Det er en spennende livshistorie jeg har framfor meg. Romuald av Ravenna ble født inn i en italiensk adelsfamilie rundt år 951. Hans ungdomstid var preget av rikmannslivets overfladiskhet og privilegier, men når Romuald er i 20 års alderen skjer det noe svært dramatisk i hans liv. Han blir vitne til at hans far blir drept i en duell. I djup fortvilelse rømmer han til et benediktinerkloster i nærheten.
Her i klosterets fred stifter han bekjentskap med ørkenfedrene, og han kommer i kontakt med en eremit ved navn Marinus, noe som skulle føre til en total forandring av den unge mannens liv.
Denne Marinus var inspirert av den keltiske klosterbevegelsen og levde et avsondret liv på en øy i nærheten. Radikaliteten og Jesus-begeistringen han fant hos Marinus utfordret Romuald, som overga sitt liv i Jesu hender og innviet resten av livet til en kompromissløs etterfølgelse av Jesus. Hans store forbilde ble Marinus.
Men det enkle, disiplinerte og solitære livet Marinus levde og som Romuald ville etterfølge, var det ikke plass for i dette benediktinerklosteret. Men i stedet for å bryte opp og forlate denne sammenhengen han nå sto i arbeidet han for å integrere arven fra ørkenen i sin egen tradisjon.
Romuald formet en ny gren av benediktinerordenen som skulle få navnet camaldoensere.
Utgangspunkt for denne ordenen var et liv levd i klosterfellesskapet, men som det også var praksis i den egyptiske klosterbevegelsen, skulle det også gis mulighet til å trekke seg tilbake til en eneboerhytte i klosterets nærhet.
Ryktet om den hellige mannens liv spredte seg under hans levetid, og mange kom til ham for å få del i hans åndelige veiledning. Selv foretrakk han avsondretheten, og i år 1025 dro han seg avsides til et eneboersted i nærheten av klosteret Val di Castro, som han selv hadde grunnlagt. Her døde han samme år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar