Behovet for en autentisk tro

Ørkenfedrene er et kjent begrep. Skogsfedre nokså nytt. Det siste er det Sigmund Bø på Lia Gård i Østerdalen, som har funnet på. Og det er i grunnen et godt ord. Han sa det slik i forbindelse med innvielsen av Hl. Fotinis kapell:

”Kirken har hatt sine ørkenfedre og ørkenmødre, kanskje det nå er tid for skogsfedre og skogsmødre?”

Kirken har en lang tradisjon for disse skogsfedrene - og skogsmødrene. Særlig den russiske. Hl.Serafim av Sarov er kanskje den mest kjente. Dette var mennesker som søkte stillheten i de store skogene, for å be. Og i likhet med sine 'kollegaer' i den egyptiske og syriske ørkenen, tiltrakk de seg en mengde mennesker som oppsøkte dem for å bli bedt for og få åndelig veiledning. Lik bien som søker nektaren.

Jeg undrer meg om vi i det hele tatt har noe å tilby andre, om vi ikke lever det selv? Jeg kjenner på en matthet i møte med de store bekjennelsene, og en tretthet av alle halleluja-ropene.

Apostelen Paulus skriver noen forunderlige ord i 1.Korinterbrev:

'Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Jeg lengter etter tro med substans. Erfart tro. Tro som holder. Tro som varer. En tro som bærer. Jeg ber derfor med ordene til Mama Maggie:

Gjør kroppen min stille, så jeg kjenner mine ord, gjør tungen min stille, så jeg kjenner mine tanker, gjør tankene mine stille, så jeg merker hjertet slå, gjør hjertet mitt stille, så min ånd kan tre frem, gjør ånden min stille, så Din Ånd kan tale i meg'.