Aidan - beder, klosterbygger og menighetsplanter

Hellige Aidan er kalt for Northumbrias apostel og grunnleggeren av det berømte klosteret på den hellige øya, Lindisfarne, og øyas første biskop.

I dag feirer vi hans minnedag sammen med vennene våre i Northumbria Community.

Han var fra Irland, fødselsåret er ukjent. Sannsynligvis født i Connaught. Det vi vet er at han var var munk bosatt i klosterfellesskapet på Iona.

Den kristne tro kom veien via Romerriket til England, men med Romerikets forfall, fikk hedenskapet en renessanse i den nordlige delen av England. Siden 616 e.Kr hadde kong Oswald av Northumbria levd på Iona i klosteret der. Her ble kongen omvendt og ble døpt. I år 634 da han igjen ble konge over Northumbria, var han fast bestemt på å bringe den kristne tro til disse hedenske områdene.

Siden kongen hadde et så godt forhold til klosteret på Iona, ønsket han å hente misjonærer derfra, i stedet for de klostrene som var en del av Den romerske-katolske kirken. Den første som Iona-klosteret sendte ut var en ny biskop med navn Corman, men han kom snart tilbake til Iona bare for å fortelle at hedningene i Northumbria var for sta til å bli omvendt!

Aidan derimot var ikke så overbevist om Colmans metoder, og ble snart sendt ut som Colmans erstatter. Det skjedde i år 635.

Aidan valgte øya Lindisfarne som sin misjonsbase. Kong Oswald, som snakket irsk, måtte ofte tolke for Aidan og munkene hans, som til å begynne med ikke snakket engelsk. Når kong Oswald døde, ble han støttet av kong Oswin, og de to ble gode venner.

Aidan gikk fra landsby til landsby. Samtalte med folk på en vennlig måte, og skapte sakte, men sikkert, interesse for den kristne troen. Kongen skal ha gitt Aidan en hest, slik at han skulle slippe å gå, men han ga bort hesten til en tigger. Det var den vennligheten Aidan og hans munker viste alle mennesker, som gjorde at hedningene etter hvert vendte om og fulgte Jesus.

På Lindisfarne trente Aidan 12 unge menn, slik at kirkens fremtidige lederskap var engelsk.

I år 651 angrep en hedensk arme Bamburgh, og forsøkte å sette bymuren i brann. Aidan skal da ha gått inn i forbønn for byen, vinden snudde, røyken drev mot fiendehæren og den flyktet!

Aidans venn, Hl.Oswin av Deira, ble myrdet i 651. 12 dager senere døde Aidan, 31. august, det 17 året av hans biskopgjerning. Han var blitt syk mens han oppholdt seg på slottet Bamburgh og døde i det han lente seg mot veggen til en lokal kirke.

Hellige Aidan var rotfestet i den keltiske kristne arven, og klosteret han grunnla ble fødestue for nye menigheter og klostre.

En bedende mors inderlige bønner beveger Guds hjerte

En mors bønner kan bevege himmelen, en begavet sønn og en ufrelst ektemann!

Vi skulle aldri tale smått om en mors bønner. Hellige Monica, mor til Augustin er et eksempel på en kvinne som stormet Guds trone med sine inderlige bønner - og fikk bønnesvar!

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likevel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.


Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosios, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.

Hellige Ebba - et lys i en mørk tid

I dag feirer vi minnet om Hl.Ebba, sammen med våre venner i Northumbria Community. Hun var et av mange lys som skinte i en mørk tid; et av de nordlige lysene som bidro til at det nordlige Britannia fikk del i evangeliet.

Hl.Ebba levde og døde iløpet av det syvende århundre. Vi vet ikke helt når hun ble født, men det kan ikke ha vært senere enn år 616 - det året hennes far, kong Aethelfrith, ble drept i kamp.

Ebba var kjent som abbedisse i for et kloster i urbs Coludi - stedet for middelalderklosteret i Coldingham. Omlag år 643, da broren Oswald ble drept i et slag, og ble etterfulgt av broren Oswy, trakk Ebba seg tilbake fra det offentlige liv.

Kirkehistorikeren Bede beskriver hellige Ebba med varme:

'Det finnes en nonne ved navn Ebba, en virkelig mor for Herrens tjenerinner, som har ansvaret for konventet urbs Coludi, æret for sin gudfryktighet og ærbødighet'.

Hellige Ebba skal ha blitt vigslet til nonne av Hl.Aidan. I 30 år hadde hun ansvaret for klosteret i Coldingham.

Bartolomeus - en av de første som så at Jesus var Guds Sønn

I dag feirer vi minnet om en av apostlene, nemlig: Bartolomeus, også kjent som Natanael. Apostelen Johannes forteller oss at han ble introdusert til Jesus av Filip:

'Filip traff Natanael og sa til ham: Vi har funnet ham som det står skrevet om i Moseloven og hos profetene: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn. Kan det komme noe godt fra Nasaret? sa Natanael. Filip svarte: Kom og se! Jesus så Natanael komme gående og sa: Se, det er en sann israelitt, en som er uten svik! Hvor kjenner du meg fra? spurte Natanael. Jesus svarte: Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet. Da sa Natanael: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge. Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet? sa Jesus. Du skal få se større ting enn dette. Så sa han: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen'. (Joh 1, 45-51)

Natanael eller Bartolomeus er med andre ord en av de aller første av Jesu disipler som avlegger denne sterke bekjennelsen: Du er Guds Sønn!

Apostelen Johannes identifiserer ham som: 'Natanael fra Kana i Galilea'. (Joh 21,2)

Bartolomeus, eller på gresk: Βαρθολομαῖος, som uttales 'Bartholomaios', kommer av arameisk bar-Tôlmay, som betyr 'sønnen til Tolmay', som kanskje kan bety: sønnen til en plogmann.

Han listes opp blant Jesu apostler i Matt 10,3, det samme med de andre synoptiske evangeliene: Mark 3,13-19 og Luk 6,12-16. Det er ikke mye Det nye testamente forteller om ham, men han er vitne til Kristi himmelfart, og han må ha vært tilstede på Øvresalen når Den Hellige Ånd utøses på pinsedagen i Jerusalem. Jesus møter også Natanael etter oppstandelsen, jfr Joh 21,1flg.

Kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea forteller oss at etter Kristi himmelfart, reiste Bartolomeus til India på en misjonreise. Der skal han ha etterlatt en kopi av Evangeliet etter Matteus. Ulike tradisjoner sier ulike ting om hans videre ferd: Noen mener at han dro til Etiopia, Mesopotamia, mens andre vil ha det til at han også kom til Armenia. Her skal han ha lidd martyrdøden. Etter mishandling ble han korsfestet.

Å leve med i livets rytme

Å leve med i kirkeårets rytme, er en stor velsignelse. For meg blir denne rytmen viktigere og viktigere med årene.

Når vi nå har lagt bak oss festdagen for Gudfødersken, jomfru Marias innsovning, og de to ukene med faste som utgjorde forberedelsene til denne minnedagen, følger en lang periode helt frem til advent, hvor det ikke er noen spesiell fastetid.

Bortsett fra ukens to fastedager: onsdag og fredag. Helt siden kirkens første tid har dette vært dager hvor de hellige har fastet.

Det gir oss to velsignede dager hver eneste uke, hvor en kan forenkle livet, være seg bevisst at troen også er forbundet med forsakelsen. Det er ikke adskilte størrelser, men hører sammen i en kristens liv: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Dette radikale Jesus-ordet er så betydningsfullt at Lukas også gjengir en annen lignende uttalelse av Jesus, hvor Lukas beskriver de store folkeskarene som fulgte med Jesus, og Han vender seg til dem og sier: 'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. (Luk 14,25-27)

Forsakelse, askese og kors hører til disippellivet.

Men nå er det ikke bare kirkeåret som har sin rytme, hvor vi lever med i inkarnasjonen, påsken, pinsen og himmelfarten, så har også selve livet.

Vi lever med i en rytme. Også i vårt åndelige liv finnes det en vår, en sommer, en høst og en vinter. Det gjelder å leve med i den fasen hvor man nå måtte befinne seg.

For noens vedkommende er det en åndelig vår, for andre en sommer, for andre en høst eller vinter. Alle disse fasene er viktige i ens liv. De har alle noe å lære et Guds barn. Gud arbeider, på ulike måter, i de ulike fasene av ens liv.

Det viktigste er å overgi seg selv til Gud i den fasen av livet hvor en måtte befinne seg. Å be om den nåde å få være fullstendig åpen.

Jeg pleier å sette meg ned og åpne mine hender - vise åpne håndflater - til Gud, som en bønn, om at jeg ønsker med hele meg å være helt åpen for det Gud vil i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For meg er dette en utfordrende tid med alvorlig sykdom.
Jeg har ikke så mange ord å be.
Men jeg åpner mine hender.
Og ber om å få være radikalt åpen.
For at Gud kan tale inn i mitt liv.
For at Den Hellige Ånd kan forandre meg.

Bror Roger sto i enhetens og forsoningens tjeneste

På ni års dagen for et brutale drapet på den stillferdige, milde, lederen av den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Roger, minnes vi en mann som mer enn mange andre fikk stå i forsoningens- og enhetens tjeneste.

