Mesteparten av det vi vet om Antonios har vi fått del i gjennom biografien som Athanasios av Aleksandria skrev om Antonios. Den er skrevet på gresk omlag år 350. I år 374 ble den oversatt til latin av Evagrios av Antiokia, og ble raskt den mest leste boken i den kristne verden, en status den hadde gjennom hele Middelalderen.
Antonios ble født i Coma nær Herakleopolis av velstående landeiere. Da han var omlag 18 år gammel døde hans foreldre, og han ble stående med ansvaret for en ugift søster. Det var i dette tidsrommet at han bestemte seg for å ta Jesu ord bokstavelig: 'Jesus sa til ham: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg'. (Matt 19,21) Han gav bort noe av familieeiendommen til naboene sine, og solgte resten. Pengene gav han til de fattige. Søsteren plasserte han hos noen kristne kvinner, og selv ble han en disippel av en lokal eneboer.
At Antonios er blitt kalt det monastiske livets far er på en måte misvisende. For et slikt liv fantes jo allerede. Menn og kvinner som søkte et liv i stillhet og bønn, og det er til disse pionerene Antonios nå slutter rekkene. Men han skulle likevel bli den mest berømte av dem, og det har å gjøre med hans levde liv. Han begir seg ut i Nitrian-ørkenen, hvor det senere skulle vokse frem kommuniteter og klostre skulle bygges: i Nitria, Kellia og Sketis, omlag 95 kilometer vest for Aleksandria. Her skulle Antonios bli i 13 år.
Antonios er blant de aller første som kutter alle bånd til sivilisasjonen, for helt å leve i ørkenen som eneboer. Men på samme måte som Jesus ble også Antonios hjemsøkt av den onde. I Antonios' tilfelle så skjedde dette i følge Athanasios gjennom at Antonios ble fristet av latskap, kjedsommelighet og bilder han hadde i sitt sinn av kvinner. Dette bekjempet han så med bønn. Etter en stund flyttet han ut i en hule som hadde vært en grav.
Senere skulle han flytte lenger inn i ørkenen, langs Nilen, til et fjell som het Pispir. I dag heter dette stedet Der el Memun. I et overgitt romersk fort levde Antonios alene i bønn i noen og tyve år. Den onde kom ofte til ham i skikkelser av villdyr, ulver, slanger og skorpioner. Men i følge Athanasios lo han av disse angrepene, og sa: 'Hvis en av dere hadde autoritet over meg, så var det nok med en av dere til å bekjempe meg'. Etter at han hadde sagt dette forsvant de som en røyk foran han.
Enda en gang trekker Antonios seg lenger inn i ørkenen. Han vandret i tre dager, inntil han kom til en vannkilde og noen palmetrær. Der slo han seg ned. Nå begynte det å komme mennesker til Antonios som ville bli hans disipler. Snart telte de flere hundre.
Antonios snakket sannsynligvis bare koptisk, men hans ordtak ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han seg ikke noe skriftlig materiale. Han døde i år 356.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar