Spurgeon og hans lidelser

De fleste forbinder Charles Haddon Spurgeon med hans fremragende bibelforkynnelse. Ikke så merkelig i grunn. Han var sin samtids mest markante forkynnere. Folk gikk man av huse for å høre ham 'live' i Metropolitan Tabernackle i London, eller lese hans prekener. De ble stenografert, trykt og spredt over store deler av verden.

Det er lett å trekke frem akkurat dette på minnedagen for hans død, 31. januar 1892. Eller vi kunne ha nevnt hans kamp for bibeltroskapen, hans store sosiale engasjement eller Spurgeon - bederen.

Men på minnedagen hans dette året er det en helt annen side jeg vil trekke frem, en som ikke er så godt kjent: hans sykdom.

Spurgeon led av en svært smertefull leddgikt, men også i perioder av en djup depresjon. Det er de som har forsket i det store materialet som finnes som mener at en lege i dag kanskje ville gitt ham diagnosen: bipolar lidelse. Han kunne plutselig begynne å gråte, uten at det var noen spesiell årsak til dette. For Spurgeon var det slitsomt. Smertene og den psykiske belastningen gjorde at han i perioder måtte trekke seg tilbake for å hvile. Flere ganger var han rekonvalisent. Da dro han til Provance i Frankrike. Klimaet her gjorde ham godt. Det var lettere å leve med smertene.

Jeg skriver dette som en oppmuntring til alle kristne som sliter med kroniske sykdom. Spurgeon ble ikke helbredet. Også hans kone slet med alvorlig og invalidiserende sykdom. Men midt i de fysiske begrensningene, slitasjen, depresjonene, smertene opplevde både Spurgeon og hans kone at Herrens nåde bar dem igjennom.