Han ble født Roger Louis Schütz-Marsauche, som det niende og yngste barnet til Karl Ulrich Schutz, en protestantisk pastor fra Bachs i Sveits, og Amélie Henriette Marsauche, etterkommere av Hugenotter fra Bourgogne i Frankrike, 12. mai 1915.

Det var i 1940 etter avsluttende studier i teologi i Lausanne og Strasbourg at Roger Schutz, som er hans borgerlige navn, slo seg ned i den  franske landsbyen Taize. Her oppe på det lille høydedraget i Bourgogne, fant han sitt himmelrike på jord! Til å begynne med var han alene. Krigen herjet med all sin gru. Roger Schutz gjemte unna de som fikk problemer med nazistene. Han reddet blant annet flere jøder.

Roger Schutz bar på en drøm om å grunnlegge en kommunitet, hvor man skulle arbeide for forsoning og enhet mellom kristne og for å lindre lidelsene på grunn av krigen. I 1942 måtte han flykte fra Taize, etter at han hadde blitt angitt for å ha gjemt jøder. For det var det dødsstraff.

 Kommuniteten i Taize
Det skulle gå to år før Roger Schutz kunne vende tilbake til Taize. Men da kom han ikke tilbake alene. Han kom sammen med tre brødre som delte hans kall. Den økumeniske kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949. Det skjedde påsken det året da de første syv brødene gav sine løfter. De første årene var det brødre fra ulike protestantiske kirker som ble en del av kommuniteten. Fra 1969 kom de første katolikkene, og dermed kunne kommuniteten i Taize bli en økumenisk kommunitet. Siden da har også brødre fra Den ortodokse kirken blitt en del av Taize kommuniteten.

Unikt
Det finnes ikke noe som Taize i hele Europa. Heller ikke i resten av verden. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år. Og mange av disse ungdommene stifter for aller første gang kontakt med et levende kristent miljø. De bor i telt, de spiser i fellesskap, de deltar på tidebønnene i Forsoningskirken med tente lys og synger de etter hvert så berømte Taize-sangene. Bønneatmosfæren her er sterk. Her har mange bestemt seg for å følge Kristus resten av livet.

Og hit kommer kirkeledere fra alle konfesjoner - for samtaler, og for å be!

Bror Roger's sterke lengsel etter enhet ledet han til å ta ulike initiativ til møteplasser for økumeniske samtaler, ikke minst mellom ungdom. Det var barna og de unge som sto broder Roger's hjerte aller nærmest.

Taize-kommuniteten fortsetter sitt arbeid og ledes nå av bror Alois.

Til minne om Guds mors innsovning

Det er noe spesielt når ens egen mor dør. Da er det som om en vegg blir borte i ens liv. Man berøres på en helt spesiell måte. For det er noe spesielt med mor.

Det må ha vært forunderlig når Maria, Jesu mor, hun som fødte Gud Ordet, døde. Ikke minst for den unge kirken. Hun levde jo med i disippelkretsen rundt Jesus.

Det ser vi av evangeliene, og det ser vi av den første kirkehistorien som skrives: Apostlenes gjerninger.

'Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som er kalt Oljeberget, som er i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å høre til ... Alle holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apg 1,12-14)

Det nye testamente forteller oss ikke noe om omstendighetene rundt Marias død. Hun forsvinner fra de nytestamentlige beretningene etter pinsefestens dag. Men tidlige kristne skrifter forteller om henne. Det er tydelig at hun ble riktig gammel.

En av disse beretningene forteller at Maria en dag var oppe på Oljeberget for å be. Da åpenbarer seg en engel for henne, engelen Gabriel, og han bærer bud med seg om at Herren selv vil hente henne hjem om tre dager. Engelen Gabriel bærer også med seg en fikenblad i hånden.

Maria blir glad over det hun hører. Hun faller på sine knær og takker Gud for at hun snart er hjemme i sitt himmelske hjem. Hun kalte på alle sine venner, og viser dem kvisten fra paradiset, fra hagen.

Tre dager senere, ligger Maria på sin dødsseng. Sengen er pyntet. Ved den tredje timen fylles rommet av et forunderlig lys. Det er som om taket åpner seg, og de tilstedeværende får se et mektig syn. Herren Jesus stiger ned med mange av himmelens engler og hellige for å hente hjem Marias sjel.

Maria bryter ut: 'Min sjel lover Herren og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, for Han har sett til sin tjenerinnes ringhet!'

Englene svarer: 'Vær hilset, du høyt benådede! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!'

De som er tilstede i rommet ser hvordan Marias ansikt lyste som solen, og en duft av vellukt fyller rommet og alle blir fylt med stor glede'.

Dagen til minne om Gudføderskens innsovning er blitt feiret i kirken siden 100-tallet.