Keltisk advent

Ved solens nedgang i går begynte den keltiske advent, og varer frem til julaften. Vi markerte dette ved vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er naturlig siden vår norske kristenarv er keltisk.

De 40 dagene før jul var begynnelsen på den tradisjonelle fasten og forberedelsen for Kristi fødselsfest. En tid for å forberede en ryddet vei for Herren, i den forstand at Han får førsteplassen i våre liv.

Ikke minst i en tid hvor julen er blitt så komersialisert som vår, er det viktig at vi tar advent-tiden tilbake!  Kanskje denne advent-tiden er en tid for å sette av en dag eller to i kalenderen for stillhet, for Bibellesning, for bønn? For å lytte til Herrens stemme.

La oss be:

Å Visdom, Du Evige Ord som Gud har talt.
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med Ditt folk.

Paisios Velchovskij - munken som skapte den slaviske utgaven av Filokalia

Paisios Velichovskij (1722-1794) er munken som skapte den slaviske versjonen av Filokalia - de gamle fedrenes lære om Hjertebønnen (Jesusbønnen), og som kom til å spres over hele den slavisk talende ortodokse verden. Det er denne utgaven som den berømte russiske pilegrimen var med seg på sine vandringer.

I dag feirer vi hans minnedag.

Han ble født i Ukraina i 1722. Hans far var prest, og etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om eget levd liv med Gud. Sønnen søkte i samme retning. Som ung begynte han på det teologiske akademiet i Kiev. Men han ble svært skuffet over det han opplevde. Påvirket som de var av Vesten, hadde hans medstudenter blitt verdsliggjorte.

Etter fire år bryter Paisios over tvert. Han begynner å søke etter en åndelig far og et kloster der han kan leve i enkelhet.

Romania og Athos
Med tiden kommer han til Romania. Hit hadde mange russiske munker kommet etter at de hadde flyktet fra de vanskelige tiden under Peter den store. I et land som Romania, med et så rikt åndelig liv, var det ikke vanskelig å finne en god åndelig veileder.

Etter en tid i Romania valgte Paisios å reise videre til Athos. Her valgte han å leve som eneboer, og brukte dagene til studier av Bibelen, fedrenes skrifter og til bønn.

Etter fire år ble han viet til munk av en besøkende starets fra Romania. Han fikk det råd at han burde slå seg sammen med de andre munkene, for å unngå farene med for raskt å tre inn i det solitære liv.

Kommunitet
Ryktene begynte å gå om at når Athos fikk besøk fra rumenske munker, var det Paisios folk ville se. Etter hvert vokste det frem en kommunitet rundt ham. Motvillig aksepterte han å bli kommunitetens åndelige far.

I 1763 hadde kommuniteten vokst til 65 medlemmer, og man tok da beslutningen om å reise tilbake til Romania. I Romania ble de tilbudt et kloster, og her introduserte Paisios dem for Jesusbønnen.

Paisios Valichovskij sovnet stille inn i 1774, et år etter at den slaviske utgaven av Filokalia hadde kommet ut.

Lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'

 
Gregorios Palamas står i den rike bønnetradisjonen som Jesusbønnen representerer. Med hjelp av den fordjupet han seg i det åndelige livet.

Gregorios Palamas lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild', og har en av de mest lysende utleggelsene av menneskets guddommeliggjørelse innen den ortodokse teologien.

Han ble født i Konstantinopel 1296. Hans far, som tjente den bysantinske keiseren, Andronikos II Palaiologos, døde tidlig og keiseren selv tok seg av den farløse gutten. Keiseren håpet at Gregorios ville hengi seg til et liv i hans tjeneste, og han fikk sin sekulære filosofiske oppl̈́æring av Theodore Metochites.

Athos
Men Gregorios ville ikke bli et offer for keiserens ambisjoner. Han var knapt 20 år gammel da han trakk seg tilbake til Athos, og ble novise ved Vatopedi-klosteret. Her fikk han sin monastiske opplæring av Hl.Nicodemos av Vatopedi. Han ble så munk, og levde et asketisk liv.

I åtte år var Hl.Nicodemos den åndelige veilederen til Gregorios. Da han døde fikk han en ny åndelig veileder, Nicephorus, og var dennes læresvenn i åtte år. Når Nicephorus døde, flyttet Gregorios over til Great Lavra of St.Athanasios the Athonite på Athos. Der tjente han brødrene i klosterets matsal og i kirken som kantor.

Men Gregorios ønsket å hengi seg mer helt og fullt til bønn og askese, og trådte inn i en skita kalt Glossia, hvor han praktiserte Jesusbønnen.

I 1326 - på grunn av den tyrkiske invasjonen - måtte han og de andre brødrene flytte fra Athos. I nærheten av Tessaloniki grunnla han så en liten kommunitet, kalt Veria.

Teologisk strid
Gregorios ble innblandet i en teologisk strid med en av de ledende teologene på denne tiden, Barlaam av Kalabrien. Han anklaget munkene på Athos for heresi fordi de bygget sitt åndelige liv på den stadige gjentagelsen av Jesu navn.

Gregorios forsvarte dem og utviklet en teologi som var tro mot fedrene samtidig som han brakte ny klarhet over ting. Han talte både om at Gud er opphøyd, og samtidig den som gir seg til mennesket når mennesket søker Ham.

På grunn av sitt engasjement for denne gruppen ble en tid ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark overtok, Isidoros, ble han rehabilitert og innsatt som erkebiskop av Tessalonika.

Han døde 14.november 1359.

På dødsleiet ropte han:

'Til høydene! Til høydene!'

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss

I dag på den 24. søndag i Treenighetstiden, feirer vi en av Kirkens mest elskede hellige, Hl.Martin av Tours. Han var leder for en klosterkommunitet, som skulle bli en inspirasjonskilde til mange andre lignende fellesskap.

Han var født i år 316 i det nåværende Ungarn. Helt fra barndommen av levde han med Guds kall over sitt liv. Mot sine foreldres vilje oppsøkte han den lokale kirken. Da var han bare 10 år gammel. Han meldte seg som katekumen, som kandidat til å døpes. Men det skulle gå lang tid før det skjedde.

Hans far sørget for å få ham innrullert i den romerske hæren, og 15 år gammel tjenestegjorde han som kavallerist i Frankrike.

Her skulle det inntreffe noe som skulle prege Martin resten av livet. Det skjedde ved byporten i en av byene han var soldat. En tigger - elendig kledd - kom imot ham. Martin gripes så av dette synet av den miserable mannen, at han tar sitt sverd, skjærer så sin uniformskappe i to og deler den ene delen med mannen som fryser!

Samme natt har han en drøm. Martin ser Jesus svøpt i den halve kappen som han gav bort. Og i drømmen sier Jesus til englene: 'Her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg'. Når Martin så våknet igjen, var hans kappe like hel.

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss
En kort tid etter lar Martin seg døpe. 20 år gammel - i år 336 - opplever han en krise. Gallerne angriper hæravdelingen til Martin, og Martin og hans medsoldater får beskjed om å gå til motangrep.

Martin ber til Gud, og Martin lar beslutningen om ikke å bære våpen mer. Han bekjenner for sin øverstbefalende: 'Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss'.

Martin blir pågrepet, fengslet og anklaget for feighet. Martin svarer med at han kan gå ubevæpnet mot fiendens linjer. Det vil ikke hans øverstbefalende høre tale om, og Martin blir avskjediget som soldat.

Ledet sin mor til tro
Martin reiser hjem, og får blant annet lede sin mor til en levende tro på Kristus. I årene som fulgte reiste Martin mye. Han søkte å finne ut hva han skulle bruke sitt liv til. Til slutt kommer han tilbake til Frankrike. Her blir han en disippel av biskop Hilarius av Poitiers.

I år 371 kalles han seg til biskop av Tours. Men Martin vil slett ikke bli biskop. Han gjemmer seg blant noen gjess for å komme seg unna. Men gjessene avslørte ham! Dette skal ha skjedd den 11.november.

Martin ble innsatt som biskop, og ble en høyt elsket sådan. Ikke minst på grunn av hans store barmhjertighet med de fattige.

Den 8. november 397 dør Martin av Tours, og tre dager senere, den 11. november, blir han begravet i Tours.

Behovet for en autentisk tro

Ørkenfedrene er et kjent begrep. Skogsfedre nokså nytt. Det siste er det Sigmund Bø på Lia Gård i Østerdalen, som har funnet på. Og det er i grunnen et godt ord. Han sa det slik i forbindelse med innvielsen av Hl. Fotinis kapell:

”Kirken har hatt sine ørkenfedre og ørkenmødre, kanskje det nå er tid for skogsfedre og skogsmødre?”

Kirken har en lang tradisjon for disse skogsfedrene - og skogsmødrene. Særlig den russiske. Hl.Serafim av Sarov er kanskje den mest kjente. Dette var mennesker som søkte stillheten i de store skogene, for å be. Og i likhet med sine 'kollegaer' i den egyptiske og syriske ørkenen, tiltrakk de seg en mengde mennesker som oppsøkte dem for å bli bedt for og få åndelig veiledning. Lik bien som søker nektaren.

Jeg undrer meg om vi i det hele tatt har noe å tilby andre, om vi ikke lever det selv? Jeg kjenner på en matthet i møte med de store bekjennelsene, og en tretthet av alle halleluja-ropene.

Apostelen Paulus skriver noen forunderlige ord i 1.Korinterbrev:

'Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Jeg lengter etter tro med substans. Erfart tro. Tro som holder. Tro som varer. En tro som bærer. Jeg ber derfor med ordene til Mama Maggie:

Gjør kroppen min stille, så jeg kjenner mine ord, gjør tungen min stille, så jeg kjenner mine tanker, gjør tankene mine stille, så jeg merker hjertet slå, gjør hjertet mitt stille, så min ånd kan tre frem, gjør ånden min stille, så Din Ånd kan tale i meg'.

Frisernes apostel

I dag feirer vi minnet om frisernes apostel, Hl.Willibrord.

Willibrord (658-739) var født i kongeriket Northumbria. Han fikk sin utdannelse i klosteret i Ripon, under ledelse av Hl.Wilfrid, og ble benediktinermunk.

I år 678 - da han var 20 år gammel - reiste han til Irland, og tilbrakte 12 år i klosteret Rathmelsigni (Clonmelsh), som da ble ledet av Hl.Egbert av Iona. Der ble han ordinert som prest i år 688.

For Hl.Willibrord var Irland uimotståelig. For ham var den 'de helliges øy'. Men han fikk ikke være der så lenge. To år etter at han ble ordinert, i år 690, sendte Hl.Egbert ham til Friesland, som misjonær. Friesland er i dag en del av Nederland. Willibroad gjorde som han fikk pålegg om, og Pepin av Herstahl, som nylig hadde erobret Friesland, gav ham sin beskyttelse. I år 692 reiste Willibrord til Rom hvor han fikk pave Sergius I's velsignelse til å drive misjon i Friesland. Willibroad returnerte til Rom i år 695, hvor han ble ordinert til Biskop av friserne av pave Sergius III. Det skjedde den 21. november 695 i Hl.Cecilias kirke.

Kloster i Utrecht
På veien hjemover grunnla han et kloster i Utrecht, og en kirke til Forløserens ære. Bispesetet i daværende Trajectum (nå Utrecht), skulle bli et senter for kristen kultur.

I mer enn 40 år drev han sitt misjonsarbeid blant friserene, og mange av dem kom til tro. Han er kjent for sin barmhjertighet og glede, og for sin trofaste forkynnelse.

Ingen er glemt av Gud

Hvert år ser jeg frem til Allehelgensdagen og Allehelgens søndag. For å feire alle de som har gått foran, og som nå er hjemme hos Gud! Det er virkelig en fest verd.

Det er viktig å minnes, og hos Gud er intet liv glemt. I ortodoks sammenheng er følgende ord gjerne knyttet til dødsannonsen: 'Evig ihukommelse'. De ordene har nok sammenheng med salmistenes ord i Salme 112,6: 'Den rettferdige skal være i evig minne'.

Allehelgens dagen er dagen til minne om alle hellige man ikke kjenner navnet på. Bakgrunnen er som følger:

Under de store forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en mengde martyrer, og almanakken ble snart full. Allehelgens dagen vokste fram som en minnedag for alle de som ikke fikk en egen dag iløpet av året. Ingen martyr skulle være glemt av kirken. Etter hvert skulle dagen bli en dag som ikke bare gjaldt martyrene, men også gjelde alle de hellige som har vært forbilder for de troende.

Jeg bruker dagen til stille ettertanke og djup takknemlighet over de som har gått foran, og som på ulike måter har fått betydning for mitt eget liv. De er mange. Jeg minnes dem, og takker Gud.