Canaire - beder og eneboer

I dag feirer vi Canaire (født ca 530). Hun levde som eneboer i en celle hun hadde bygget nær Bantry Bar i det sørlige Irland. En natt da hun ba så hun i et syn alle Irlands kirker fremfor seg. Det synes som om et tårn av ild reiste seg ved hver av kirkene. Det høyeste av disse tårnene, og det som reiste seg rett opp mot himmelen, kom fra Inis Cathaig, øya som nå går under navnet Scattery Island, hvor Hl.Senan levde og ba. Hl.Senan var kjent for sin hellighet og de under som skjedde når han ba.

Canaire ble overbevist om at dette for henne skulle være et oppstandelsens sted. Det vil si: det var her hun skulle dø, for så å bli reist opp til det evige liv. Så hun la ut på reisen med det samme. Hun hadde ingen til å vise henne vei, unntatt tårnet av ild, som fortsatte å brenne - dag og natt - til hun var fremme. Når hun hadde nådd stranden, fullførte hun det siste veistykket til fots. Det var som om hun gikk på vannet, som bar henne.

Senan møtte henne, og sa: 'Gå til din søster som lever på øya øst for denne. Så kan du være hennes gjest'. 'Det er ikke derfor jeg har kommet', sa Canaire, 'men for å finne gjestfrihet hos deg her på denne øya'.

Senan insisterte på at bare menn hadde adgang til øya, selv som gjester. Da svarte Canaire:
'Kristus kom for å forløse kvinner like mye som Han kom for å forløse menn. Han led like mye for kvinnene, som for mennene. Både menn og kvinner trer inn i det himmelske riket. Så, hvorfor skulle ikke kvinner få leve på denne øya?'

For å ære hennes stahet gav Senan etter og gav henne det hun ba om: deltagelse i nattverden, og et sted for henne til å leve. I det øyeblikket hun tok imot nattverden, ble hun tatt hjem til Gud. Canaire hadde sannsynligvis en positiv innvirkning på Senan. Tidlig legendemateriale forteller at Aidian av Lindisfarne og han var mentor for både menn og kvinner.

Paulus og møtet med Den oppstandne på vei til Damaskus

I dag feirer vi minnet om møtet mellom kristenforfølgeren Saulus, og Den oppstandne Kristus. Det skjellsettende møtet finner sted utenfor Damasus i Syria. Møtet, som fullstendig endret hans liv, førte også til at han tok navnet Paulus.

Hvem var så denne som med så stor iver og styrke forfulgte Kristi forsamling? Flere steder i de brevene han etterlater seg gir han leseren biografiske skisser av sitt liv. De er fragmentariske, men gir oss likevel nok informasjon til å finne ut viktige hendelser i hans liv. Historikeren Lukas gir oss andre glimt i Apostlenes gjerninger:

Han var jøde, født i Kilikia, i byen Tarsos, i det sørøstlige Lille-Asia, to kilometer fra Middelhavskysten. Det er litt morsomt at Paulus selv beskriver stedet han er født på følgende måte: 'Jeg er borger av en ikke ukjent by i Kilikia som heter Tarsos' (Apg 21,39)

Fra år 66 f.Kr var Tarsos romersk provinshovedstad. På Jesu tid et handels- og kultursentrum. Da Paulus levde her var det en tallrik jødisk koloni i byen.

Hans mor omtales bare en gang, i Gal 1,15, hvor Paulus forteller at Gud utvalgte ham 'allerede i mors liv'. Hans far var romersk statsborger (Apg 22,28) og fariseer (Agj 23,6). At faren til Paulus var romersk statsborger, tyder nok på at han var velsituert.

Fariseer
Paulus får sin utdannelse som disippel av den i tids svært aktede rabbiner, Gamaliel. Han beskriver dette selv på denne måten: 'Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov, og har vært brennende for Guds sak ...' (Apg 22,3)

Ja, han var så nidkjær for det han trodde på at han ble forført til å tro at han måtte gjøre alt hva som sto i hans makt for å få stanset de kristne.

Det går seks år etter Jesu død og oppstandelse, og Paulus befinner seg på veien til Damaskus. Oppdraget er ikke til å misforstå: "Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem'. (Apg 9,1)

Det at Lukas skriver at 'Saulus raste fremdeles ...' betyr jo at dette angrepet som her planlegges slett ikke var det første, og det ville bare ha fortsatt, om ikke Jesus selv griper inn og møter den ivrige fariseeren og forvandlet hans liv.

Det livsforvandlende møtet
Det livsforvandlende møtet mellom forfølgeren og Den oppstandne er beskrevet for oss i Apg 9. Kan jeg foreslå at du finner frem din egen Bibel og leser den, før du leser videre i denne artikkelen?

Det er dette møtet vi feirer i dag. For det fikk ikke bare betydning for Paulus. Det fikk en enorm betydning for hele den kristne kirke.

Etter sitt møte med Herren Jesus får så Paulus opplæring, støtte og veiledning fra den lokale forsamlingen som hadde vokst frem i Damaskus. Det er viktig å merke seg. Enkelte synes å tro at Paulus i sin aposteltjeneste virket uten noen tilknytning til lokale menigheter. Slik var det selvsagt ikke. Aposteltjenesten tjente Kirken, men Kirken er ikke Kirke uten de lokale forsamlingene!

Korsets forkynner
Etter at Ananias hadde lagt sine hender på Paulus, og kallet begynner å utmeisle seg for ham, trer også det budskapet frem som skulle særprege hans bidrag til den kristne kirke: Det er budskapet om korset, om forsoningen i Kristus, og Guds evige hensikt gjennom sin menighet.

Apostelfesten vi feirer i dag har sin opprinnelse i Galilea på 500-tallet.

Klemens av Rom - en av de apostoliske fedrene

Når dette skrives er denne tirsdagen snart historie, og vi har feiret en av de apostoliske fedrene: Klemens av Rom, død år 96. Da er vi veldig nært innpå apostlene. Han ansees å ha vært en av presbyterene i menigheten i Rom, etter at Peter og Paulus hadde lidd martyrdøden. Det er stor sannsynlighet for at det er denne Klemens som omtales i Fil 4,3: '... For de har kjempet med meg for evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere, de som har navnene sine skrevet i livets bok'.

Det er ikke mye vi vet om denne Klemens. Han skal ha vært slave hos en slektning av keiser Domitianus.

Et brev av Klemens til menigheten i Korint er bevart. Det kan dateres til år 96, og er et svært verdifullt vitnesbyrd fra kirkens eldste tid. Bakgrunnen for brevet er en strid i denne menigheten, og Klemens advarer de som har gjort opprør til respekt for kirkens ordning, til ydmykhet og kjærlighet.

Etter tradisjonen skal Klemens ha blitt forvist til Cheronnesos på Krim halvøya av keiser Tranjan, til tvangsarbeid i gruvene der. Han skal ha vunnet mange for Jesus. Klemens led martyrdøden ved å bli bundet til et anker, og så blitt kastet i Azov-sjøen.

Makarios - ørkenens lampe

Det er interessant å merke seg at det er Hl. Makarios klosteret, som har vært sentrum for det vi kan kalle en monastisk vekkelse innen den koptiske kirken i vår tid. Denne vekkelsens fremste redskap har vært Matta al-Miskin, som døde i 2006.

Kanskje ikke så underlig - likevel.

Ikke når man går helt tilbake til røttene.

Til Hl.Makarios selv, hvis minnedag vi feirer i dag. Makarios av Egypt, eller Makarios den store, som han også kalles, ble født i Øvre Egypt omkring år 300. I det koptiske synaxariet oppgir de år 295. Han ble født i landsbyen Shabsheer, og hans foreldre het Abraham og Sara! Disse to, som var kristne, var barnløse, men i et syn om natten kom en Herrens engel til Abraham og fortalte at Gud ville gi ham en sønn, og at hans sønn ville bli kjent over hele jorden og at han ville bli far til en stor mengde åndelige barn. Når sønnen så ble født, valgte de å kalle ham Makarios som betyr 'velsignet'.

Ørkenen som arv for seg og sine åndelige barn
Makarios ville gjerne være lydig mot sine foreldre, men da de valgte ut en kvinne for ham og tvang ham til å gifte seg, som skapte det store problemer for ham. Han lot som han var syk, og fikk tillatelse til å begi seg ut i ørkenen for å gjenvinne sin helse. Her i ødemarken brukte han dagene til å be til Herren Jesus om at Han måtte vise Makarios hva som ville være til behag for Ham. Mens han oppholdt seg i ørkenen så han et syn.

En engel tok tak i hans hender og sammen steg de opp på et fjell, hvor han fikk se ørkenen fra øst og vest, nord og sør. Engelen fortalte ham så: 'Gud har gitt ørkenen til deg og dine sønner som arv'.

Da han kom tilbake fra ørkenen var hans kone, som fremdeles var jomfru, død. Makarios takket Herren Jesus. Kort tid etter døde også hans foreldre, og Makarios bestemte seg for å selge foreldrenes eiendom, og gi pengene til de fattige. Hvilket han også gjorde.

Når folket i Shabsheer så renheten og gudsfrykten hos Makarios, tok de ham med seg til biskopen av Ashmoum, som ordinerte Makarios til prest for landsbyen han var født og oppvokst i. De sørget for at det ble bygget et sted for Makarios utenfor landsbyen deres, hvor de kom til ham for å bekjenne sine synder, og få del i nattverden.

Falske anklager
En tid senere ble han anklaget av en kvinne for å ha gjort henne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg, men aksepterte i stillhet beskyldningene mot ham. Når kvinnen skulle føde fikk hun slike smerter, at hun ikke klarte å føde før hun hadde bekjent sin løgn. Makarios var uskyldig. Mange kom for å be om tilgivelse for at de hadde trodd på kvinnens løgn, men Makarios stakk av fra det hele. Han ville ikke ha denne formen for oppmerksomhet. Denne gangen søkte Makarios langt ut i ørkenen.

Sketis
Vi skriver nå år 330 e.Kr. Makarios er på vei til Sketis, hvor han skulle tilbringe de neste 60 årene av sitt liv. Han oppholdt seg i den indre delen av ørkenen, i Hl.Maksimos og Domadios kloster, det som nå er kjent som El-Baramous. Han gikk så for å besøke Antonios den store, som sa dette om Hl.Makarios når han fikk se ham: 'Der er en ekte israelitt, i hvem det ikke er noe svik'. Hl.Antonios vigslet så Makarios til munk av den strengeste orden, den som helt og holdent har viet seg til Gud og Ham alene.

Etter dette vendte Makarios tilbake til El-Baramous. Mange søkte seg til dette klosteret, og med det økende antall munker som ville slutte seg til ham, bygget de en kirke og dannet en monastisk kommunitet. Relasjonen som Makarios hadde med de munkene som sluttet seg til ham var veldig spesielt. Selv om han var ung - han var bare 30 når han flyttet til Sketis - så hadde han en dybde og en visdom tilhørende en gammel mann. Makarios ble også kjent for de tegn og under som skjedde når han ba for folk. Mange konger og keisere hørte om de under Gud gjorde gjennom Makarios. Datteren til kongen av Antiokia som led av en uren ånd ble helbredet.

Blant de fattigste av de fattige
En dag fikk Makarios høre om to kvinner i Aleksandria som fryktet Gud. Makarios pakket sammen noen livsnødvendigheter, grep staven sin og la ut på veien til Aleksandria. Han spurte seg fram inntil han nådde frem til leiligheten hvor de bodde. De ønsket ham velkommen, vasket hans føtter etter den lange vandringen, og så spurte de ut om hans liv. Det må ha vært en forunderlig stund hvor den hellige Makarios fortalt om sitt liv med Gud!

