Men at han var en svært fremtredende skikkelse i denne bevegelsen som har har tydelige spor av nytestamentlig kristen tro, er hevet over en hver tvil.
Peter Valdes var en handelsmann eller grossist fra Lyon, i det sørlige Frankrike. I 1160 ansatte han en prest for å få oversatt evangeliene og flere av skriftene som utgjør vårt Nytestamente. Nesten umiddelbart etter at Peter Valdes startet sitt grundige studium av Guds ord, fant han at en del av Den romersk-katolske kirkes lære var på fullstendig kollisjonskurs med Bibelen. Fanget mellom lojalitet til Skriften eller Den romersk-katolske kirke, valgte han Bibelen.
I 1180 hjalp han til med å forme en menighet av gudfryktige mennesker som delte hans overbevisning. Han avsluttet sitt arbeid som handelsmann, ga bort alt han eide til de fattige og begynte en tjeneste som offentlig lærer i den kristne tro slik han så den nedfelt i Det nye testamente. Motstand fikk han fra dag en, men motstanden førte til at tilhengerskaren ble større.
De første valdensermenighetene ble etablert i Frankrike, og derfra ble de spredt til mange deler av Europa, blant annet til Spania og Italia. Det er blitt sagt om dem at 'de propaganderte sin sekt med en ufattelig hurtighet slik at verken ild eller sverd, heller ikke den mest grusomme forfølgelse kunne dempe deres iver eller ruinere deres sak'.
Fra min bok 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg hentet følgende:
'Peter Valdo og hans etterkommere kom ikke med en ny lære. De fremholdt heller at skulle følge det Guds ord lærer: enkelhet, hellighet og en gjenopprettelse av menigheten slik vi ser den i all sin kraft i apostoliske tiden.
Skal vi oppsummere deres lære må det bli som følger:
* De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin renhet og hellighet.
* De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdoms idealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.
* De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.
* De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.
* De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.
* De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes en mellomtilstand for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.
* De var ekstremt spartanske og adoptere som sin moral-kodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettsaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold og alle former for edsavleggelse.
* De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenerne var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv: de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle tjene til livets opphold med sine hender.
Valdenserne ble fordømt av Det tredje Vatikankonsil, og de ble fordrevet fra Lyon. Mange valdensere ble forfulgt og dømt til døden av Den romersk-katolske kirke i både det 12, 13 og 14 århundre i ulike europeiske land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar