Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 3

Her fortsetter historien om Anba Bishoy:

Fordi Anba Bishoy underordnet sitt liv den Herre Jesus fullstendig, så kunne han også skue Herrens under. Anba Bishoy hindret ikke det arbeidet Guds Ånds gjorde i ham, og som et resultat av dette mottok han mange nådebevis. Jo mer Anba Bishoy underordnet seg Herren, jo mer var Herren forpliktet til å ta seg av ham. Salmisten sier:

'For han er Meg hengiven, skal Jeg utfri ham. Jeg skal sette ham høyt opp i trygghet, for han kjemmer Mitt navn. Han skal påkalle Meg, og Jeg skal svare ham. Jeg skal være med ham i trengsel. Jeg skal utfri ham og ære ham. Med et langt liv skal Jeg mette ham og la ham se min frelse'. (Salme 91,14-16)

Det er en annen inntagende historie om Anba Bishoy, og munkene i klosteret hvor han bodde. En dag fikk de vite at Herren Jesus skulle komme på besøk. De skulle møte Ham oppe på et høyt fjell som lå i nærheten av klosteret. Hver av munkene var travelt opptatt med å forberede seg for denne hellige begivenheten.

Tidlig neste morgen skyndte de seg opp stien til fjellet, slik at de kunne tilbringe mest mulig tid sammen med Herren. På vei opp til fjellet møtte deen skrøpelig gammel mann som stillferdig ba dem om å ta ham med seg slik at også han kunne få møte Herren. Han satt lent inntil et den nederste delen av fjellet. Men munkene tenkte - alle som en - at om de skulle hjelpe denne mannen som nesten ikke kunne gå så rotet de bort den tiden de trengte for at de raskt kunne få besteget fjellet. De hadde ikke et sekund å miste.

Den gamle mannen med den milde stemmen spurte så Anba Bishoy om hans hjelp. Anba Bishoy stanset opp med det samme uten å nøle det minste. Han hjalp den gamle mannen opp, og bar ham på ryggen, for den gamle mannen kunne ikke gå annet enn få steg ad gangen.

Fjellet var ikke lett å bestige. Tyngden av den gamle mannen kunne kjennes og ble svær, og Anba Bishoy kjente seg med ett svak. Likevel var han glad for å kunne hjelpe den gamle mannen. Men Anba Bishoy klaget ikke, heller ikke over det faktum at han kom til å komme for sent til det himmelske besøket.

Plutselig ble vekten av den gamle mannen så stor at Anba Bishoy måtte sette ham ned. Forsiktig satte han ham ned, snudde seg så for å snakke til ham, og Anba Boshoy skuet med ett Herrens ansikt.

Nok en gang mottok Anba Bishoy en stor velsignelse. Han satte seg ned og samtalte med Herren i flere timer. Når Herren så forlot ham, så ba Han ham om om si til de andre munkene at de måtte huske de trengende.

'Når de hjelper de trengende, hjelper de Meg'.

Det var de siste ordene Herren talte til Anba Bishoy denne store dagen.

Når han fant de andre munkene oppe på toppen av fjellet, så spurte de Anba Bishoy: 'Hvorfor har ikke Herren kommet?'

Han svarte dem: 'Den ene Hellige har vært på dette fjellet, denne store dagen. Anba Bishoy fortalte dem så det som hadde skjedd, og de angret seg stort og gråt når de forstod at de hadde avvist å hjelpe Herren.

(fortsettes)