Finnes det noen større sitrende og yrende glede enn å kjenne på et barn som sparker i mors mage?
Mens mai er i ferd med å gå over i de slørblå junikveldene, feirer kirkene i Vest jomfru Marias besøk hos søskenbarnet Elisabet.
Det er under dette besøket Maria brister ut i sitt Magnicifat.
Det er evangelisten Lukas som gir oss denne blendende vakre historien.
Det er etter at Maria har fått besøk av engelen Gabriel, at hun begir seg opp i fjellbygdene for å besøke sitt søskenbarn. Hun er med barn, og skal bli mor til han som skulle bli forløperen til Messias, Døperen Johannes.
Barnet i Elisabet's mage sparket av fryd når Elisabet hører Marias hilsen, forteller Lukas. Da kommer Den Hellige Ånd over Elisabet og hun roper ut:
'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv'.
Det er profetisk det som skjer, for Elisabet profeterer om barnet som Maria bærer under kjolelivet, som er Gud - Ordet som er blitt menneske.
Legg også merke til hvordan Elisabet tiltaler Maria:
'Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?'
Det er fra denne sammenhengen at kirken bekjenner at Maria er velsignet, og Maria er Guds mor. For barnet hun bærer er ikke bare et menneske. Det er Gud. Dermed blir Maria Gudfødersken.
Dagen i dag er valgt fordi Marias besøk hos Elisabet skjedde etter bebudelsen, og før fødselen til Johannes.
Østkirken feirer denne dagen den 2.juli.
Totalt antall sidevisninger
lørdag 31. mai 2014
torsdag 29. mai 2014
Kristi himmelfartsdag og Allherskeren
Nå har det gått 40 dager siden påske. Dagen i dag - Kristi himmelfartsdag - innebærer i en forstand avslutningen av påsketiden. Dagen er til minne om denne strålende hendelsen: Kristus som setter seg ved Faderens høyre hånd. Fra nå av er Kristus Allherskeren. Og Han er forbederen. Apostelen Paulus skriver jo i Romerbrevet: 'Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss'. (Rom 8,34)
Og Hebreerbrevets forfatter bekrefter dette. Han skriver: 'Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem'. (Hebr 7,25 NB)
Himmelfarten er en konsekvens av oppstandelsen. Kristus vender tilbake til sin Fars glede, for hele himmelens atmosfære er preget av den. Bibelen forteller oss at foran Guds trone er det en fylde av glede og livssalighet, og Kristus led døden og holdt ut lidelsen på grunn av den glede som ventet Ham.
Dagen i dag er dessverre en glemt høytidsdag for mange kristne, særlig evangelikale kristne. Mange forstår ikke hvorfor den skal feires. Den kommer bare som en ekstra fridag på våren.
Men slik har det ikke vært tidligere, og slik er det heller ikke for millioner av kristne den dag i dag.
Festen for Kristi himmelfart ble feiret tidlig i den unge kirkens historie. Den første som nevner dagen som en egen festdag i kirkeåret er kirkehistorikeren Eusebios på begynnelsen av 300-tallet. Johannes Chrysostomos omtaler dagen som en allmenn og innarbeidet høytid i kirken.
Når Kristus setter seg på æresplassen - på høyre side av Faderens trone - så fullbyrdes Jesu ord slik Matteus gjengir dem i misjonsbefalingen: 'Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden'. (Matt 28,18)
Og det er denne altomfattende autoriteten som er grunnlaget for kirkens oppdrag:
'Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere'. (Matt 28,20a)
Det er en underlig dag dette, for disiplene. Jesus skal forlate dem. Men det skjer i oppstandelsens glede. De har bak seg noen omtumlende dager, og har erfart at Kristus sannelig er oppstanden. Likevel. Det er avskjedens stund. Kristi himmelfartsdag må sees i lys av Kristi andre komme. Nå venter vi Ham tilbake. Han som ble tatt opp i skyen oppe på Oljeberget skal en dag sette sine føtter på Oljeberget. Da kommer Han tilbake som Allherskeren.
