Jesus

JESUS, mitt hjertes Gud, kom og foren Deg med meg for alltid.

Akatist i forbindelse med eukaristien
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når nattverdsbrødet bakes

I morgen er det tid for å bake nattverdsbrødene vi bruker i Kristi himmelfartskapellet. Vi feirer jo Herrens måltid hver gang vi kommer sammen for å feire gudstjeneste. Som du ser av bildet er de alle stemplet med et brødstempel som kalles Spadikion, og symboliserer Kristus, Kongen.

Vårt Spadikion har vi fått i gave fra rumenske kristne.

Vi har prøvd oss litt fram for å finne den beste oppskriften på nattverdsbrød. Til å begynne med smuldret de lett opp, når brødet skulle brytes, men nå har vi endelig funnet frem til en oppskrift som fungerer godt for vårt vedkommende.

Fra den koptiske kirken i Egypt har den kommuniteten jeg tilhører, overtatt tradisjonen med å bake nattverdsbrødet under bønn og bibellesning. Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby utgav nylig boken 'Livets brød', hvor denne liturgien finnes. Den er for omfangsrik for vårt vedkommende. Derfor har vi modifisert denne og laget vår egen liturgi som vi følger når nattverdsbrødet bakes. Selve bakingen er i seg selv en gudstjeneste!

I de koptiske klostrene har noen munker ansvaret for bakingen, som ofte skjer på natten før liturgien skal feires i ved morgengry. I forsamlingene i Egypt, er det ofte lekfolk som har ansvaret for brødbakingen.

Brødet som velsignes i gudstjenesten bakes av rent hvetemel, gjær og vann. Mens brødet bakes leser vi salmer fra Salmenes bok hvor frelseshistorien omtales, fra skapelse til fall og gjenopprettelse. Vi tenner også levende lys.

Eukaristiens betydning

Mer og mer kjenner jeg at jeg har blitt avhengig av å feire Herrens måltid. I over et år nå har vi kommet sammen i Kristi himmelfartskapellet hver uke for å ta del i bønnefellesskapet, lesningen av Bibelen, lovsangen. Alt dette er en del av eukaristien slik vi feirer den i vårt lille skogskapell.

Jeg kan ikke unnvære en eneste av disse samlingene. I den regel jeg har forpliktet meg på, når jeg trådte inn i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, 6.juli 2011 (jeg ble novise i. september 2007), heter det blant annet: 'Kommunitetens medlemmer feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling han/hun tilhører, eller i en annen gudstjeneste der eukaristien feires'. Det har jeg forsøkt etter beste evne å oppfylle. De søndagene jeg selv ikke preker, velger jeg som regel å gå til en forsamling som feirer nattverd. Men nå oppfylles også dette ved vår ukentlige eukaristi-feiring i Kristi himmelfartskapellet.

I en artikkel i tidsskriftet Pilgrim, skriver Peter Halldorf, som er prior for vår kommunitet:

'Det kristne fellesskapet beskrives som et måltidsfellesskap. "I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede". Derfor kom også kirkens gudstjeneste fra begynnelsen av til å bli formet rundt bordet der måltidet ble duket. Om Jesus er livet, i all dets fylde, er eukaristien - Herrens måltid - den plass fremfor noen der Han gir oss føden slik at vi kan leve det livet som vi er skapt for. Det måltidet vi i hvilket vi på en særskilt måte 'minnes Jesus', innbys vi til å la hvert måltid - og dermed hele vårt liv - være en plass der Kristus er nærværende og forvandler oss'. (Pilgrim nr 2/årgang 20/side 4)

I en ordrik kultur og kirkelig tradisjon som jeg selv står i er det godt med noe som er konkret, som brød og vin.

En av de som har hjulpet meg til å se betydningen av eukaristien er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Han kom fra en bakgrunn av reformert teologi, men lærte også andre kirkelige tradisjoner å kjenne. Slik det også har vært for meg. Bror Rogers måte å nærme seg dette på har jeg opplevd som god åndelig veiledning. I dag deles nattverden ut til alle uansett konfesjonell bakgrunn i Taize. Det gjelder både brød og vin. Slik den også gjøres i andre økumeniske kommuniteter. Og slik gjør vi det også i Kristi himmelfartskapellet.

I et svært interessant intervju med bror Stephen, som er medlem av kommuniteten i Taize, publisert i Dagen den 8.mars i år, forteller han at Taize nå mer retter seg mot ortodoks kristendom, enn katolsk. Jeg tillater meg å sitere følgende:

"Det har smertet brødrene å starte hver dag med å feire to ulike gudstjenester, én for katolikker og én for resten, forteller Stephen. En har hatt et grunnleggende ønske om å respektere de ulike kirkesamfunns ordinasjon, men denne splittelsen ble en daglig påminnelse for dem.

– Vi la dette fram for den lokale katolske biskopen. Han gav tillatelse til at alle døpte kan delta, også i nattverden.