Så spurte Makarios om deres liv. De kunne fortelle at de hadde giftet seg med to brødre, men ville skilles fra dem, for å bli nonner. Det ville ikke mennene høre snakk om. De to kvinnene bestemte seg da for likevel å innvie sine liv til bønn og å leve i askese. Kvinnene fikk etter hvert barn. Mennene arbeidet som gjetere, og mens de var ute på markene på dagtid, ba kvinnene hjemme. De var så fattige disse kvinnene, at de bare spiste brød. Likevel gav de av sitt til de som var enda fattigere. Når Makarios hørte dette, gråt han. Så sa han: 'Sannelig, Gud ser til det villige hjertet og gir Den Hellige Ånds nåde til dem som tilber Ham'. Han bød dem farvel, og vandret så tilbake til Sketis.

Elsket alle
Makarios er også kjent for sin store kjærlighet til alle dem som befant seg utenfor det kristne fellesskapet. Han var av den overbevisning at man kunne vinne dem ved å vise vennlighet.

Det fortelles en historie om Makarios som var ute sammen med en yngre munk. De to passerte en hedensk prest, og den yngre munken hilste den hedenske presten på en støtende måte. Makarios på sin side gav den hedenske presten en varm hilsen, og den hedenske presten la merke til dette. Han spurte hvorfor Makarios var så omtenksom. Makarios svarte at han kjente på en djup sorg for en som ikke visste at hans tilbedelse var forgjeves. Den hedenske presten ble så grepet av at noen brydde seg om ham, ble med til klosteret, ble en kristen og en munk som alle skulle lære å sette stor pris på.

Siste leveår
Makarios var blant dem som bekjempet arianismen, og ble forvist på grunn av dette. Han støttet Athanasios av Aleksandria, og ble forvist til en øy i Nilen deltaet. Det skjedde i 374. Han fikk senere vende tilbake til Sketis, hvor han fortsatte å leve ut og bygge videre på det monastiske idealet fra Hl.Antonios og Hl.Pachominos.

Makarios, som fikk tilnavnet 'Ørkenens lampe' døde i år 391.

Hl.Antonios - den monastiske bevegelsens far

Hl.Antonios den store, som vi feirer minnet om i dag, med ærestittelen: Gudbæreren, ble født inn i en velstående familie i det Øvre Egypt år 251. Han skulle bli den monastiske bevegelsens far, og en av de mest prominente blant Ørkenfedrene.

Mesteparten av det vi vet om Antonios har vi fått del i gjennom biografien som Athanasios av Aleksandria skrev om Antonios. Den er skrevet på gresk omlag år 350. I år 374 ble den oversatt til latin av Evagrios av Antiokia, og ble raskt den mest leste boken i den kristne verden, en status den hadde gjennom hele Middelalderen.

Antonios ble født i Coma nær Herakleopolis av velstående landeiere. Da han var omlag 18 år gammel døde hans foreldre, og han ble stående med ansvaret for en ugift søster. Det var i dette tidsrommet at han bestemte seg for å ta Jesu ord bokstavelig: 'Jesus sa til ham: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg'. (Matt 19,21) Han gav bort noe av familieeiendommen til naboene sine, og solgte resten. Pengene gav han til de fattige. Søsteren plasserte han hos noen kristne kvinner, og selv ble han en disippel av en lokal eneboer.

At Antonios er blitt kalt det monastiske livets far er på en måte misvisende. For et slikt liv fantes jo allerede. Menn og kvinner som søkte et liv i stillhet og bønn, og det er til disse pionerene Antonios nå slutter rekkene. Men han skulle likevel bli den mest berømte av dem, og det har å gjøre med hans levde liv. Han begir seg ut i  Nitrian-ørkenen, hvor det senere skulle vokse frem kommuniteter og klostre skulle bygges: i Nitria, Kellia og Sketis, omlag 95 kilometer vest for Aleksandria. Her skulle Antonios bli i 13 år.

