Så hører han da med blant de mest elskede av Russlands og Østkirkens munker og Kristusmystikere. Det er Serafim av Sarov som har sagt: 'Erverv en fredelig ånd, og tusenvis rundt deg vil bli frelst'. Han sa også: 'Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd'.
Han ble født 19. juni 1754, og fikk navnet Prochor etter Hl.Prokoros, en av de første syv diakonene i urkirken i Jerusalem (Apg 6,5) og en disippel av evangelisten Johannes. Hans foreldre, Isidore og Agathia Moshnin, levde i Kursk i Russland. Hans far var handelsmann, men forretningslivet interesserte ikke lille Prochor. Han var fra barnsben av opptatt av åndelige ting. Som barn hadde han mange syner og åpenbaringer, og opplevde guddommelig berøring en gang han var syk og ble helbredet.
I 1777, da Prochor var 19 år gammel, trådte han inn i Sarov-klosteret som novise, og 9 år senere, i 1786 ble han opptatt som munk. Han fikk da navnet Serafim, som på hebraisk betyr 'brennende' eller 'den som brenner'. I 1793 ble han vigslet til det man i den ortodokse kirke kaller 'hieromunk', det vil si at han nå var munkeprest, det vil si både munk og prest, og dermed kunne han forrette nattverden. I kraft av dette kirkelige embetet ble han nå åndelig veileder for Diveyevo-klosteret.
Kort tid etter dette trakk han seg tilbake til en tømmerkoie i skogene utenfor Sarov-klosteret og levde her i 25 år som eneboer. I disse årene pådro han seg en sykdom hvor han hovnet opp så mye at han hadde vanskeligheter med å gå.
En dag mens han hugget ved ble Serafim angrepet av en bande med tyver. De slo ham så kraftig med økeskaftet at de etterlot den forsvarsløse munken for å dø. Tyvene fant ikke de pengene de trodde Serafim var i besittelse av, bare et ikon av Guds mor, jomfru Maria. Serafim kom seg sakte igjen, men for resten av livet gikk han krumbøyd. Tyvene ble tatt, men under rettssaken sto han frem og ba om at de ble vist nåde.
Etter denne hendelsen tilbrakte Serafim de påfølgende tre årene i bønn om natten knelende på en stein med armene rakt opp mot himmelen. Da snakker vi virkelig om hengivelse og offer.
I 1815 begynte Serafim å ta imot pilegrimer som sjelesørger i tømmerkoia si. Ryktene gikk om at han hadde helbredelsens nådegave og profetiens gave, og mange fikk hjelp. Hundrevis av pilegrimer kom til hans eneboersted hver eneste dag, mange av dem kom også fordi han gav dem åndelig hjelp og veiledning.
Selv om han var svært streng mot seg selv, var han svært vennlig mot andre. Når han møtte en gjest som kom, bøyde han seg for dem, reiste seg for å kysse dem og sa begeistret: Kristus er oppstanden! Gjester kalte han 'min glede'.
Han døde knelende i bønn 74 år gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar