Biskopen som ba Jesusbønnen

Jesusbønnen blir bare mer og mer dyrebar for meg. En av dem som har hjulpet meg til å se dens betydning og djupe innhold er Ignatios Brianchaninov (bildet), hvis minnedag det er i dag.

Brianchaniov kalte Jesusbønnen: 'En bønn for alle tider, en bønn som kan brukes av alle, hvor som helst og når som helst'. Han kalte også Jesusbønnen for 'kongeveien som leder den bedende fra jorden til himmelen'.

Jesusbønnen er denne: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bes gjerne ved å gjenta den i sakte tempo, i takt med åndedrettet.

Han het egentlig Dimitrij Alexandrovitsj Brianchaninov og ble født 15. februar 1807 i provinsen Vologa i Russland. Han beskrives som intellektuelt begavet, fredsommelig og selvreflekterende. Allerede som barn ble han dratt mot et liv i bønn og stillhet. Han elsket å lese evangeliene og beretninger om hellige menn og kvinner.

Mellom faren og Dimitrij var det sterke spenninger. Faren, som var en kjent godseier, tok en dag sønnen med seg til St.Petersburg, for å få sønnen innskrevet i militærakademiet. Det passet seg for en godseiers sønn å tjene sitt fedreland på denne måten. Men sønnen ville ikke gjøre militær karriere, han ville bli munk. Det ville ikke faren. Og farens ord var lov.

Men det kom moe godt ut av tiden i militærakademiet: Her ble Dimitrij kjent med mange andre som bar på den samme Gudslengselen som han. Noen av disse var disipler av den da så berømte staretsen Paisios Valichkovskij. Det var han som hadde sammenfattet den slaviske utgaven av Filokalia, eller de gamle fedrenes lære om den indre bønnen.

På grunn av sviktende helse ble Dimitrij fritatt fra en militær karriere. I årene som fulgte levde han som novise i flere forskjellige klostre. I 1831 ble han viet til munk og tok navnet Ignatios. Kort tid etter dette ble han også ordinert til prest.

Høsten 1833 fikk han et usedvanlig kall. Fra selveste keiseren. Nikolaus I ville ha Ignatios til å lede det svært berømte St.Sergiusklosteret i utkanten av St.Petersburg. Dette var ikke noe Ignatios ønsket, men likevel ble han tro mot sin pålagte oppgave og ble der i hele 24 år. Han gjorde seg bemerket som en god åndelig far for de munkene han hadde ansvaret for.

I 1857 blir han utnevnt til biskop i Kaukasus ved Svartehavet. Den oppgaven ble for stor for ham, og han går av fire år senere, i 1861. Nå trekker han seg tilbake til et lite kloster i Kostroma. Dette er litt spesielt for meg, fordi jeg i mange år nå har hatt en god venn av meg som har vært prest der: Fader Georgij Edelstein. Ikke i klosteret, men i den ortodokse kirken i Kostroma. Han ble forvist dit av kirkens ledere, fordi han ble for brysom i Sovjettiden.

Ignatios dør 30. april 1867 kun 60 år gammel. Det skjer i det lille klosteret i Kostroma, i stillhetens bønneatmosfære. Jeg vil tro med Jesusbønnen på sine lepper.