Antonios er blant de aller første som kutter alle bånd til sivilisasjonen, for helt å leve i ørkenen som eneboer. Men på samme måte som Jesus ble også Antonios hjemsøkt av den onde. I Antonios' tilfelle så skjedde dette i følge Athanasios gjennom at Antonios ble fristet av latskap, kjedsommelighet og bilder han hadde i sitt sinn av kvinner. Dette bekjempet han så med bønn. Etter en stund flyttet han ut i en hule som hadde vært en grav.

Senere skulle han flytte lenger inn i ørkenen, langs Nilen, til et fjell som het Pispir. I dag heter dette stedet Der el Memun. I et overgitt romersk fort levde Antonios alene i bønn i noen og tyve år. Den onde kom ofte til ham i skikkelser av villdyr, ulver, slanger og skorpioner. Men i følge Athanasios lo han av disse angrepene, og sa: 'Hvis en av dere hadde autoritet over meg, så var det nok med en av dere til å bekjempe meg'. Etter at han hadde sagt dette forsvant de som en røyk foran han.

Enda en gang trekker Antonios seg lenger inn i ørkenen. Han vandret i tre dager, inntil han kom til en vannkilde og noen palmetrær. Der slo han seg ned. Nå begynte det å komme mennesker til Antonios som ville bli hans disipler. Snart telte de flere hundre.

Antonios snakket sannsynligvis bare koptisk, men hans ordtak ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han seg ikke noe skriftlig materiale. Han døde i år 356.

Hl.Ita - fostermor til Irlands hellige

En dag forsinket kan vi feire Hl.Ita, født i år 480 i fylket Waterford, enten i Drum Hills eller i Tramore området. Hennes familie kom fra den edle og innflytelsesrike Dèisì klanen. Faren Cennfoelad nedstammet fra Felim Lovgiveren.

Ita het opprinnelig Dorothea eller Deirdre, navnet Ita, som hun tok senere, understreket hennes tørst etter Den guddommelige kjærligheten.

Allerede som et lite barn viste hun en sterk dragning til bønn og hellighet. De som er rundt henne legger merke til det Gudsnærværet hun bærer med seg. Det ble sagt at hun hadde de seks særpregene som finnes hos irske kvinner: visdom, renhet, skjønnhet, musikalske evner, mild tale og ferdighet til å bruke en nål! Men hun kunne også være sta. En sterk individualistisk karakter trer frem i legendene som er skapt rundt henne.

Som ung drømmer Ita om en engel som gir henne tre kostbare steiner. Hun ble slått av hva dette kunne bety, og når hun våkner stusser hun over hva de kan symbolisere? Så får hun på nytt englebesøk, og denne engelen kan fortelle henne at hun gjennom hele sitt jordiske liv vil drømme drømmer og se syner. De tre steinene var et symbol på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,

Helt fra hun var liten var hun fast bestemt på at hun skulle bli nonne. Men faren delte ikke hennes tro, og han var svært lite lysten på at hans datter skulle tre inn i et monastisk liv. Han hadde på sin side etter datidens skikk arrangert et bryllup hvor hans datter skulle gifte seg med en av nobel byrd. Ita på sin side vender seg til Gud og ber om utfrielse fra slik en skjebne. Hun tilbringer tre dager i bønn og faste.

Den tredje natten kommer Gud til hennes far i drømme. I drømmen forteller Gud at Ita vil tjene Ham et annet sted i landet, og at mange vil komme til tro gjennom henne. Neste morgen gav faren etter, og sa hun fikk gjøre som hun ønsket. Biskop Declan av Ardmore vigslet henne så til nonne.

