurdal. Jeg har vært tilstede på denne minnedagen i det ortodokse klosteret hos mine venner, fader Johannes og fader Serafim, i mange år nå, men i dag måtte jeg melde pass. Gårdsplassen utenfor huset vårt var så glatt at det ikke var mulig å ta ut bilen fra garasjen, enn si gå på beina dit bort.

Så i dag får jeg feire Hl.Trifon her hjemme. 15. desember var det ganske nøyaktig 430 år siden han døde, og det er ganske nøyaktig 480 år siden Mitrofan, som skal ha vært hans dåps-navn, ble viet til munk av presten Ilia fra Kola, og fikk navnet Trifon.

For meg personlig har Hl.Trifon stor betydning. Som kjent bygget han i 1565 - et lite kapell til den hellige martyren Georgs ære i Neiden. Det er dette vakre kapellet som er modell for vårt Kristi himmelfartskapell på Eina, hvor vi hver torsdag feirer eukaristien, og har gjort det siden september 2012. Kristi himmelfartskapellet ble vigslet 30.september 2012, på min 54 års dag.

Hvem var han så, denne Hl.Trifon av Petsjenga?

Han ble født i en prestefamilie i den lille byen Torzhek i Novgorod området omkring 1495. Slik forholdene var på den tiden, fikk han ingen skolegang. Men faren lærte ham å lese og skrive, og sønnen kunne dermed hjelpe sin far som oppleser og sanger i kirken. Det skal ha vært en tekst fra en av morgengudstjenestene som gjorde så sterkt inntrykk på ham at han bestemte seg for å leve et monastisk liv.

Novgorod, som var et betydelig handelssentrum. Hit kom også på denne tiden en mengde fangstfolk, som kom med sine pelser og skinn som skulle selges. Og med dem fikk man også del i historiene om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og de 'ville' menneskene som bodde der.

Disse historiene hadde slik dragningskraft på Mitrofan. Han skal ha fått en åpenbaring hvor han opplever at Kristus kaller ham til å reise opp til dette 'hungrende og vansmektende land' for å forkynne evangeliet. Han tok synet på alvor og reiste. Sannsynligvis sammen med noen fangst- og handelsfolk. Han gjorde seg kjent med forholdene, men i stedet for å reise tilbake til Novgorod, forble han der oppe i nord. Han lærte seg etter hvert språket, og begynte å forkynne evangeliet.

Dette må ha vært en eller annen gang på begynnelsen av 1520-tallet, fordi vi vet at han bygget en tømmerkoie i nærheten av Petsjenga-elven.

Forkynnervirksomheten bar frukt. I 1532 kom en delegasjon herfra til erkebiskop Makarij i Novgorod De ba om prester som kunne innvie kirker og forrette dåp. Mitrofan skal selv ha ledet denne delegasjonen. Med seg tilbake hadde delegasjonen et brev fra erkebiskopen med hans velsignelse til å fortsette med misjonsarbeidet. De hadde også fått med seg materialer og tømmermenn som kunne bygge en kirke. En kirke ble bygget ved Petsjenga-elven ble bygget til ære for 'Den hellige treenighet', men den ble ikke innviet før 1533 da presten Ilja kom på besøk.

(fortsettes)

En kvinnelig helgen på Balkan

I dag har jeg feiret gudstjeneste sammen med gode venner i det ortodokse klosteret i Hurdal. Vi har også feiret minnet om Paraskeva av Serbia eller Paraskeva av Balkan. Det skjedde mot slutten av gudstjenestefeiringen, hvor vi ble salvet med olje fra katedralen i Iasi i Romania hvor hennes levninger befinner seg.

Paraskeva var en asketisk kvinnelig hellig fra det 11.århundre. Hun var født i byen Epivates, ikke langt fra våre dagers Istanbul, ved bredden av Marmara havet, som forbinder Svartehavet og Egeerhavet og separerer den asiatiske delen av Tyrkia fra den europeiske.

Legenden sier at hun bare var 10 år gammel da hun hørte Jesu ord: 'Om noen vil følg etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg' (Mark 8,34) Disse ordene førte til avgjørelsen hun tok om å gi sine kostbare klær bort til de fattige, og flykte til Konstantinopel. Hennes foreldre, som slett ikke støttet henne i hennes asektiske valg, så etter henne i mange forskjellige byer.

