Kortversjonen er som følger: Bucer led under splittelsene i Kristi kropp, og forsøkte å forsone og forene. Det gjaldt særlig forholdet mellom Luther og Zwingli. Han organiserte også kirken nedenfra, gjennom et nettverk av små kristne fellesskap. Han hadde også et godt forhold til anabaptistene.
Martin Bucer (bildet) er dominikanermunken som blir grepet av reformasjonens sterke åndelige oppvåkning. I 1518 er han tilhører når Martin Luthers tar et oppgjør med avlaten. Bucer liker det han hører, noe som fører til at han blir ekskommunisert fra Dominikanerordenen og Den romersk-katolske kirke og han begynner selv å spre reformasjonens ideer.
Men Bucer skulle snart bli fortvilet over at det ikke var mulig å forene de ulike strømningene som reformasjonen innebar. Ikke minst skulle han ønske at det var mulig å forene Luther og Zwingli når det gjaldt synet på Herrens måltid.
Luther mente at Kristus var reellt nærværende i brød og vin, mens Zwingli talte om et symbolsk nærvær. Nå forsøkte ikke Bucer å få de to til å endre syn, men han ville forsøke å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne slik at begge to kunne skrive under på dem. Bucer prøvde å få dem til å forenes i det vesentlige og se bort fra forskjellene i detaljer og ordvalg.
Men som vi vet; han lykkes ikke. Det gjorde han heller ikke med å forene protestanter og katolikker i en tysk nasjonal kirke.
Martin Bucer var en som ville være en bror blant brødre. Hans tjenestested var Strasbourg. Her organiserte han sin virksomhet gjennom små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner favnet såvel anabaptister som romerske katolikker. Han arbeidet sammen med Philip Melanchthon blant annet med Konkordieboken.
Keiseren tvang Bucer i eksil i 1549. Bucer flyktet til England, der han døde i 1551. Før han døde bidro han til revideringen av The Book of Common prayer.
Minnet om Martin Bucker feires av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar