Symbolmettet koptisk kors

Et særtrekk ved den koptiske kirke er dens bruk av lærkorset (bildet).

Det er et symbolmettet kors. For å lage et slikt kors må man ha lær, som igjen kommer fra et dyr som er slaktet. Dette symboliserer Jesu Kristi død og sonoffer

Hver av de fire endene på korset har tre sirkler, som symboliserer Treenigheten: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Legger man sammen de fire endene får man 12 sirkler, om man tar med toppen på korset, som igjen symboliserer de 12 apostlene.

De fire sirklene i midten av korset står for de fire evangelistene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes.

Korset bæres både av biskoper, prester, munker, nonner, diakoner og legfolk.

Slavernes apostler

I dag feirer vi dagen til minne om slavernes apostler: Hl.Kyrillos (826-869) og Hl.Methodios (815-885). Det er disse to som skaper det kyrilliske alfabetet, og som påbegynte oversettelsen av Bibelen til de slaviske språkene. Vi har derfor mange gode grunner til å takke Gud for dem!

De to brødrene vokste opp i Tessalonikia. Methodios, som var ett år eldre enn sin bror, brøt opp etter 10 år som offiser, og ble munk i kloster. Til dette kloster ble også hans bror tilknyttet. Etter en tid i dette klostret dro de to til Konstantinopel, hvor Kyrillos arbeidet som bibliotekar i den berømte basilikaen, Sofia Hagia.

Det er keiser Michael III som sender de to ut som misjonærer det daværende Stor-Mähriske riket, som blant annet motsvarer dagens Tsjekkia og Slovakia. Mange kom til tro ved deres forkynnelse. Etter hvert begynte de å feire liturgien på slavisk, som var det språk som ble talt i disse områdene, på denne tiden. Men det var ikke like enkelt for de to brødrene å være misjonærer, for det var spenninger mellom Konstantinopel på den ene siden, og Rom på den andre, om hvem som hadde rett til å drive misjon i dette området. De to brødrene reiste derfor til Rom for å få pavens velsignelse.

Kyrillos skal ha brakt med seg relikvier av Klemens av Rom. Disse hadde han fått ved graven til Klemens, som ligger ved Azovskasjøen, dit han ble forvist på 100-tallet. Relikviene førte så Kyrillos til San Clemente i Rom.

Kyrillos ble så munk i et kloster i Aventinen i 868, men ett år senere, den 14. februar 869, dør han på grunn av sykdom. Methodios vies senere til biskop og reiste tilbake til Mähren for å fullføre det oppdraget de to hadde fått. Kyrillos hadde vært svært opptatt av dette rett før han døde.

I Mähren fortsatte Methodios å undervise og trene disipler som kunne fortsatte arbeidet med å evangelisere slaverne. 6.april 885 dør så Methodios.

Å venne seg til å leve nær Gud

For mange år siden fant jeg en bok i en bokhandel med et usedvanlig kjedelig cover. Av en eller annen grunn kjøpte jeg den likevel. Ikke slik å forstå at jeg kjøper bøker etter utseendet, men det hjelper nå litt likevel at boken er innbydende.

Heldigvis har svenskene i en nyutgave valgt et annet cover (bildet), på boken som skulle få avgjørende betydning for mitt åndelige liv:

'Å venne seg til å leve nær Gud'.

Forfatteren het: broder Laurentius.

Også navnevalget bærer preg av tiden den ble oversatt i - som omslaget - og kanskje av oversetteren? I stedet for Laurentius ville det vært lettere å velge navnet: Lavans? For det er den norske varianten av det latinske Laurentius. Men det er kanskje flisespikkeri?

Innholdet er jo det viktigste. Jeg er enig i det. Og i dette tilfellet er innholdet ganske så unikt. Det handler om hverdagskristendom, om hvordan man kan oppleve og leve i Guds nærvær - alle dager, og alle slags dager.

Han het egentlig Nicolas Herman, og ble født i den østre delen av Frankrike, nærmere bestemt i Herimenil, i 1614.

Broder Laurentius av Oppstandelsen, var navnet han fikk når han trådte inn i det monastiske livet. Han er en av de som kan hjelpe oss til å leve i bevisstheten om Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner. Han var kokk i et karmelittkloster, og det var mens han sto midt oppe i matòsen, og klirringen fra kjeler og spann under oppvasken, at han opplevde Guds forunderlige nærvær.

Han hadde ikke mye utdannelse, men han hadde en kjærlighet til Gud som aldri sluknet, og mennesker ble dratt til ham på grunn av den djupe fred han utstrålte. Det var nemlig mens han arbeidet i kjøkkenet at han utviklet en enkel åndelig regel: å øve seg i å bli oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Uansett hva det var.

En god venn av meg gav meg en historie om Broder Laurentius for en tid tilbake, som begeistret meg:

'Da broder Laurentius lå for døden spurte de ham hva han holdt på med? Han svarte: Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør!' (A.W.Tozer, The Counselor s116/Tozer Topical Reader vol1 s.140)


Selv døde han ubemerket 1.februar 1691.


Hans livsberettelse og hans åndelige råd finnes i boken: 'Å venne seg til å leve nær Gud'. Mange er de som har anbefalt denne boken, blant annet brødrene Wesley, metodismens grunnleggere.

Han fikk sangen og musikken i gave fra Gud

Sammen med våre venner i Northumbra Community feirer vi i dag Hellige Caedmon (død 680), og vi gjør det med stor glede!

Caedmon elsket å lytte. Musikk begeistret ham, og andre menneskers historier og sanger bar ham som en hjelpeløs i en liten båt på en stigende bølge. Men han kunne ikke spille, og han sang falskt. Ikke bare det - han klarte ikke å huske et eneste ord. Han kunne ikke engang fortelle en vits, og fortelle den riktig.

Så en kveld hvor alle hadde delt en sang, en historie eller en vits, var som tortur for ham. Himmel og helvete - det er hva det var.

Å høre en sang, lytte til musikk fra harpen - sunget eller spilt etter tur - ingenting kunne være mer vidunderlig. Men når det ble Caedmons tur ble han uvel. Den eneste muligheten var å rømme ut av rommet.

Alt dette fant sted i klosteret i Whitby, under ledelse av den milde abbedisse, Hilda. En gang løp han inn i skuret hvor krøtterne holdt til, og sovnet.

Han begynte å drømme og i drømmen kom en mann til ham og spurte om han ikke kunne synge for ham. Caedmon protesterte, og sa som sant var at han oppholdt seg i skuret med kyrene nettopp fordi han ikke kunne synge. Men mannen oppmuntret ham, og når Caedmon spurte hva han skulle synge om, svarte mannen: Skapelsen! I drømmen sang Caedmon så vakkert at han holdt på å gråte.

Når han våknet var sangen fremdeles hos ham, og han sang den for Gud og for seg selv. Han sang den også for en av de som hadde ansvaret for jorda rundt klosteret, og denne tjeneren fortalte Hilda om sangen. Hun overtalte ham til å synge sangen for alle i klosteret, og så for alle folkene i Whitby og for de på landsbygda omkring.

Nå hadde Caedmon fått et nytt kall, og andre måtte passe på kyrene, slik han hadde gjort. De som kunne lese oversatte Skriften for ham, og hver kveld sang han det han hadde lært i løpet av dagen. Så ble enda en ny sang forberedt, sanger som forklarte Bibelen på folkets eget språk. Og for resten av hans liv talte han om de sannhetene som fylte hans hjerte. Dette var ikke for å begeistre folk, men for å gi næring til deres sjeler.

De kan synes som om han visste når han skulle dø. Når han ble dårlig ba han om å få en seng i den avdelingen av klosterets sykehus hvor de som skulle dø lå. Da dagen kom, talte og vitset han, hjelperen hans og brødrene til midnatt. Da ba Caedmom om å få ta del i nattverden, og i det han skulle til å mottok brød og vin, spurte de som var tilstede om han hadde fred med dem? Han svarte: 'Mitt hjerte har fred, små barn, med alle Guds tjenere'.

I det han mottok brød og vin spurte han brødrene om det var lenge til morgenbønnen. Da de fortalte ham det, sa han: 'Godt, ta oss vente på den timen. Han tegnet seg med korsets tegn, la hodet på puta, sov en liten stund og gikk så over i evigheten. Det hele skjedde i fred og i stillhet.