Skyen som skjuler Jesus der Han farer opp til himmelen er den samme herlighetsskyen som omga Tabernaklet i ørkenen, og som ledet israelittene med Moses i spissen gjennom ørkenen. Skyen er det synlige tegnet på den guddommelige herligheten. Jesu jordeliv har nå nådd sitt endemål. Nå er det den herliggjorte Jesus som har satt seg ved sin Fars høyre hånd i himmelen, og derfra skal Han komme igjen for å dømme levende og døde.
I dag skal vi feire dagen i Kristi himmelfartskapellet med eukaristi kl.1800. Hjertelig velkommen.
Og Hebreerbrevets forfatter bekrefter dette. Han skriver: 'Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem'. (Hebr 7,25 NB)
Himmelfarten er en konsekvens av oppstandelsen. Kristus vender tilbake til sin Fars glede, for hele himmelens atmosfære er preget av den. Bibelen forteller oss at foran Guds trone er det en fylde av glede og livssalighet, og Kristus led døden og holdt ut lidelsen på grunn av den glede som ventet Ham.
Dagen i dag er dessverre en glemt høytidsdag for mange kristne, særlig evangelikale kristne. Mange forstår ikke hvorfor den skal feires. Den kommer bare som en ekstra fridag på våren.
Men slik har det ikke vært tidligere, og slik er det heller ikke for millioner av kristne den dag i dag.
Festen for Kristi himmelfart ble feiret tidlig i den unge kirkens historie. Den første som nevner dagen som en egen festdag i kirkeåret er kirkehistorikeren Eusebios på begynnelsen av 300-tallet. Johannes Chrysostomos omtaler dagen som en allmenn og innarbeidet høytid i kirken.
Når Kristus setter seg på æresplassen - på høyre side av Faderens trone - så fullbyrdes Jesu ord slik Matteus gjengir dem i misjonsbefalingen: 'Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden'. (Matt 28,18)
Og det er denne altomfattende autoriteten som er grunnlaget for kirkens oppdrag:
'Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere'. (Matt 28,20a)
Det er en underlig dag dette, for disiplene. Jesus skal forlate dem. Men det skjer i oppstandelsens glede. De har bak seg noen omtumlende dager, og har erfart at Kristus sannelig er oppstanden. Likevel. Det er avskjedens stund. Kristi himmelfartsdag må sees i lys av Kristi andre komme. Nå venter vi Ham tilbake. Han som ble tatt opp i skyen oppe på Oljeberget skal en dag sette sine føtter på Oljeberget. Da kommer Han tilbake som Allherskeren.
Skyen som skjuler Jesus der Han farer opp til himmelen er den samme herlighetsskyen som omga Tabernaklet i ørkenen, og som ledet israelittene med Moses i spissen gjennom ørkenen. Skyen er det synlige tegnet på den guddommelige herligheten. Jesu jordeliv har nå nådd sitt endemål. Nå er det den herliggjorte Jesus som har satt seg ved sin Fars høyre hånd i himmelen, og derfra skal Han komme igjen for å dømme levende og døde.
I dag skal vi feire dagen i Kristi himmelfartskapellet med eukaristi kl.1800. Hjertelig velkommen.
søndag 25. mai 2014
Beda den ærverdige - kirkehistorikeren
Bede eller Beda den ærverdige er først og fremst kjent som kirkehistorikeren, og nesten alt vi vet om ham vet vi på grunn av det han selv la inn i sin kirkehistorie om seg selv.
Han ble født ca 672, og døde 25.mai 735. Bede var en angelsaksisk munk og forfatter, og bodde i et kloster i Wearmouth i Northumbria, viet apostelen Peter og deretter i et kloster viet apostelen Paulus, i dagens Jarrow.
Han forteller selv at han ble plassert i kloster da han ikke var mer enn syv år gammel. Han ble diakon da han ble 19 og prest da han ble 30. I Jarrow viet han sitt liv til studier og ikke minst skrivearbeid. Hans viktigste verk er 'Det engelske folks kirkehistorie' (Historia ecclesiastica gentis). Et formidabelt verk i fem bind. Men dette handler ikke bare om kirkehistorie i snever forstand. Siden kirken var så sammenvevd med kongsmakten, er dette også politisk historie i aller høyeste grad.
Men Bede har også skrevet om bibelske tema og om musikk. Så han var nokså allsidig. De teologiske skriftene er de mest omfangsrike. Dette gjelder kommentarer til flere av Bibelens bøker, prekener og avhandlinger. Hans siste verk - fullført på dødsleiet - var en oversettelse av Evangeliet etter Johannes til angelsaksisk. Angelsaksisk var hans morsmål, og Bede er den tidligst kjente forfatteren som har brukt angelsaksisk eller gammelengelsk.
Bede skrev også en biografi om Hl.Cuthbert av Lindisfarne.
Bede var aktiv helt til det siste. Datoen for hans død er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai.
Han ble født ca 672, og døde 25.mai 735. Bede var en angelsaksisk munk og forfatter, og bodde i et kloster i Wearmouth i Northumbria, viet apostelen Peter og deretter i et kloster viet apostelen Paulus, i dagens Jarrow.
Han forteller selv at han ble plassert i kloster da han ikke var mer enn syv år gammel. Han ble diakon da han ble 19 og prest da han ble 30. I Jarrow viet han sitt liv til studier og ikke minst skrivearbeid. Hans viktigste verk er 'Det engelske folks kirkehistorie' (Historia ecclesiastica gentis). Et formidabelt verk i fem bind. Men dette handler ikke bare om kirkehistorie i snever forstand. Siden kirken var så sammenvevd med kongsmakten, er dette også politisk historie i aller høyeste grad.
Men Bede har også skrevet om bibelske tema og om musikk. Så han var nokså allsidig. De teologiske skriftene er de mest omfangsrike. Dette gjelder kommentarer til flere av Bibelens bøker, prekener og avhandlinger. Hans siste verk - fullført på dødsleiet - var en oversettelse av Evangeliet etter Johannes til angelsaksisk. Angelsaksisk var hans morsmål, og Bede er den tidligst kjente forfatteren som har brukt angelsaksisk eller gammelengelsk.
Bede skrev også en biografi om Hl.Cuthbert av Lindisfarne.
Bede var aktiv helt til det siste. Datoen for hans død er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai.
fredag 23. mai 2014
Botsforkynneren som ble martyr
Han ble dømt som heretiker. Torturert og henrettet. Han hører med blant i den store martyrskaren som står for Guds trone.
Vi snakker om dominikanermunken Girolamo Savonarola.
Han ble født i det nordlige Italia i 1452. Etter studier ved et universitet, la han legedrømmen på hylla, og fulgte Guds kall til å leve et monastisk liv. Men ikke et hvilket som helst liv. Han ville bli dominikaner, og dermed få muligheten til å forkynne.
For han var vitne til forfallet og frafallet i rennesansetidens Italia. Han følte en djup sorg over det han så. Ikke bare i samfunnet rundt seg - men i kirken.
Hans forkynnergjerning begynte i Firenze. Han manet til omvendelse. Ikke minst tok han et berettiget oppgjør med de rike som utnyttet de fattige. Han var ikke nådig med presteskapet. Også de trengte å vende om. Guds dom ville falle over dem, om de ikke levde som de trodde.
Savonarola samlet store skarer. De kom for å høre den uredde predikanten.
Når den franske kongen invaderte det nordlige Italia i 1494 ble det sett på som et bevis på de profetiske gavene til Savonarola. Invasjonen var Guds dom. Dermed øket innflytelsen til denne botspredikanten.
Firenze skulle - i følge Savonarola - bli et nytt Jerusalem, en rettferdig by, et lys for verden.
Slikt blir det bråk av. Og bråk ble det. Når Savonarola ikke ville innfinne seg hos paven, fikk han prekeforbud. Som han holdt i noen måneder.
Men så tok han opp igjen tjenesten og ble enda mer djerv. Han samlet ungdommene til særskilte gudstjenester og de gikk i mektige prosesjoner gjennom byen.
I 1497 truet paven med å legge hele Firenze under administrasjon om man ikke fikk stoppet Savonarola.
Året etter ble Savonarola overgitt til pavens utsendinger og ført til Rom, hvor han så ble torturert av henrettet, 23.mai 1498.
Savonorola etterlot seg et skrift - Korsets triumf - som han skrev mens han ble forfulgt. Boken - som er et mesterverk - hyller korsets seier over verden gjennom kjærligheten.
Vi snakker om dominikanermunken Girolamo Savonarola.
Han ble født i det nordlige Italia i 1452. Etter studier ved et universitet, la han legedrømmen på hylla, og fulgte Guds kall til å leve et monastisk liv. Men ikke et hvilket som helst liv. Han ville bli dominikaner, og dermed få muligheten til å forkynne.
For han var vitne til forfallet og frafallet i rennesansetidens Italia. Han følte en djup sorg over det han så. Ikke bare i samfunnet rundt seg - men i kirken.
Hans forkynnergjerning begynte i Firenze. Han manet til omvendelse. Ikke minst tok han et berettiget oppgjør med de rike som utnyttet de fattige. Han var ikke nådig med presteskapet. Også de trengte å vende om. Guds dom ville falle over dem, om de ikke levde som de trodde.
Savonarola samlet store skarer. De kom for å høre den uredde predikanten.
Når den franske kongen invaderte det nordlige Italia i 1494 ble det sett på som et bevis på de profetiske gavene til Savonarola. Invasjonen var Guds dom. Dermed øket innflytelsen til denne botspredikanten.
Firenze skulle - i følge Savonarola - bli et nytt Jerusalem, en rettferdig by, et lys for verden.
Slikt blir det bråk av. Og bråk ble det. Når Savonarola ikke ville innfinne seg hos paven, fikk han prekeforbud. Som han holdt i noen måneder.
Men så tok han opp igjen tjenesten og ble enda mer djerv. Han samlet ungdommene til særskilte gudstjenester og de gikk i mektige prosesjoner gjennom byen.
I 1497 truet paven med å legge hele Firenze under administrasjon om man ikke fikk stoppet Savonarola.
Året etter ble Savonarola overgitt til pavens utsendinger og ført til Rom, hvor han så ble torturert av henrettet, 23.mai 1498.
Savonorola etterlot seg et skrift - Korsets triumf - som han skrev mens han ble forfulgt. Boken - som er et mesterverk - hyller korsets seier over verden gjennom kjærligheten.
onsdag 21. mai 2014
Vi glemmer ikke de syv munkene som ble henrettet i Algerie
Få - om noen film - har gjort så sterkt inntrykk på meg i de senere år som 'Des hommes et des dieux' - eller på norsk: Om guder og mennesker.
Filmen om syv cisterciensermunker fra klosteret Notre-Dame de l'Atlas som lider martyrdøden i Algerie. Det er noe med disse syv munkenes enkle liv, et liv levd i djup kjærlighet til den muslimske lokalbefolkningen, hvor de i små og store praktiske kjærlighetshandlinger er et sterkt vitnesbyrd om at Jesus lever.
Det gjør både godt og vondt å minnes dem. For det er deres minnedag i dag. 21.mai 1996 ble de funnet døde. Brutalt myrdet av islamister.
Hvilken trussel kunne vel disse syv utgjøre for de som tok deres liv? Ytre sett ingen ting. Men på et djupere plan utgjorde de en alvorlig trussel på grunn av deres godhet og ømhet.
Det var stikk motsatt det disse islamistene representerte.
Den muslimske lokalbefolkningen så hva munkene gjorde - både med sine ord og med sine levde liv: de skapte respekt for livets ukrenkelighet, for Gudsbildet som finnes der i alle mennesker, for alle menneskers verd, og hjalp dem til å se Gud.
