Abraham - troens far og Guds venn

Når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld foretar vi en aldri så liten tidsreise! Vi skal 5000 år tilbake i tiden, til bredden av Eufrat, til byen Ur, antikkens første store kultursentrum.

Det er her Gud kaller en avgudsdyrker, og åpenbarer seg for ham. Et skjellsettende øyeblikk i Gudsåpenbaringens historie, hvis ringvirkninger strekker seg helt inn i vår egen tid. Denne mannen skulle senere bli kalt 'Guds venn', og 'Troens far'.

Abraham kalles til å bryte opp. Rive over alle bånd og legge ut på en for ham og hans familie helt ukjent vei. Med rette kalles han selve urbildet for pilegrimen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slik: '... han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme'. (Hebr 11,8) Det var et oppbrudd fra alt som var kjent og kjært. Selv måtte Abraham etterlate seg en grav, sin brors grav, og gå til ukjent sted. Det eneste han kunne støtte seg til var møtet med Den Evige. Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, beskriver dette møtet slik i Apg 7,2: 'Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham, mens han var i Mesopotamina, før han bosatte seg i Karan'.

A.W Tozer beskriver dette møtet slik: 'Abraham lå med ansiktet ned i ydmykhet og gudsfrykt, overveldet ærbødighet fordi han hadde møtt Gud. Han visste han var omgitt av verdens største mysterium, Nærværet til Den Ene som fyller alt presset seg på ham, steg over ham, overvant ham, og tok fra ham all hans naturlige selvbevissthet. Gud overveldet ham og samtidig inviterte og kalte Han ham, samtalte med ham og samtidig gav ham et løfte om en fremtid som Guds venn'.

Det som kjennetegner denne Gudsvennen fremfor noe annet er den beskrivelsen Hebreerbrevets forfatter gir oss i den første delen av det verset vi har sitert: 'Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt'.

Det første stedet Abraham og hans følge slår seg ned er i Sikem, ved Mores terebintelund. For den nytestamemtlige leser er det interessant å merke seg at dette er samme sted som Sykar, der Jesus møtte den samaritanske kvinnen.

Det første Abraham gjør når han slår seg ned er å bygge et alter for Herren. Bønnealteret har prioritet i Abrahams liv, ikke bare her, men gjennom hele hans liv. Han er egentlig den første forbederen - et menneske som trer inn i en annens liv - og ber på dennes vegne. Vi ser det når han ber for Sodoma.

Sammen med hustruen Sara lytter Abraham oppmerksomt til Guds ord og lar det lede til handling. Derfor er de begge forbilder på troens vei. Abrahams villighet til å ofre løftets sønn er et eksempel på hvor langt han  var villig til å gå troens og lydighetens vei, og tro når det ikke lenger er håp. Gud formår der det ikke lenger finnes menneskelige forhåpninger.

Abraham døde etter et langt liv, gammel og mett av dager. Han ble begravd av sine sønner Isak og Ismael.

1200-tallets radikale Jesus-etterfølger

Han ble ikke mer enn 44 år gammel, den hellige Frans av Assisi.

Men ikke bare påvirket han sin samtid på 1200-tallet på en måte som få andre har gjort, men han fortsatte å gjøre det, og vi merker ringvirkningene også på denne dag - minnedagen for hans død, 3. oktober 1226.

Fortsatt inspirerer han, fortsatt utfordrer han, til en radikal imitatio - en etterligning av Jesus. Frans hjelper oss til å ta Jesus på ordet, slik han selv gjorde. Ikke bortforklare radikaliteten i forsakelsen, troen og etterfølgelsen, men ta sitt kors opp daglig for å følge Jesus.

Frans av Assisi sentrerte hele sitt liv rundt Jesus Kristus. Han beskrev hensikten med sitt liv på følgende måte: "å gå i vår Herre Jesu fotspor og følge Hans lære."

Thomas av Celano, en av hans tidlige biografer skrev:

"Brødene som levde sammen med ham vet at daglig, ja konstant, var navnet Jesus på hans lepper. Han var alltid sammen med Jesus, Jesus var i hans hjerte, Jesus var i hans munn, Jesus var i hans ører, Jesus var i hans øyne, Jesus var i hans hender. Han bar alltid Jesus i hele sin kropp."

'Livet og vitnesbyrdet til Frans av Assisi er like relevant i dag som det var for 900 år siden," sier Shane Claiborne, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen, og legger til: "Han var en av kapitalismens første kritikere, en av de tidlige kristne miljøforkjemperne, en frekk reformator av kirken, og en av de klassisk samvittighetsfulle motstanderne av krig'.

Claiborne legger til:

'Frans var sønn av en rik kjøpmann, født inn i et samfunn hvor gapet mellom de rike og de fattige var i sterkt økende grad uakseptabelt. Det var en tid for de religiøse korstogene, hvor kristne og muslimer drepte hverandre i Guds navn. Lyder det kjent? Frans gjorde noe enkelt og vidunderlig. Han leste evangeliene hvor Jesus sier: 'Selg dine eiendeler og gi det til de fattige'. 'Se på liljene på marken, og spurvene og bekymre deg ikke for morgendagen' og 'elsk dine fiender'. Og han bestemte seg for å leve slik Jesus mente vi skulle gjøre det. Frans snudde ryggen til materialismen og militarismen i denne verden, og sa ja til Jesus',  sa Shane Claiborne.

