Å leve med i livets rytme

Å leve med i kirkeårets rytme, er en stor velsignelse. For meg blir denne rytmen viktigere og viktigere med årene.

Når vi nå har lagt bak oss festdagen for Gudfødersken, jomfru Marias innsovning, og de to ukene med faste som utgjorde forberedelsene til denne minnedagen, følger en lang periode helt frem til advent, hvor det ikke er noen spesiell fastetid.

Bortsett fra ukens to fastedager: onsdag og fredag. Helt siden kirkens første tid har dette vært dager hvor de hellige har fastet.

Det gir oss to velsignede dager hver eneste uke, hvor en kan forenkle livet, være seg bevisst at troen også er forbundet med forsakelsen. Det er ikke adskilte størrelser, men hører sammen i en kristens liv: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Dette radikale Jesus-ordet er så betydningsfullt at Lukas også gjengir en annen lignende uttalelse av Jesus, hvor Lukas beskriver de store folkeskarene som fulgte med Jesus, og Han vender seg til dem og sier: 'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. (Luk 14,25-27)

Forsakelse, askese og kors hører til disippellivet.

Men nå er det ikke bare kirkeåret som har sin rytme, hvor vi lever med i inkarnasjonen, påsken, pinsen og himmelfarten, så har også selve livet.

Vi lever med i en rytme. Også i vårt åndelige liv finnes det en vår, en sommer, en høst og en vinter. Det gjelder å leve med i den fasen hvor man nå måtte befinne seg.

For noens vedkommende er det en åndelig vår, for andre en sommer, for andre en høst eller vinter. Alle disse fasene er viktige i ens liv. De har alle noe å lære et Guds barn. Gud arbeider, på ulike måter, i de ulike fasene av ens liv.

Det viktigste er å overgi seg selv til Gud i den fasen av livet hvor en måtte befinne seg. Å be om den nåde å få være fullstendig åpen.

Jeg pleier å sette meg ned og åpne mine hender - vise åpne håndflater - til Gud, som en bønn, om at jeg ønsker med hele meg å være helt åpen for det Gud vil i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For meg er dette en utfordrende tid med alvorlig sykdom.
Jeg har ikke så mange ord å be.
Men jeg åpner mine hender.
Og ber om å få være radikalt åpen.
For at Gud kan tale inn i mitt liv.
For at Den Hellige Ånd kan forandre meg.