Ytre sett var deres liv ensformig: tidebønnene, det praktiske arbeidet i kjøkken og hage, men de levde med i det pulserende hverdagslivet til landsbyens innbyggere: deres behov for legehjelp, hjelp til å skrive brev, og andre praktiske oppgaver de kunne ta del i. Så ble de da også invitert med til festene i livet, selv om de var kristne og landsbybeboerne muslimer.
Et lite paradis på jord. Eller: Guds rike kommet til jord. Slik var dette klosteret.
I dag kjenner jeg bare på en djup takknemlighet for Dom Christian (de Chergé), bror Luc (født Paul Dochier), fader Christophe (Lebreton), bror Michel (Fleury), fader Bruno (født Christian Lemarchand), fader Célestin (Ringeard), og bror Paul (Favre-Miville).
De er gode eksempler til etterfølgelse.
Filmen om syv cisterciensermunker fra klosteret Notre-Dame de l'Atlas som lider martyrdøden i Algerie. Det er noe med disse syv munkenes enkle liv, et liv levd i djup kjærlighet til den muslimske lokalbefolkningen, hvor de i små og store praktiske kjærlighetshandlinger er et sterkt vitnesbyrd om at Jesus lever.
Det gjør både godt og vondt å minnes dem. For det er deres minnedag i dag. 21.mai 1996 ble de funnet døde. Brutalt myrdet av islamister.
Hvilken trussel kunne vel disse syv utgjøre for de som tok deres liv? Ytre sett ingen ting. Men på et djupere plan utgjorde de en alvorlig trussel på grunn av deres godhet og ømhet.
Det var stikk motsatt det disse islamistene representerte.
Den muslimske lokalbefolkningen så hva munkene gjorde - både med sine ord og med sine levde liv: de skapte respekt for livets ukrenkelighet, for Gudsbildet som finnes der i alle mennesker, for alle menneskers verd, og hjalp dem til å se Gud.
Ytre sett var deres liv ensformig: tidebønnene, det praktiske arbeidet i kjøkken og hage, men de levde med i det pulserende hverdagslivet til landsbyens innbyggere: deres behov for legehjelp, hjelp til å skrive brev, og andre praktiske oppgaver de kunne ta del i. Så ble de da også invitert med til festene i livet, selv om de var kristne og landsbybeboerne muslimer.
Et lite paradis på jord. Eller: Guds rike kommet til jord. Slik var dette klosteret.
I dag kjenner jeg bare på en djup takknemlighet for Dom Christian (de Chergé), bror Luc (født Paul Dochier), fader Christophe (Lebreton), bror Michel (Fleury), fader Bruno (født Christian Lemarchand), fader Célestin (Ringeard), og bror Paul (Favre-Miville).
De er gode eksempler til etterfølgelse.
søndag 18. mai 2014
Et bønnens sted siden 500-tallet - et sted hvor bederne fremdeles ber
Omlag 60-70 kilometer fra Tbilisi, i Khaheti-regionen i det østlige Georgia, i utkanten av ørkenområdene rundt fjellet Gareja, finner du hundrevis av kirker, kapeller, munkeceller, reflektorier og bosteder som er meislet ut av fjellveggen.
Dette klosteret ble grunnlagt i det 6.århundre av Hl.David, en av 13 assyriske munker som kom til Georgia på samme tid. Hans disipler: Dodo og Lucian sto for utvidelsene av denne lavraen. En lavra er en type kloster som består av celler eller huler hvor munkene bor, med et reflektorium eller spisested i midten.
Det er grunnleggeren av dette klosteret - hellige David av Gareja (500-tallet), vi i dag feirer, sammen med Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.
Denne David var disippel av Johannes av Zedazeni som opplevde Guds kall til å reise til Georgia og tok David med seg. David hadde med seg sin åndelige sønn, Lucian. De slo seg ned på fjellet Gareja utenfor Tbilisi. Her tilbrakte de dagene i bønn. De ba om et åndelig gjennombrudd for evangeliet, og hver dag gikk de ned i byen for å evangelisere.
David vant manges hjerter. Det skapte problemer for de som tjente penger på den store avgudsdyrkelsen i dette områder, og de satte ut falske rykter om David. Men hver anklage ble avslørt som falske.
En stund senere dro David og hans åndelige disippel seg unna folkemengdene. David lengtet etter å se varige frukter av sitt arbeid. De tilbrakte tid i stadig bønn i en hule ute i ørkenen.
Med tiden spredte ryktene seg om disse to bederne. Folk begynte å finne veien ut til dem for å få åndelig hjelp. Dermed ble et kloster grunnlagt, som skulle bli et sentrum for det åndelige livet i Georgia. Det er fremdeles levende den dag i dag, og har opplevd en fornyelse etter Georgias selvstendighet i 1991.
Når tiden var kommet da Hl.David skulle dø, samlet han sine disipler rundt seg. I det han tok imot eukaristien sovnet han stille inn.
Foto: Wikipedia.
Dette klosteret ble grunnlagt i det 6.århundre av Hl.David, en av 13 assyriske munker som kom til Georgia på samme tid. Hans disipler: Dodo og Lucian sto for utvidelsene av denne lavraen. En lavra er en type kloster som består av celler eller huler hvor munkene bor, med et reflektorium eller spisested i midten.
Det er grunnleggeren av dette klosteret - hellige David av Gareja (500-tallet), vi i dag feirer, sammen med Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.
Denne David var disippel av Johannes av Zedazeni som opplevde Guds kall til å reise til Georgia og tok David med seg. David hadde med seg sin åndelige sønn, Lucian. De slo seg ned på fjellet Gareja utenfor Tbilisi. Her tilbrakte de dagene i bønn. De ba om et åndelig gjennombrudd for evangeliet, og hver dag gikk de ned i byen for å evangelisere.
David vant manges hjerter. Det skapte problemer for de som tjente penger på den store avgudsdyrkelsen i dette områder, og de satte ut falske rykter om David. Men hver anklage ble avslørt som falske.
En stund senere dro David og hans åndelige disippel seg unna folkemengdene. David lengtet etter å se varige frukter av sitt arbeid. De tilbrakte tid i stadig bønn i en hule ute i ørkenen.
Med tiden spredte ryktene seg om disse to bederne. Folk begynte å finne veien ut til dem for å få åndelig hjelp. Dermed ble et kloster grunnlagt, som skulle bli et sentrum for det åndelige livet i Georgia. Det er fremdeles levende den dag i dag, og har opplevd en fornyelse etter Georgias selvstendighet i 1991.
Når tiden var kommet da Hl.David skulle dø, samlet han sine disipler rundt seg. I det han tok imot eukaristien sovnet han stille inn.
Foto: Wikipedia.
lørdag 17. mai 2014
Tilbake til urkristendommen
Av alle bevegelsene som levde parallelt med Den romersk-katolske kirke i Middelalderen, er nok valdenserne den som har eksistert lengst. Enkelte mener at det er Peter Valdes - som vi sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby feirer i dag - er grunnleggeren av Valdenserkirken. Men det er heller tvilsomt.
Men at han var en svært fremtredende skikkelse i denne bevegelsen som har har tydelige spor av nytestamentlig kristen tro, er hevet over en hver tvil.
Peter Valdes var en handelsmann eller grossist fra Lyon, i det sørlige Frankrike. I 1160 ansatte han en prest for å få oversatt evangeliene og flere av skriftene som utgjør vårt Nytestamente. Nesten umiddelbart etter at Peter Valdes startet sitt grundige studium av Guds ord, fant han at en del av Den romersk-katolske kirkes lære var på fullstendig kollisjonskurs med Bibelen. Fanget mellom lojalitet til Skriften eller Den romersk-katolske kirke, valgte han Bibelen.
I 1180 hjalp han til med å forme en menighet av gudfryktige mennesker som delte hans overbevisning. Han avsluttet sitt arbeid som handelsmann, ga bort alt han eide til de fattige og begynte en tjeneste som offentlig lærer i den kristne tro slik han så den nedfelt i Det nye testamente. Motstand fikk han fra dag en, men motstanden førte til at tilhengerskaren ble større.
De første valdensermenighetene ble etablert i Frankrike, og derfra ble de spredt til mange deler av Europa, blant annet til Spania og Italia. Det er blitt sagt om dem at 'de propaganderte sin sekt med en ufattelig hurtighet slik at verken ild eller sverd, heller ikke den mest grusomme forfølgelse kunne dempe deres iver eller ruinere deres sak'.
Fra min bok 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg hentet følgende:
'Peter Valdo og hans etterkommere kom ikke med en ny lære. De fremholdt heller at skulle følge det Guds ord lærer: enkelhet, hellighet og en gjenopprettelse av menigheten slik vi ser den i all sin kraft i apostoliske tiden.
Skal vi oppsummere deres lære må det bli som følger:
* De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin renhet og hellighet.
* De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdoms idealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.
* De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.
* De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.
* De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.
* De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes en mellomtilstand for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.
* De var ekstremt spartanske og adoptere som sin moral-kodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettsaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold og alle former for edsavleggelse.
* De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenerne var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv: de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle tjene til livets opphold med sine hender.
Valdenserne ble fordømt av Det tredje Vatikankonsil, og de ble fordrevet fra Lyon. Mange valdensere ble forfulgt og dømt til døden av Den romersk-katolske kirke i både det 12, 13 og 14 århundre i ulike europeiske land.
Men at han var en svært fremtredende skikkelse i denne bevegelsen som har har tydelige spor av nytestamentlig kristen tro, er hevet over en hver tvil.
Peter Valdes var en handelsmann eller grossist fra Lyon, i det sørlige Frankrike. I 1160 ansatte han en prest for å få oversatt evangeliene og flere av skriftene som utgjør vårt Nytestamente. Nesten umiddelbart etter at Peter Valdes startet sitt grundige studium av Guds ord, fant han at en del av Den romersk-katolske kirkes lære var på fullstendig kollisjonskurs med Bibelen. Fanget mellom lojalitet til Skriften eller Den romersk-katolske kirke, valgte han Bibelen.
I 1180 hjalp han til med å forme en menighet av gudfryktige mennesker som delte hans overbevisning. Han avsluttet sitt arbeid som handelsmann, ga bort alt han eide til de fattige og begynte en tjeneste som offentlig lærer i den kristne tro slik han så den nedfelt i Det nye testamente. Motstand fikk han fra dag en, men motstanden førte til at tilhengerskaren ble større.
De første valdensermenighetene ble etablert i Frankrike, og derfra ble de spredt til mange deler av Europa, blant annet til Spania og Italia. Det er blitt sagt om dem at 'de propaganderte sin sekt med en ufattelig hurtighet slik at verken ild eller sverd, heller ikke den mest grusomme forfølgelse kunne dempe deres iver eller ruinere deres sak'.
Fra min bok 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg hentet følgende:
'Peter Valdo og hans etterkommere kom ikke med en ny lære. De fremholdt heller at skulle følge det Guds ord lærer: enkelhet, hellighet og en gjenopprettelse av menigheten slik vi ser den i all sin kraft i apostoliske tiden.
Skal vi oppsummere deres lære må det bli som følger:
* De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin renhet og hellighet.
* De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdoms idealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.
* De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.
* De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.
* De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.
* De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes en mellomtilstand for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.
* De var ekstremt spartanske og adoptere som sin moral-kodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettsaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold og alle former for edsavleggelse.
* De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenerne var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv: de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle tjene til livets opphold med sine hender.
Valdenserne ble fordømt av Det tredje Vatikankonsil, og de ble fordrevet fra Lyon. Mange valdensere ble forfulgt og dømt til døden av Den romersk-katolske kirke i både det 12, 13 og 14 århundre i ulike europeiske land.
Abonner på:
Innlegg (Atom)






.jpg)