Serafim av Sarov er en av Russlands mest elskede helgener. Han var knyttet til Sarov-klosteret i det nordlige Russland. Fra 1825 ble han oppsøkt av troende fra hele det veldige russiske riket som åndelig veileder. Hans ansikt skal ha utstrålt et blendende, overnaturlig lys.
Han ble født som Prokhor Isidorovitsj Mosjnin, 19. juli 1759 i Kursk i Russland, rundt 45 mil sør for Moskva. Hans far, Isidor, var tømmermester. Navnet Prokhor, som han ble gitt i dåpen, fikk han til minne om Prokhoros av Nikomedia, som var en av syv diakonene som omtales i Apgj 7. Allerede som ung bar Prokhor på en djup lengsel etter Gud. Hans største interesse var å lese helgenbiografier, gå i kirken og trekke seg tilbake for å be. 10 år gammel inntreffer en tragedie i Prokhors liv. Faren omkommer under byggingen av kirken Vår frue av Kurk.
Som attenåring tok Prokhor en fast beslutning om å bli munk, og hans mor ga sin velsignelse ved å gi ham et stort kopperkrusifiks som han senere hele sitt liv bar utenpå drakten. Han dro av gårde til fots fra Kursk til Kiev for å ære de hellige i Huleklosteret der.
Den 20. november 1778 kom den nittenårige Prokhor til Sarov og trådte inn i klosteret i som novise. Klosteret var ledet av en klok eldste ved navn Pakhomios, som aksepterte Prokhor og satte ham under åndelig veiledning av eldste Josef. Under hans ledelse utførte han mange oppgaver i klosteret, som å være celletjener for den eldste, delta i bakingen av brød og prosfora samt arbeide på snekkerverkstedet. I mange timer daglig studerte de Skriften og kirkefedrene, sang korbønnen og drev manuelt arbeid i bakeriet og snekkerverkstedet. Etter å ha bedt om tillatelse fra sin starets (eldste) begynte han ofte å trekke seg tilbake til skogen for å søke stillheten der og for å be Jesusbønnen.
Døden nær
I 1780, fikk Prokhor det som på den tiden ble kalt vatersott, hele kroppen svulmet opp og han ble sengeliggende i tre år. Mot slutten av denne perioden hadde han en visjon hvor han så Gudfødersken, og ble helbredet av henne. Da han ble frisk, lagde Serafim med sine egne hender et alter av sypress til sykestuens kapell, og han mottok alltid eukaristien denne kirken.
Den 13. august 1786 fikk han klosternavnet Serafim, som betyr «glødende» eller «brennende» på hebraisk. Året etter ble han diakonviet til hierodiakon (munkediakon), og i 1793 ble han presteviet og ble hieromunk (prestemunk). Han feiret eukaristien hver dag, noe som da var en sjelden praksis i Russland. Samtidig ble han åndelig leder for kvinneklosteret Divejevo, tolv kilometer fra Sarov, som senere har blitt kjent som klosteret Serafim-Divejevo.
En tømmerkoie i skogen
Da abbeden i klosteret i Sarov døde flyttet Serafim ut til en liten tømmerhytte i skogen, to timers gange fra klosteret, og der levde han som eneboer. Rundt cellen dyrket han en hage og satte opp en bigård. Han levde av de grønnsakene han selv dyrket og bakte sitt eget brød. Han studerte Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og i løpet av hver uke leste han alle de fire evangeliene. Dessuten felte han trær og tok seg også av ville dyr som rever, harer, ulver og bjørner.
Serafim av Sarov fikk bety mye for mange som åndelig veileder. Det finnes mange beretninger om det.
Om morgenen den 2. januar 1833 (den 14. januar etter den gregorianske kalenderen) ble Serafim funnet død på gulvet i sin celle i Sarov, 73 år gammel. Hans klær var brent av et lys som hadde falt fra hans hender, og hans ansikt var vendt mot et ikon av Jomfru Maria.
