Guds kraft fullendes i svakhet

Det er en av de store russiske staretsene vi feirer i dag, Ambrosius av Optina (bildet) (1812-1891). Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj lot seg inspirere av ham. Optina klosteret, eller Optina Pustyn, er et begrep i russisk kristenliv. Klosteret representerer noe av den rikeste åndelige arven Russland har å by på. Det er et kloster i den hesykhastiske tradisjonen, altså et kloster hvor Jesusbønnen leves ut.

En starets er en person hvis liv preges av bønn og Åndens gaver. Han er en åndelig veileder, som ikke bare veileder gjennom ord, men også gjennom det liv han lever. Blant de russiske staretsene er Ambrosius en av de mest kjente, og var en åndelig far for Optina Pustyn på 1800-tallet.

Han het egentlig Aleksandr Michailovich Grenkov. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og gav ham ulike begrensninger. Mens han var tenåring ble han oppmuntret av sin åndelige far til å gå den monastiske veien, og i Optina klosteret traff han to av de mest betydningsfulle staretsene på den tiden: Leonid (1763-1841) og Macarius (1788-1860), og ble deres disippel.

Guds kraft fullendes i svakhet
Ambrosius ble et sterkt vitnesbyrd for mange om at Guds kraft fullendes i svakhet. Som åndelig far ble han kjent for sin ømhet og barmhjertighet. Ofte fikk de besøkende med seg ordene til apostelen Paulus: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Om Ambrosius ble det sagt:

'Fra Ambrosius blir kjærlighetens bunnløse djup åpnet for hvert menneske'.

På kvelden 10.oktober 1891 sovnet han inn i Herren. På hans gravstein står det: 'For de svake, ble jeg svak, for å kunne vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for å kunne frelse alle'. 

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.