Frelse og fortapelse

"Når jeg ser på meg selv, forstår jeg ikke hvordan jeg kan bli frelst. Men når jeg ser på Jesus, forstår jeg ikke hvordan jeg kan gå fortapt."

-Martn Luther

Bønnens tjeneste

"Slik det er skredderens oppgave å sy klær og skomakerens oppgave å lage sko, er den kristnes oppgave å be."

- Martin Luther gjengitt i Elisabeth George: A Woman Who Reflects the Heart of Jesus. Harvest House Publishers 2010, side 176.

Martin Bucer - ex-dominikaneren som forsøkte å forene Luther og Zwingli

Martin Bucer (1491-1551) er for meg et helt nytt bekjentskap i reformasjonshistorien. Men du verden så spennende!

Kortversjonen er som følger: Bucer led under splittelsene i Kristi kropp, og forsøkte å forsone og forene. Det gjaldt særlig forholdet mellom Luther og Zwingli. Han organiserte også kirken nedenfra, gjennom et nettverk av små kristne fellesskap. Han hadde også et godt forhold til anabaptistene.

Martin Bucer (bildet) er dominikanermunken som blir grepet av reformasjonens sterke åndelige oppvåkning. I 1518 er han tilhører når Martin Luthers tar et oppgjør med avlaten. Bucer liker det han hører, noe som fører til at han blir ekskommunisert fra Dominikanerordenen og Den romersk-katolske kirke og han begynner selv å spre reformasjonens ideer.

Men Bucer skulle snart bli fortvilet over at det ikke var mulig å forene de ulike strømningene som reformasjonen innebar. Ikke minst skulle han ønske at det var mulig å forene Luther og Zwingli når det gjaldt synet på Herrens måltid.

Luther mente at Kristus var reellt nærværende i brød og vin, mens Zwingli talte om et symbolsk nærvær. Nå forsøkte ikke Bucer å få de to til å endre syn, men han ville forsøke å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne slik at begge to kunne skrive under på dem. Bucer prøvde å få dem til å forenes i det vesentlige og se bort fra forskjellene i detaljer og ordvalg.

Men som vi vet; han lykkes ikke. Det gjorde han heller ikke med å forene protestanter og katolikker i en tysk nasjonal kirke.

Martin Bucer var en som ville være en bror blant brødre. Hans tjenestested var Strasbourg. Her organiserte han sin virksomhet gjennom små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner favnet såvel anabaptister som romerske katolikker. Han arbeidet sammen med Philip Melanchthon blant annet med Konkordieboken.

Keiseren tvang Bucer i eksil i 1549. Bucer flyktet til England, der han døde i 1551. Før han døde bidro han til revideringen av The Book of Common prayer.

Minnet om Martin Bucker feires av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby i dag.

Døperens martyrium

I dag minnes både kirken i Øst og Vest døperen Johannes' martyrium. Den siste av de gammeltestamentlige profetene, og forløperen for Den nye pakts tid, kompromisset ikke med sannheten. Selv ikke i maktens korridorer. Han talte Guds ord uten baktanker, og med livet som risiko. Så ble han da også martyr.

Det er interessant at denne minnedagen kommer i kjølvannet av Kristi forklarelsesdag. Døperens brå og grusomme død inntraff før Kristi forklarelse på Tabor (Matt 14), men etter at Jesus og disiplene er på vei ned fra fra fjellet spør de Jesus om det de skriftlærde påstår: At Elia må komme før Menneskesønnen kan reises opp igjen fra de døde. Til dette svarer Jesus: 'Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem'. (Matt 17,11-12)

Døperens liv viser at det kan koste alt å forbli trofast mot Guds kall. Vi minnes Martin Luthers ord, fra hans kjente salme: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder».

Jan Hus - reformasjonens forløper

Om to år vil det på denne dagen være ganske nøyaktig 600 år siden Jan Hus ble dømt til døden av Den romersk-katolske kirke og brent på bålet. Når han ble ført til bålet kunne man høre ham si: 'For det evangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede'.

Jan Hus, som ble født i byen Husenic i det sørvestlige Böhmen - nåværende Tsjekkia - i 1371, ble en av forløperne til de reformbevegelser som skulle lede til den protestantiske reformasjonen et århundre senere. I år 1400 ble han presteviet. Det skjedde i en tid med et stort forfall og frafall i kristenheten. Og det gjaldt særlig blant presteskapet.

Jan Hus ba om vekkelse, og han studerte og gransket Guds ord. Han rettet skarp kritikk mot kirkens korrupte ledelse, og engasjerte seg samtidig i forkynnelse og åndelig veiledning for at de troende skulle fordjupe sin kjærlighet til Herren Jesus. Det - mente Hus - skulle skje gjennom en personlig lesning av Bibelen.

Og mens Hus preket sendte pavekirken ut spioner som overvar gudstjenestene for å kunne ha noe å anklage Hus for. Hus på sin side var ikke redd. Hans alvorligste kritikk av kirkens ledelse var at den skjulte hvem Jesus egentlig var: ydmyk, lidende, fattig, barmhjertig. Det var dette sanne bildet fra evangeliene Hus ville at kirken skulle bære frem. Han bar på den samme lengselen som en annen forløper til Reformasjonen, John Wycliffe. Det skjedde 30 år før Jan Hus stod frem. John Wycliffe ble Jan Hus' mentor.

Motstanden var der fra dag en, og den økte i styrke. I november 1414 blir Hus arrestert og kastet i fengsel, der han blir alvorlig syk. Han blir utsatt for harde forhør, men avstår å tilbakekalle det han har lært. Fra fengselet skriver han gripende brev til venner og til sin menighet ved Betlehemskapellet. Etter voldsomme protester mot fengslingen av Hus, må daværende keiser Sigismund gripe inn, og Hus får forsvare seg ved konsilet i keiserens nærvær. Hus vil på sin side ikke tilbakekalle noe. Dermed blir han erklært for kjetter, bannlyst og overgitt 'til den verdslige arm', det vil si keiseren.

Jan Hus brennes på bålet ved bredden av Rhinen 6.juli 1415, fast bestemt om at sannheten vil seire til slutt.

Martin Luther utgav skriftene til Jan Hus i 1536.