Dermed er Taizé et av de få stedene der kristne kommer til samme nattverdsbord, og de mottar både brød og vin sammen. Noen katolikker ber heller om en velsignelse, men de fleste deltar. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en start på en økumenisk vår, men en unntaksregel som tillot den katolske biskopen å gi denne tillatelsen.

– Våre liv leves i en kirkelig virkelighet. Vi kunne hatt et økumenisk Disney-land der alt er mulig. Men vi må være tro mot virkeligheten. Alt vi kan gjøre sammen vil vi gjøre sammen, slår han fast."

På bildet ser vi Peter Halldorf feire nattverd sammen med medlemmer av kommuniteten i Bjärka Säby. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)

Kirkens enhet utgjøres av nattverden når den feires samles om biskopen

Hl.Ignatios av Antiokia (35-107), hvis minnedag vi feirer i dag, er en svært viktig person for oss, om vi skal forstå den tidlige kirkens historie. Når vi taler om biskop Ignatios av Antiokia, så snakker vi om generasjonen etter apostlene. Så hvis noen skal forklare oss hvordan den tidlige kirken ble organisert, ledet og levde sitt liv umiddelbart etter at de siste apostlene var døde, har vi et unikt kildemateriale hos Ignatios. Han har nemlig etterlatt seg den eldste samlingen kristne brev utenfor Det nye testamente.

Det er flere ting som kan nevnes. Kanskje den viktigste er forståelsen av hva som utgjør kirkens enhet, og faktisk også definerer den: Kirkens enhet utgjøres av Eukaristien, hevder Ignatios, av nattverden, som feires når kirken samles om biskopen og kirkens presbytere, eller eldste. Deres oppdrag er å samle de troende slik at det blir en hjord og en hyrde. Og Kristus - Overhyrden - representeres i den stedelige biskopen.

Martyrium
Det andre som bør nevnes er den sterke understrekningen som finnes hos Ignatios av troskapen mot Kristus, som for veldig mange av hans samtidige betydde at de måtte gi sitt liv for sin tro.

Når Ignatios får vite at de kristne i Rom forsøker å redde ham fra keiserens hånd, skriver han til dem at hans lengsel er å bli gjort til ett med Kristus i Hans død. Så sterk var den lengsel etter Kristus som Ignatios bar på. Han kalte seg selv 'Guds hvetekorn', og tenkte nok i den forbindelse på Jesu ord i Joh 12,24:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt'.

I følge tradisjonen var Ignatios den første kristne som led martyrdøden i Colusseum i Rom, trolig i år 107.

Fra den tidlige kirkens nattverdfeiring

I anledning minnedagen for Justin Martyr i morgen, 1. juni, vil jeg skrive litt om hans syn på nattverden, eller eukaristin. Men først litt om hans bakgrunn:

Justin Martyr var født i år 100 e.Kr og ble henrettet for sin tro i Roma, 65 år gammel, sammen med seks andre kristne. Han ble vunnet for Kristus i Efesos. Skolert som han var i datidens filosofi forfattet han sine "apologier" hvor han forsvarte den kristne tro. Han ble dermed en av de aller første kristne apologeter eller trosforsvarere. Han har også etterlatt seg en av de eldste detaljerte beskrivelsene av hvordan man feiret gudstjenesten i den tidlige kirken. Den finnes beskrevet i Den første apologi, som er fra ca 150 e.Kr:

Brød og et beger vin som er blandet med vann bringes fram til forstanderen. Han tar dem og oppsender lov og pris på altets Fader ved Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og han fremsier en omfattende eucharistia for at vi er regnet verdige til å motta disse ting fra Ham. Etter at han har fullført bønnene og takksigelsen, gir menigheten sitt bifall ved å si 'Amen!'

Etter at forstanderen har takket og hele folket har gitt sitt bifall, gir de som hos oss kalles diakoner, alle de tilstedeværende litt av det brød og den vin (og de vann), som det er blitt takket for, og de bærer det også til dem som ikke er til stede.

Denne føde kalles hos oss eucharisti, og det tillates ikke andre å nyte den, enn dem som tror at det som læres av oss er sant, og som har renset seg ved badet til syndernes forlatelse og til gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss.

For vi mottar ikke dette som vanlig brød eller som vanlig drikk. Men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, da Han ved Guds ord ble inkarnert, både fikk kjøtt og blod for år frelses skyld, slik er vi blitt undervist om at den føde som det er blitt takket for i et bønnens ord, som er fra Ham, og som ved å bli tatt opp i vår kropp nærer vårt blod og kjøtt, - at denne føden er den inkarnerte Jesu kjøtt og blod. For apostlene har, i de opptegnelsene de har gjort, og som kalles evangelier, fortalt at slik ble det befalt dem:

at Jesus tok et brød, takket og sa: Gjør dette til minne om meg. Dette er mitt legeme. På samme måte tok Han begeret, takket og sa: Dette er mitt blod. Og Han gav det til dem alle." (Norsk oversettelse: Oskar Skarsaune: Og Ordet ble kjød. Studier i Oldkirkens teologi. Luther forlag 2001, side 219-220)