Paraskeva flyktet til Khalkedon, og levde etter det i en kirke i Heraclea Pontika, våre dagers Karadeniz Eregil, viet til Gudfødersken. Her levde hun et spartansk liv, og hadde mange syner. Reisen førte henne videre til Jerusalem, hvor hun ønsket å tilbringe resten av livet. Etter å ha sett Jerusalem slo hun seg ned i et kloster i den jordanske ørken.

Kalt tilbake til hjemlandet
Da Paraskeva var 25 år gammel kom en engel til henne i en drøm, og ba henne om å reise tilbake til hjemlandet. Hun vendte tilbake til Konstantinopel, og slo seg så ned i landsbyen Katikratia, i De hellige apostlers kirke. Hun dør, 27 år gammel.

Fader Johannes fortalte litt om Hl.Paraseva i dag og kunne blant annet fortelle at hun var kjent for mange undergjerninger. Mange syke ble helbredet når hun ba for dem.

Hennes levninger er blitt flyttet en rekke ganger på grunn av krig. I 1238 ble de flyttet fra Katikratia til Veliko Tarnovo, hovedstaden i Det andre bulgarske imperiet, i 1393 ble de flyttet til Beograd, nærmere bestemt Ruzica kirken, Når Beograd falt på grunn av de ottomanske styrkene, ble levningene flyttet til Konstantinopel. I 1641 ble de så flyttet til Romania, først til Trei Ierarhi klosteret, og så til katedralen i Iasi.

Serafim av Sarov - Russlands store åndelige veileder

Om helsa holder og alt går etter planen reiser jeg til Hl.Trifons kloster i Hurdal i morgen, 1. august, for å feire Hellige Serafim av Sarovs minnedag. Det ser jeg frem til.

Serafim av Sarov er en av Russlands mest elskede helgener. Han var knyttet til Sarov-klosteret i det nordlige Russland. Fra 1825 ble han oppsøkt av troende fra hele det veldige russiske riket som åndelig veileder. Hans ansikt skal ha utstrålt et blendende, overnaturlig lys.

Han ble født som Prokhor Isidorovitsj Mosjnin, 19. juli 1759 i Kursk i Russland, rundt 45 mil sør for Moskva. Hans far, Isidor, var tømmermester. Navnet Prokhor, som han ble gitt i dåpen, fikk han til minne om Prokhoros av Nikomedia, som var en av syv diakonene som omtales i Apgj 7. Allerede som ung bar Prokhor på en djup lengsel etter Gud. Hans største interesse var å lese helgenbiografier, gå i kirken og trekke seg tilbake for å be. 10 år gammel inntreffer en tragedie i Prokhors liv. Faren omkommer under byggingen av kirken Vår frue av Kurk.

Som attenåring tok Prokhor en fast beslutning om å bli munk, og hans mor ga sin velsignelse ved å gi ham et stort kopperkrusifiks som han senere hele sitt liv bar utenpå drakten. Han dro av gårde til fots fra Kursk til Kiev for å ære de hellige i Huleklosteret der.

Den 20. november 1778 kom den nittenårige Prokhor til Sarov og trådte inn i klosteret i som novise. Klosteret var ledet av en klok eldste ved navn Pakhomios, som aksepterte Prokhor og satte ham under åndelig veiledning av eldste Josef. Under hans ledelse utførte han mange oppgaver i klosteret, som å være celletjener for den eldste, delta i bakingen av brød og prosfora samt arbeide på snekkerverkstedet. I mange timer daglig studerte de Skriften og kirkefedrene, sang korbønnen og drev manuelt arbeid i bakeriet og snekkerverkstedet. Etter å ha bedt om tillatelse fra sin starets (eldste) begynte han ofte å trekke seg tilbake til skogen for å søke stillheten der og for å be Jesusbønnen.

Døden nær
I 1780, fikk Prokhor det som på den tiden ble kalt vatersott, hele kroppen svulmet opp og han ble sengeliggende i tre år. Mot slutten av denne perioden hadde han en visjon hvor han så Gudfødersken, og ble helbredet av henne. Da han ble frisk, lagde Serafim med sine egne hender et alter av sypress til sykestuens kapell, og han mottok alltid eukaristien denne kirken.

Den 13. august 1786 fikk han klosternavnet Serafim, som betyr «glødende» eller «brennende» på hebraisk. Året etter ble han diakonviet til hierodiakon (munkediakon), og i 1793 ble han presteviet og ble hieromunk (prestemunk). Han feiret eukaristien hver dag, noe som da var en sjelden praksis i Russland. Samtidig ble han åndelig leder for kvinneklosteret Divejevo, tolv kilometer fra Sarov, som senere har blitt kjent som klosteret Serafim-Divejevo.

En tømmerkoie i skogen
Da abbeden i klosteret i Sarov døde flyttet Serafim ut til en liten tømmerhytte i skogen, to timers gange fra klosteret, og der levde han som eneboer. Rundt cellen dyrket han en hage og satte opp en bigård. Han levde av de grønnsakene han selv dyrket og bakte sitt eget brød. Han studerte Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og i løpet av hver uke leste han alle de fire evangeliene. Dessuten felte han trær og tok seg også av ville dyr som rever, harer, ulver og bjørner.

Serafim av Sarov fikk bety mye for mange som åndelig veileder. Det finnes mange beretninger om det.

Om morgenen den 2. januar 1833 (den 14. januar etter den gregorianske kalenderen) ble Serafim funnet død på gulvet i sin celle i Sarov, 73 år gammel. Hans klær var brent av et lys som hadde falt fra hans hender, og hans ansikt var vendt mot et ikon av Jomfru Maria.

Norges eneste ortodokse kloster med ny nettside

Norges eneste ortodokse kloster har fått ny nettside, og den er både informativ og innholdsrik. Her finner man artikler om historien om Hl.Trions skita, Jesusbønnen, en presentasjon av den litteraturen som klosteret utgir og litt om klosterlivet.

Klosteret i Hurdal er spesielt kjært for meg. I 1988 hadde jeg gleden av å besøke Hl.Trifons skita for første gang. Det skjedde i forbindelse med et intervju jeg skulle gjøre med fader Johannes for den dagsavisen jeg den gang arbeidet for. Etter hvert utviklet det seg til et godt vennskap med fader Johannes, og ved ulike anledninger var jeg tilbake til det lille klosteret som den gangen befant seg på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. På noen av gudstjenestene her opplevde jeg at Gud kom meg så forunderlig nær. Når klosteret skulle flyttes fra dette stedet til Hurdal ble jeg invitert til å tale i den forbindelsen. Det satte jeg stor pris på. Så har jeg fulgt virksomheten i Hurdal etterpå og har gledet meg stort over å se det som er blitt bygget opp her. Ikke minst den vakre klosterkirken. Jeg har ikke fått muligheten til å delta på noen gudstjeneste her ennå, men jeg håper å få det til i forbindelse med liturgien som skal feires i forbindelse med festdagen for apostelen Peter og Paulus den 12.juli.

Noe annet spennende som skjer ved dette klosteret er at kirkeklokkene til klosterkirken er kommet. Seks klokker fra Ekaterinburg, hvor den minste veier 10 kilo og den største 326 kilo. Den store klokken har bilde av Kristus (det ikke av hender gjorde ikon) og en tekst på kirkeslavisk: Приидите поклонимся цареви Богу нашему som på norsk kan oversettes: Kom la oss tilbe Gud, vår Konge. Og på den andre siden bilde av Den hellige Treenighet og innskriften Сей колокол лит для церкви в честь Живоначальной Троице и в память преподобного Трифона Печеньского в 2011 г от РХ. På norsk: Denne klokken er støpt for kirken til ære for Den hellige Treenighet og til minne om den hellige Trifon av Petshenga i år 2011 e.Kr.f). I sommer skal det bygges kirketårn til klokkene.

Nettsiden til Hl.Trifon skita finner du her:

http://www.ortodoks.org/Hellige_Trifon_Skita/Velkommen.html

Bildet viser klosterkirken i Hurdal.