Shane Claiborne, som selv har tatt konsekvensen av radikaliteten i Jesu ord, og nå lever blant de fattige og marginaliserte i samfunnet for å være et levende vitnesbyrd om Jesus blant dem, utfordrer verdens kristne til å ha Frans av Assisi som et eksempel til etterfølgelse. Frans er fremdeles veldig moderne! Og svært aktuell.

La oss ikke bare minnes Frans i dag - la oss utfordres av ham!

Erkeenglenes dag

For syv år siden - på Erkeenglenes dag - trådte jeg inn som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. Dagen har derfor en helt spesiell betydning for meg.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den virkeligheten som en kristen står i:

'Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i i himmelen ...' (Hebr 12,22-23a)

Over alt i Bibelen møter vi dem, englene.

Erkeengler og serafer. Engler i oppdrag. Vernende engler. Lovprisende engler. Engler i tilbedelse.

Det er fascinerende.

Og det skaper en trygghet. Det er tydelig at de også finnes der for oss, som 'tjenende ånder'. Noen av dem er gitt oppgaver som har hatt avgjørende betydning for Frelseren. Ved Hans fødsel, ved Hans død, og ikke minst ved Hans seierrike oppstandelse. Og Åpenbaringsboken - selve Tilbedelsesboken i Det nye testamente - ser vi englenes betydning i den avsluttende fasen av menneskehetens historie - som domsengler.

I dag takker vi Gud for 'himlenes hærskarer', for erkeenglene Mikhael og Gabriel. For de som strider mot maktene og myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket.

Vi er ikke alene.

Sergeij av Radonesh - den ordblinde som ble hele Russlands nasjonalhelgen, del 2

Den berømte russiske maleren, Mikhail Nesterov, malte i 1890, et maleri som viser en svært viktig hendelse i livet til den unge Bartholemeus:

Han skal ha blitt sendt ut i skogen får å finne igjen en rømt hest. I en åpning i skogen skal han ha møtt en gammel munk, fordjupet i bønn.

Unge Bartolomeus kom i prat med munken, som så har gitt ham en liten del av det brødet som brukes i forbindelse med Herrens måltid - prosfor. Munken har velsignet ham og sa at fra nå av skulle han være i stand til å forstå Den Hellige Skrift.

Dagen etter dukket den gamle munken opp for å besøke adelsfamilien. Under andakten ba han den unge gutten om å lese fra Bibelen. Bartholomeus vegret seg. Han sa som sant var at han kunne ikke lese.

Men da han fikk Bibelen i hendene, ble både han og familien svært overrasket. Han leste flytende!

Den gamle munken gjentok så det profetiske budskapet som ble gitt når Bartholomeus ble døpt. Familien på sin side var overbevist om at de hadde hatt en engel på besøk.

Fra denne dagen av fordjupet Bartolemues seg i Den Hellige Skrift. Ikke bare som en lesetekst, men han begynte på grundige studier, og denne meditative lesningen og studiene av Bibelen, skulle få avgjørende betydning for hans liv og tjeneste. Vi har ordene våre i behold når vi sier at livet til Sergeij av Radonesh var 'gjennomvætet av Skriftens ord'.

Den unge Bartholomeus besøkte også jevnlig kirkene i Rostov-området, og deltok ofte som sanger og leser. På denne måten lærte han seg ikke bare liturgien, men han levde slik med den at han levde i den.

(fortsettes)

Sergeij av Radonesh - den ordblinde som ble hele Russlands nasjonalhelgen, del 1

Munkeøya Athos i Hellas har vært en av de aller viktigste inspirasjonskildene for monastisk liv i Russland.Ikke minst på grunn innflytelsen til og praktiseringen av Jesusbønnen.                                  

Et stort antall russere la ut en pilegrimsvandring gjennom landets djupe skoger til øya som er viet Guds Mor. Mange dro, mange ble på Athos, mens andre vendte hjemover - til Russland. De kom ikke tomhendte. De bar med seg en djup Gudserfaring. Dette var bedere i ordets sanne betydning.

Impulsene fra Athos kom i bølger. I den andre av disse bølgene som veltet inn over det veldige russiske riket kom han som fremdeles har et navn som klinger blant våre ortodokse brødre og søstre: Sergeij av Radonesh (1314-1392), hvis minnedag det er i dag.

Hans ytre minner mye om selve ørkenpioneren, Antonios den store.

Historien om hans liv er gripende, og det er ikke så vanskelige å forstå. Han er den ordblinde gutten, som blir Russlands fremste nasjonalhelgen. Sergeij ble født inn i en russisk adelsfamilie i Rostov-området. Han ble døpt Bartholomeus, som var helgenen for den dagen dåpen fant sted.

Den gamle presten som døpte ham hadde også et profetisk ord til barnet, og foreldrene:

'... barnet blir til til Guds nådes kalk og den hellige Treenighetens utvalgte tjener'. (Harald Olsen: Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Verbum 2008, side 291)

Men det var ingen ting som tydet på at dette stemte om man ser på barneårene til Bartholomeus. På grunn av sin ordblindhet hadde han en ganske tøff og vanskelig oppvekst. Han klarte ikke å lese før sent i tenårene. Men Bartholomeus fant mye trøst i naturen. Her oppholdt han seg mye. Og tiden her ble brukt til bønn.

Kanskje er det her - ute i de djupe russiske skogene - med fornedrelsen over å være annerledes - som Gud brukte til å skape sitt redskap, som skulle få en slik enorm betydning for Russlands troende - ikke bare i sin samtid - men også i dag. Ja, ikke bare for Russlands del, men mange steder rundt om på jordkloden har vitnesbyrdet om Sergeij av Radonesh blitt til inspirasjon og velsignelse.

(fortsettes)

Sergeij av Radonesh malt av Sergeij Kirillov.

En enkel russisk bonde og hans levde Kristus-liv

I dag feirer vi minnet til han som Thomas Merton kalte 'det 1900-tallets mest autentiske munk', fader Siluan av Athos.

Enklere oppvekst kunne vel ingen få: Han var helt ulærd, hadde kun 'to vintres byskole' bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp og bønn ga ham en personlig erfaring av de kristne livet - identisk med mange av de hellige Fedrene. 

Etter avtjent militærtjeneste høsten 1892 begav seg til Athos, der han tjente i det berømte Hl.Panteleimon-klosteret.

Hele Siluans liv var preget av djup lydhørhet mot Den Hellige Ånd. For ham var 'kristendommen ikke en lære, men liv'.

Fader Siluan var også en ivrig Bibelleser, og han leste stadig i kirkefedrenes skrifter.

Han bestemte seg også for gi deg helt til bønn, slik at han kunne bevare det som ble ham betrodd når Den Hellige Ånd gav ham del i noen av Guds dybder. I klosteret arbeidet han i kjøkkenet. Til tross for at han hadde ansvaret for å gi mat til over 200 munker satte han av tid til å be hver eneste dag.


 Arkimandrit Sofony som kjente ham godt sa om fader Siluan:

'Hans ansikt var preget av en djup ro. Det var vennlig på grunn av anger, faste, det var blekt på grunn av mangel på søvn. Det fantes imidlertid tilfeller da han forvandles til det ugjenkjennelige, da hans bleke, rene ansikt lyste opp av et uttrykk som ble så overveldende at man ikke kunne se på ham uten å slå blikket ned'.

De siste årene av sitt liv tok han imot tusenvis av gjester som kom til ham for å få et ord, og for å bli bedt for. Han døde 24. september 1938.

Hl.Adamnan skrev en av de første reiseguidene til Det Hellige Land

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Hl.Adamnan (628-704). Bildet viser ruinene av Hl.Adamnan's kapell.

Adamnan var etterkommer av samme kongelige irske familie som hellige Columba, og ble født i Donegal. Han var den niende abbeden for klosteret på Iona, omtrent 100 år etter Columba.

I år 688 besøkte han den hellige Coelfrid av Wearmouth, som fikk overtalt ham til å følge Romerkirkens datofesting av påsken og den romerske tonsuren. Selv om han var veldig inspirert av Colombas liv og eksempel følte han seg tvunget til å følge Romerkirkens skikker. Enkelte av munkene han hadde ansvaret for følte at dette var å vise manglende respekt for minnet om Columba. I mange år var det derfor på denne lille øye Iona markert to tonsurer og to datoer for påsken. For å bevise at han slett ikke hadde manglende respekt for Columba, skrev han dennes biografi. Denne har siden vært en sentral kilde til det vi vet om hellige Columbas liv og gjerning.

Adamnan var en fredsskaper, både i sitt eget fellesskap, men også i Skottland, Irland og Northumbria. Han arbeidet for å endre irsk lov slik at kvinner, barn og kirkelige ansatte skulle være unntatt militærtjeneste, og for å garantere sikkerheten og immuniteten til ikke-stridende. Dette er kjent som ‘The Law of Innocents’.

Adamnan var delvis ansvarlig for at Iona ble kalt for Iona. I biografien om Columba oversatte han oversatte han øyas navn 'Hy' til latin med ordet 'Iouna' og en mann som drev med avskrivning av manuskripter feiltolket dette med 'Iona', hvilket er utrolig nok det hebraiske for Columbas kallenavn 'Duen'.

Han skrev også andre bøker, blant annet en av de første reise-guider til hellige steder i Det Hellige Land. Denne boken var det mange som benyttet seg av over hele Europa.

Han fikk mye klager for at han fikk deler av Bibelen oversatt til Gaelic og for at han feiret messen på dette språket. Han var også en bereist mann, og minnes blant annet på Ytre Hebridene og på øya Man.