Den virkelige St.Patrick, del 1

I dag feires St.Patricks day, Irlands nasjonalhelgen. La meg benytte anledningen til å fortelle om den virkelige Patrick, mannen som ble forfulgt for sin kristne tro og gjerninger. Det er en annerledes Patrick enn den som blir feiret i dagens Irland og blant irer verden over, ikke minst i Amerika.

Patrick levde et helt liv, og fikk sin del av lidelse og eventyr. Han var født i Britannia, i det fjerde århundre etter Kristus. Det var i en tid med stor usikkerhet for det romerske riket. De romerske legionene som en gang hadde beskyttet det siviliserte Britannia fra de barbariske hordene ble kalt tilbake for å forsvare andre regioner av Romerriket. Britannia ble etterlatt i sin sårbarhet, og kunne lett angripes.

Rett før Patrick fylte 16 år befant han og familien hans seg på deres feriested ved sjøen beliggende utenfor byen Bannaventa Berniae, da de ble angrepet av irske pirater. Piratene angrep ved morgengry. Patricks familie klarte å unnslippe, men det gjorde ikke sekstenåringen. Heller ikke tjenerskapet til familien, og kort tid etter ble de ført til Irland som slaver. Patrick ble solgt som slave til Miliuc av Slemick, en høvding blant druidene. Druidene er kjent fra Gallia og de britiske øyer fra rundt 200 f.Kr. I tillegg til presterollen hadde de mektige druidene oppgaver som spåmenn, lærere, leger og dommere.

Patrick fikk oppgaven med å være gjeter. Selv om han var vokst opp i et kristent hjem - hans far Calpornius var sivil lagmann og skatteinnkrever, ved siden av å være diakon - hadde Patrick aldri tatt noe standpunkt om å følge Jesus før han ble en slave.

I sin selvbiografi, kalt 'Bekjennelser', skrev Patrick: 'Herren åpnet mine sanser for min vantro', slik at selv sent på dagen, kan jeg huske mine mange synder; og følgelig 'jeg kan vende meg til Herren min Gud av hele mitt hjerte.' Han skrev også om hvordan hans tro på Gud vokste mens han ba til Ham mens han voktet småfeet:" Men etter at jeg hadde kommet til Irland, det var som om at jeg var skapt for å vokte saueflokker dag etter dag, og mens jeg gjorde det, ville jeg be hele tiden, gjennom hele dagen. Jeg fikk mer og mer kjærlighet til Gud og ærefrykten for Ham vokste sterkt i meg, og som min tro vokste, så ble Ånden mer og mer aktiv ... I snø, i frost, i regn, merket jeg ikke noe ubehag, og jeg var aldri slapp men alltid full av energi. Det er klart for meg nå, at dette var på grunn av Ånden i meg.'

Men Patricks hengivenhet til Gud gikk ikke ubemerket hen. Han fikk snart tilnavnet "Den hellige gutten" blant hans medslaver.

(fortsettes)