Gud, vår Far, vis oss hvordan 
vi kan bruke de talentene 
Du har gitt oss,
for å åpenbare Din kjærlighet.
Vis oss de talentene vi ikke
allerede vet at vi har.
Lær oss også hvordan vi kan leve
i fred med alle mennesker
og med Din skapelse,
slik at når vår time kommer
til å tre inn i evigheten,
kan gjøre det lykkelige 
og i fred. Amen.

Pioneren blant eneboerne

I dag feirer vi minnet om den hellige Paulus av Thebe, som er blitt kalt den første kristne eremiten, eller eneboeren. Her er en artikkel jeg skrev om han i 2012:                          

Han kom fra Aleksandria, og hadde en eldre bror som het Peter. De to kom i krangel med hverandre etter farens død. Peter ville beholde mesteparten av arven for seg selv. 'Jeg er redd at du som er yngre vil rote den bort, derfor tar jeg vare på din del til senere', sa han.

En domsstol skulle avgjøre tvisten mellom de to. På vei dit passerte de et begravelsesfølge. Paulus spurte hvem den døde var, og fikk til svar at det var byens rikeste mann. Nå betydde ikke hans rikdom noe mer der han lå kledd i en enkel kappe. Ved synet av den døde går det opp for Paulus hvor forgjengelig livet og rikdommen er. 'Hva skal jeg med alle disse pengene, om jeg må forlate livet naken,' sa han. Han vendte seg til sin bror, og sa: 'Vi går hjem. Jeg skal ikke ha noe av pengene, selv ikke den del som er min'. Samme dag forlater Paulus byen og begir seg ut i ørkenen. Etter å ha tilbrakt tre dager i en grav der han ba Herren om ledelse, sendte Gud en engel til ham som leder han til det indre av ørkenen. Her lever han i 70 år! Gud sørget for ham på den måten at han sendte en ravn til ham hver dag med mat.

Det er i den samme ørken, som kanskje er mer kjent enn Paulus, at en annen av ørkenfedrene levde, nemlig den hellige Antonios. Antonios er 90 år gammel da Gud leder ham til å finne Paulus. Etter to dagers vandring finner Antonios Paulus. Frem til nå hadde ravnen brakt et halvt brød til Paulus hver dag. Denne dagen kom den med et helt brød!

Etter at de to hadde brutt brødet, og spist sammen, fortalte Paulus at han skulle dø. Han ba Antonios om å hente en kappe som keiser Konstantin hadde gitt til Athanasios, og som Antonios hadde fått av denne kjente biskopen. Når Antonios kom tilbake var Paulus død. Han svøpte Paulus i kappen, men når han skulle begrave Paulus innser Antonios at det er umulig. Han har ikke noe graveredskap. Plutselig kommer det to løver. De bøyer seg for den døde, så graver de i den steinrike ørkensanden, en grov, så stor at Antonios kan legge Paulus i den.

Når Antonios vendte tilbake til stedet hvor han holdt til i ørkenen, fikk han sendt bud til biskop Athanasios om at Paulus av Theben var død. Biskopen sendte ut en delegasjon for å finne hans kropp, men selv om de lette i flere dager, kunne de ikke finne igjen stedet hvor Antonios hadde begravet ham. Athanasios fikk beholde tunikaen som Paulus hadde gått i. Den var gjort av palmeblad. To ganger i året tok Athanasios den på seg, når han feiret liturgien i Aleksandria.

Paulus av Theben døde i 341.

Den røde biskopen

En dag forsinket feirer vi minnedagen til Don Helder Camara (bldet), en av de aller fremste representantene for den såkalte frigjøringsteologien.  Elsket og hatet - ikke minst fryktet av maktens elite, også den kirkelige. Om Don Helmer Camara kan det bokstavelig talt sies at han 'talte Roma midt imot'. For den gangen var frigjøringsteologien farlig! Den ble en trussel mot de rikes rikdom og deres utnyttelse av de fattige.

Så tjente han da også som prest og erkebiskop i en farlig og utfordrende tid i Brasil, nemlig under det brutale militærregimet i årene 1964-1985.

Han er berømt for sitt utsagn: 'Når jeg gir mat til de fattige, kaller de meg en helgen. Når de spør hvorfor de er fattige, kaller de meg en kommunist'.

Erkebiskop Camara, som er født 7. februar 1909, i den nordøstlige delen av Brasil, sluttet seg som prest til en konservativ politisk bevegelse, men i møte med de fattigste av de fattige i Rio de Janeiro, endret hans politiske engasjement seg. Han ble en ivrig talsmann for rettferdighet for de fattige og undertrykte. Camara fikk tilnavnet 'den røde biskopen'. Det var ikke uten videre positivt. Man ville gjerne få brakt ham til taushet med å kalle ham kommunist. Dermed var han stemplet. Men så enkelt var det ikke med Don Helder Camara.

Han ble foreslått til Nobels fredspris i 1973, men fikk den ikke. Don Helder Camara arbeidet utrettelig for demokrati og menneskerettigheter, selv om han var vitne til at hans prestekollegaer og venner ble fengslet, torturert og drept.

Folket elsket ham. Når en leiemorder en dag banket på hans dør, ble han så beveget av å se Camara at han utbrøt: 'Jeg kan ikke drepe deg - du er en av Herrens egne'.

Don Helder Camara døde 90 år gammel, 27. august 1999.

På norsk finnes det en bok av ham: Tusen grunner til å leve, utgitt av Verbum i 2001.

Torturert for Kristus

Vladimir (Bogoyavlenskij) av Kiev, var den første biskopen som ble martyr i forbindelse med Bolsjevik-revolusjonen i Russland. Det er hans minnedag i dag.

Hans borgerlige navn var Basilios Nikephorovitsj Bogoyavlenskij, og han ble født 1.januar 1848, i provinsen Tambov. Faren var prest, men ble myrdet, mens Basilios ennå var ung. I 1874 var han ferdig utdannet ved Det teologiske akademiet i Kiev, og begynte å undervise ved Tambov teologiske seminar. Han ble ordinert til prest i 1881.

I 1886 trådte han inn i klosteret i Kozlov i Tambov og ble gitt navnet Vladimir. To år senere ble han vigslet til biskop for Staraya Rus og tjente også som vikarierende biskop for Novogorod bispesete.

I 1892 ble han så erkebiskop av Kartarlin og Kahetin, og i 1892 ble han valgt metropolitt av Moskva og Kolomna. Metropolitt Vladimir var kjent for sin store kjærlighet og omsorg for enker, foreldreløse, fattige og alkoholikere.

I 1912 ble han metropolitt av daværende Petrograd og han ble utnevnt til å være en del av Den hellige synoden. I 1915 falt han i unåde hos tsaren fordi han var uenig med Rasputin. På grunn av dette ble han overført til Kiev.

I mars 1917 hørte metropolitt Vladimir blant medlemmene av Den hellige synoden som ble fjernet som medlemmer av synoden. Disse ble fjernet etter krav fra den nye bolsjevikiske regjeringen.

Det var metropolitt Vladimir av Kiev som i 1917 annonserte at Tikhon var blitt valgt som patriark av Moskva.

I januar 1918 ble mange kirker og klostre ødelagt av kanonild i forbindelse med kampene som ble utkjempet da bolsjevikene tok kontroll over byen. 23. januar inntok bolsjevikene det berømte Klippeklosteret i Kiev, og munkene der ble tatt ut i forgården, kledd nakne og mishandlet.

Noen få netter senere dukket fire bevæpnede soldater opp, sammen med en seiler, for å se etter metropolitt Vladimir. Da de fant ham inne på soveommet hans, hvor de torturerte de ham. Blant annet brukte de korslenket han hadde rundt halsen til nesten å kvele ham. Så slapp de taket, for så å gjenta den grusomme torturen. De forsøkte å presse penger fra ham.

Sterkt medtatt av mishandlingen ble Metropolitt Vladimir ført vekk fra klosteret. Han ble senere funnet igjen drept, han døde av skuddskader og tre djupe knivstikk. Han ble bært inn i Hl.Mikaels kirke, som er en del av Klippeklosteret. Det var her han hadde tilbrakt sine siste dager i bønn.

En undersøkelseskommisjon ble nedsatt for å finne ut hva som hadde skjedd, men denne komiteens arbeid kom aldri i gang med sitt arbeid, på grunn av den kommunistiske revolusjonen.