Hun er bare 16 år gammel! Og samme år reiser hun sammen med søsteren Fiona vestover. Foran dem lyser det tre himmelske lys som guider dem. Det første lyset sto oppe på Galtee fjellet, det andre oppe på fjellet Mullaghareirk, og det tredje på fjellet Cluain Credhall. Ita slår seg ned i nærheten av Sliab Luachra, som inkluderer Cork, Kerry og den vestlige delen av Limerick. Stedet hun slo seg ned ble etter hvert kjent som Cill Ide og ble et senter for opplæring og åndelig trening. En kommunitet vokser frem, hvor kommunitetsmedlemmene tilbringer mye tid i bønn. Flere som kommer hit opplever å bli helbredet fra sine plager. Det er her Ita introduserer begrepet 'sjelevenn', en gammel åndelig veiledningstradisjon som kommer via Egypt og Nord-Afrika. En 'sjelevenn' er en medvandrer som både er skriftefar og åndelig veileder.

Kommuniteten i Cill Ide pleier syke, og tar til seg fosterbarn. Flere av de som skulle bli viktige åndelige ledere for den keltiske kirken fikk sin opplæring her.

Hellige Ita er blitt kalt for 'Fostermor til Irlands hellige' og med rette. Hun døde 15. januar 570.

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

I dag feirer vi en av Russlands aller kjæreste hellige, nemlig Serafim av Sarov. For meg personlig har han vært en følgesvenn i mange år, og hans levde liv har vært til stor inspirasjon.

'Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd'.

Slik uttrykte han seg, Serafim av Sarov, eller Prokhor Moshnin, som var hans borgerlige navn. Den ortodokse kirke har gitt ham hedersbetegnelsen: Gudbæreren. Tenk å få en noe slikt hengende ved sitt liv, at man bærer Gud med seg! Det sier jo mye om hva andre ser av Guds manifesterte nærvær i et annet menneskes levde liv.

Han var født 19.juli i 1759. I Kursk, i de sentrale delene av Russland. Hans far dør mens han er veldig liten, og 10 år gammel blir han selv svært syk. Fra denne sin sykdom blir han helbredet etter å ha hatt et åndelig syn. Han elsket å lese beretningene om hellige menn og kvinners liv, og han er ikke mer enn 19 år gammel da han bestemmer seg for å søke seg til et kloster. Her stifter han bekjentskap med og gripes av Basileios den store's bøker om Den Hellige Ånd, av Makarios' Åndelige homilier, og ikke minst av Filokalia, samlingen av åndelige tekster om det indre livets bønn, fra 300 til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige lesningen i den ortodokse tradisjonen.

Et liv i de djupe Sarov skogene
Etter at Serafim ble munk ble han nok en gang svært syk, og enda en gang opplever han en mirakuløs helbredelse. I 1794 får han tillatelse fra klosterets abbed til å trekke seg tilbake for å leve som eneboer i de djupe russiske skogene, nær Sarov klosteret. Det er herfra han har fått sitt navn. Dette var begynnelsen på en periode som skulle vare fram til 1825. Tiden ble brukt til å leve i bønn.

Serafim er i 60 års alderen da hans offentlige tjeneste begynner. Livet i bønn og askese i mer enn 31 år hadde satt sine djupe spor. Mange av de som oppsøkte ham for å få åndelig veiledning for sine liv, fortalte at det strålte av ham. Han bar med seg et forunderlig lys. Et stort antall mennesker kom til tro, andre fikk oppleve et levende Gudsfellesskap etter å ha blitt bedt for av Serafim, og det finnes mange dokumenterte helbredelser. Serafim av Sarov hadde en profetisk gave, som mange fikk stifte bekjentskap med. Han kjente ofte til hva de kom for å bli bedt for, lenge før de fortalte ham det.

Ødelagt rygg
Serafim av Sarov var krokrygget. Han hadde fått ødelagt ryggen i forbindelse med at noen angrep ham i hans eneboerhytte. Mot slutten av sitt liv grunnla han et kloster for kvinner i nærheten av Sarov. Han fortsatte å leve et liv i bønn og stillhet, og tok imot mennesker som ba om hans åndelige veiledning, helt frem til sin død 1. januar 1833, altså for ganske nøyaktig 180 år siden i år. Han ble funnet død knelende i bønn.

Hans minnedag feires den 15. januar.