Filmen om syv cisterciensermunker fra klosteret Notre-Dame de l'Atlas som lider martyrdøden i Algerie. Det er noe med disse syv munkenes enkle liv, et liv levd i djup kjærlighet til den muslimske lokalbefolkningen, hvor de i små og store praktiske kjærlighetshandlinger er et sterkt vitnesbyrd om at Jesus lever.
Det gjør både godt og vondt å minnes dem. For det er deres minnedag i dag. 21.mai 1996 ble de funnet døde. Brutalt myrdet av islamister.
Hvilken trussel kunne vel disse syv utgjøre for de som tok deres liv? Ytre sett ingen ting. Men på et djupere plan utgjorde de en alvorlig trussel på grunn av deres godhet og ømhet.
Det var stikk motsatt det disse islamistene representerte.
Den muslimske lokalbefolkningen så hva munkene gjorde - både med sine ord og med sine levde liv: de skapte respekt for livets ukrenkelighet, for Gudsbildet som finnes der i alle mennesker, for alle menneskers verd, og hjalp dem til å se Gud.
Ytre sett var deres liv ensformig: tidebønnene, det praktiske arbeidet i kjøkken og hage, men de levde med i det pulserende hverdagslivet til landsbyens innbyggere: deres behov for legehjelp, hjelp til å skrive brev, og andre praktiske oppgaver de kunne ta del i. Så ble de da også invitert med til festene i livet, selv om de var kristne og landsbybeboerne muslimer.
Et lite paradis på jord. Eller: Guds rike kommet til jord. Slik var dette klosteret.
I dag kjenner jeg bare på en djup takknemlighet for Dom Christian (de Chergé), bror Luc (født Paul Dochier), fader Christophe (Lebreton), bror Michel (Fleury), fader Bruno (født Christian Lemarchand), fader Célestin (Ringeard), og bror Paul (Favre-Miville).
De er gode eksempler til etterfølgelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar