Ikke bare var en særdeles velskrevet, den bød også på god åndelig veiledning. Jeg tar meg selv i at jeg av og til blir sittende å tenke på episoder fra boken.
I dag feirer kommuniteten på Bjärka Säby minnet om Bo Giertz (bildet), han som skrev denne og andre bøker som med stor evangelisk klarhet har blitt til så stor hjelp for mange.
La meg få sitere litt fra Steingrunnen, om du ikke har lest den eller det er lenge siden:
"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etter litt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når mennesket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.
Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.
Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."
Å tro som apostlene
Gjennom sine 21 år som biskop i Gøteborg øvet han stor innflytelse gjennom sine markante og bibeltro holdninger, og ved sin forkynnelse muntlig og skriftlig var han med på å prege en generasjon kristenfolk i hele Norden. I et foredrag i studentforeningen til For Bibel og Bekjennelse på Menighetsfakultetet, i november 1976 som er trykt i tidsskriftet Fast Grunn nr 2/1977, kommer biskop Giertz med følgende utsagn: "Å være en kristen er å tro som apostlene." Og så legger Giertz til: "Det er ikke den eneste definisjonen, kanskje ikke den beste heller, men den stemmer! Å være en kristen er å tro som apostlene." Denne setningen skulle jeg ønske skulle proklameres med stor frimodighet i alle forsamlinger, som ønsker å være tro mot Den Hellige Skrift! Dette trenger virkelig å sies i vår tid. I sitt foredrag kommer Giertz inn på noe jeg møter i en del sammenhenger: "En ting er hva Paulus sier, han var jo tross alt bare et menneske, jeg vil høre hva Jesus sier." Som om det skulle være en motsetning mellom Paulus og Jesus! Biskop Giertz sier følgende om en slik påstand: "En som taler slik, tror ikke på Jesus. Eller for å si det litt mer forsiktig: Han har ikke forstått Jesus, og ikke forstått sitt Nye testamente og vet ikke hva som står der."
Biskop Giertz er innom de liberale teologene i sitt foredrag, og sier om dem: "Jesus var ikke - som den liberale teologien vil ha det til - det religiøse geniet, som på Guds oppdrag vandret omkring og sa uforlignelige ord, som siden dessverre delvis ble forandret og fordervet av uforstandige mennesker. Nei, Jesus var Guds Sønn som i tidens fylde ble menneske, og som siden er og forblir troens høvding og fullender, som altså har vært virksom før og er virksom etter sitt korte jordeliv. Vi har Jesu egne ord på det. Et vers som burde gjentas stadig på nytt i vår tid, er Joh 16,12, der Jesus noen timer før sin død sier til sine apostler: Ennå har jeg mye å si dere (det er altså mye som ikke var sagt av ham da), men dere kan ikke bære det nå. Dere kan ikke ta imot det. Men, sier han, når han som er Sannhetens Ånd kommer, da skal han føre dere til hele sannheten, for at dere da skal vite det dere ikke vet nå. Dette er kirkens tro. Vi tror at Kristus holdt sitt løfte til sine apostler, at han var mektig til å lede dem, at han har ledet dem rett og ikke feil. Og dette er allmennkristen bekjennelse."
En kirke bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll
"Kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. det er altså lagt en grunn en gang for alle som aldri kan endres eller rokkes. Derfor hadde også apostlene denne selvfølgelige autoriteten i urkirken. Når man påberoper seg deres overleveringer (gresk paradosis, dvs de forskjellige trossatser og ordninger som de meddelte), så var det bindende. Denne paradosis bestod som kjent av direkte Jesus-ord og beretninger om Jesu gjerninger, men også av apostlenes utlegging av dette: Hva det betydde at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, at han ble begravet osv. I 1.Kor 15 nevner Paulus flere punkter som hver for seg er en kort sammenfatning av det som menigheten hadde lært grundigere å kjenne. Videre lærer og forordner jo apostlene med Den Hellige Ånds fullmakt, iblant under påberopelse av bestemte Jesus-ord, iblant i kraft av sitt apostoliske oppdrag i Kristi navn og på hans vegne. Og alt dette er en arv som skal fastholdes. I Apostlenes gjerninger 2,42, det store ordet om alt som menigheten skal holde fast på, nevnes først apostlenes didache, dvs lære, undervisning. Det var det første som man holdt urokkelig fast på for å være en kristen. I pastoralbrevene møter vi det som diatheke, et ord som betyr noe som er nedlagt, et depositum. Det er noe som ikke må skulsles bort, det må bevares med omhu. Og vi husker hvordan det innskjerpes overfor aposteldisippelen Timoteus at han skal bli i alt dette som han har lært, og at han skal utse andre lærere som også kan undervise trofast og stadig holde seg til det faste ordet slik som de selv hadde lært det. Men om det nå skjer et avvik eller fra frafall? Hvordan reagerer man da i NT? Hvordan reagerer en apostel? Les Galaterbrevets første kapitel! Den som lærer annerledes enn apostelen, han er anathema, dvs han er under Guds dom. Man kan ikke forandre på apostlenes lære. I 2. Kor 11 taler Paulus igjen om dem som lærer annerledes. Han kaller dem falske apostler. Han sier at de er onde arbeidere, falske og upålitelige. Man skal ikke høre på dem."
Bo Giertz døde 12.juli 1998.
Det gläder mig att du Björn Olav gör utdrag ur Bo Giertz Stengrunden,. Tack! Jag kände honom personligen
SvarSlett