Takknemlighet ved et 500 års jubileum

Det skulle bli en karmelittnonne som skulle komme meg til unnsetning og hjelpe meg i en tid med åndelig kamp. Jeg strevde slikt med bønnelivet mitt. Da fant jeg hennes gode definisjon om hva bønn er for noe:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss'.

Så enkelt. Så befriende. Så djupt. Så forvandlende.

Etter møtet med Teresa av Avila ble bønnen dette: en samtale, et samvær, preget av en som elsker meg og som er min venn.

Det er et før og et etter Teresa av Avila i mitt liv. Så får det heller stå sin prøve at noen dermed beskylder meg for å 'være på vei mot Rom'! I alle år siden jeg ble en kristen i 1972 hatt gleden av å grave i djupt i kildene til 'det indre livets' forfattere, de som har vandret i et djupt og inderlig vennskap med Jesus. Hos dem har jeg funnet friskt og levende vann, som har forsterket min åndelige tørst og hunger.

I går var det 500 år siden Teresa av Avila ble født. Det skulle da bare mangle om vi ikke skulle markere en slik dag!

Hva var hemmeligheten bak hennes liv, spør Peter Halldorf, i en liten betraktning på nettsiden til kommuniteten i Bjärka Säby, og svarer:

Etter hennes død ble det funnet en liten lapp i hennes tidebønnsbok:

'La ikke noe forvirre deg.
La ikke noe skremme deg.
Alt forgår.
Gud forandres aldri.
Tålmodet oppnår alt.
Den som har Gud, kan ingen ting savne.
Gud alene er nok'.

Ved en anledning sa Teresa av Avila:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven'.