Apostelfyrstene

I dag feirer vi apostlene Peter og Paulus. Apostelfyrstene som de kalles, i et forsøk på å vise deres særdeles viktige posisjon i den kristne kirke. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag. I følge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Rom på 60-tallet. Bakgrunnen for at de feires 29.juni er at levningene etter dem ble flyttet akkurat denne dagen i forbindelse med en forfølgelsesperiode i år 257. Det ledet til at denne dagen - både i Øst- og Vestkirken, skulle bli en av de tidlige kristne festene.

 Peter:
Peter, fiskeren, født omkring Jesu fødsel, var en av Jesu 12 disipler, og som sammen med Jakob og Johannes sto Jesus nærmest. Opprinnelig het han Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jona). Av Jesus får han kallenavnet Peter, som betyr Klippen, på arameisk Kefas. Matteus forteller oss at Peter var gift, i det hans svigermor omtales, hun som ble helbredet av Jesus etter å ha vært sengeliggende med feber. I følge Klemens av Aleksandria skal han også ha hatt barn.

Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger, les ikke-jøder, for å forkynne evangeliet for dem. To av brevene i Det nye testamente bærer hans navn. Han led sannsynligvis martyrdøden under keiser Nero, sannsynligvis i år 67. Det hevdes at han satt innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken.

Hos Origenes og i de såkalte Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus.

 Paulus:
Opprinnelig Saulus, født i Tarsus mellom år 10 og 5.f.Kr. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Oppdratt som fariseer, en av samtidens mest berømte rabbinere, Gamaliel, i Jerusalem. Hans morsmål var arameisk og gresk, i tillegg kunne han hebraisk.

Omkring år 35 er han tilstede da diakonen Stefanus blir martyr. Han var ikke bare vitne til at Stefanus steines til døde, men han samtykket også i drapet. Ivrig forfølger av de kristne, før han har sin dramatiske opplevelse av å møte Den oppstandne Kristus, mens han er på vei til Damaskus, for å kaste flere kristne i fengsel.

Foretar tre store misjonsreiser: Den første (ca år 45-49), gikk til Kypros og Lille-Asia. Den andre (ca år 50-52) gikk til Lille-Asia, Makedonia og Hellas. Den tredje (ca år 53-57) gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

Etter 12 år vender han tilbake til Jerusalem, hvor han blir arrestert. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Rom for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før år 61. Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens Spania. Biskop Klemens hevder at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Apostelen Paulus grunnlegger flere lokale menigheter, og er forfatter av 13 av Det nye testamentes brev.

 Kirkens grunn og enhet:
Aposteldagens stilling, og dens plass så kort tid etter pinse, retter vår oppmerksomhet mot troens og kirkens apostoliske grunn. I Ef 2,20 heter det: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantistene for dens ekthet.

At Kirken feirer Peter og Paulus vitner også om en annen ting: De to var forskjelige, men de kompletterte hverandre. Deres kall og utvelgelse utgjør tilsammen Kirkens apostoliske grunn.