Kristi etterfølgelse

Månedens ord for mars er utfordrende. Vi delte det med hverandre under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet torsdag, og vi spør oss selv hvordan vi praktisk skal leve ut dette ordet denne måneden:

'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg'. (Mark 8,34)

Den kristne tro er ikke først og fremst en lære, men liv. Og et liv som skal leves. Hver dag. En kristen er en som ikke 'bare' har opplevd Frelseren, men han eller henne har også kronet Jesus som Herre, i sine liv. Det betyr at livet ikke lenger leves for seg selv, men for Kristus. Og det får mange praktiske konsekvenser i små og store ting - hver dag. Troen handler også om forsakelse. Troen må avspeile seg i de avgjørelsene vi må ta - og da må selvlivet vårt dø. Kristus - som Herre - har fortrinnsrett over livene våre.

De første kristne var tydelige på dette eierforholdet: en kristen var en som var gått over fra døden, til livet, fra mørke til lys. Han eller henne var ikke lenger en slave under den onde, men var nå frivillig gått inn i et slaveforhold til en annen: til Ham som hadde satt dem fri. Dette var så tydelig for dem at de fikk problemer med myndighetene. De bøyde seg ikke for keiseren. Men for Kristus. Og dermed fikk de problemer - store problemer.

En kristen fra det første århundre ville knapt nok kjenne igjen de som bærer kristennavnet i det 21. århundre. For det ville være en grunnleggende og stor forskjell: Det 21 århundres kristne fremhever individets frihet og understreker at troen er personlig og 'min' egen. Den første århundres kristen fornektet seg selv, tok sitt kors opp og fulgte Kristus.

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til'. (Rom 14,7-8)