Isak av Kellia var en av de egyptiske ørkenfedrene fra 400-tallet som opprettholdt tradisjonen fra de første som søkte ut i ørkenen som eneboere. Han fulgte seg samme veien som pionerene: Antonios den store og Makarios. Isak har vært disippel av Kronios og etterfulgte ham som presbyter i Nitria i år 395. Men det skjedde ikke uten motstand fra Isak selv.
Når han får høre om disse planene flykter Isak lenger ut i ørkenen. Men de som hadde valgt ham fulgte etter, og de kom til den engen han hadde gjemt seg i gresset, uten at de oppdaget ham. Det var kveld, og de bestemte seg for å overnatte. De slapp eslene de hadde med seg, for at de skulle gå fritt og beite. De gikk rett bort til det stedet hvor Isak gjemte seg. Neste morgen, da de skulle hente eslene inn igjen, fant de til sin overraskelse også Isak. De ville tvinge ham med seg. Isak sa:
- Det trenger ikke tvinge meg. Jeg går med dere. For jeg forstår at dette er Guds vilje, og uansett hvor jeg enn flykter, så vil jeg aldri flykte fra den.
De siste årene av sitt liv dro Isak seg tilbake til ørkenen igjen. Her levde han som eneboer. Når Isak lå for døden samles brødrene seg om ham.
- Hva skal vi gjøre når du er borte, spurte de sorgtungt.
- Se hvordan jeg har gått veien før dere. Om dere også vil følge etter og holde Guds bud, så sender Gud sin nåde og beskytter denne plassen. Men om dere ikke holder dem, kan dere ikke bli her, svarte Isak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar