40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden med en 40 dagers fastetid frem til jul. Våre venner i Northumbria Community skriver på sin nettside at de vil bruke fastetiden til 'å forberede en vei for Herren, slik at Han skal komme rett inn i sentrum av våre liv'.

Dette er tiden for å sitere profeten Jesaja:

'Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dag skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse'. (Luk 3,4-6)

Denne fastetiden er en gave gitt oss av Gud til å rydde i våre liv. Fjerne det som hindrer oss i å møte Gud, alt som skaper stress, uro, og som kompliserer livet. Dette er en tid for å forenkle og fordjupe. Det er sagt at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet ble født er svært lav, slik at man må bøye seg ned for å komme inn. Det blir vi minnet på hver gang vi går inn i Kristi himmelfartskapellet på Eina for å feire nattverdgudstjenesten vår. Man kommer ikke inn den døra uten å bøye seg!

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,6)

Kanskje disse 40 dagene kan hjelpe deg til å stå imot kommersaliseringen av julen. En tid til å spise enklere, ha mer tid for andre, en tid til å glede seg til julefesten.

Gudselskeren og bederen

Vårt Gudsbilde gir klare føringer for vår teologi. Gregorgios Palamas (1296-1359), hvis minnedag vi feirer i dag, var en av de vi gjerne kan kalle en 'Gudselsker'. Han var fanget av Guds kjærlighet, og han sang lovsanger om Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'. Så har han da også gitt ettertiden en av de mest lysende utleggelser av menneskets guddommeliggjøring. Den lære som er så annerledes innen Østkirkens teologi, og som utgjør målet for menneskets frelse.

Gregorios, som var vokst opp i Konstantinopel, hadde blitt dratt mot de levende strømmene som hesychasmen utgjorde. I denne bønnebevegelsen hadde Jesusbønnen sin sentrale plass. Dette var en særdeles viktig fornyelsesbevegelse i en tid hvor det bysantinske riket var på vei mot sin undergang.

Kildevellet var Athos. Jesusbønnen fordjupet det åndelige livet.

Gregorios ble en beder og teolog:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet', kunne han si.

Nå ble Gregorios innblandet i en strid med en annen teolog på denne tiden. Hans navn var Berlaam av Karabrien. Denne Barlaam mente at den stadige gjentagelsen av navnet Jesus, som var grunnlaget for det åndelige livet til munkene på Athos, var vranglære. Gregorios forsvarte munkene på Athos.

På grunn av sitt engasjement i denne striden ble Gregorios ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark ble utnevnt, Isidoros, ble Gregorios gjeninnsatt i tjenesten og ble så utnevnt til erkebiskop av Tessaloniki.

Den nye erkebiskopen for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa

Arkimandritt Job (bildet) er valgt til å etterfølge erkebiskop  Gabriel som overhode for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa. Han ble kanonisk valgt 2.november av Den hellige synoden i Konstantinopel, og har fått tittelen: erkebiskop av Telmessos.

Den nyvalgte erkebiskopen skal bispevigsles i Konstantinopel 30.november, og intronisasjonen som såkalt Exark vil skje 5.-6.desember.

Erkebispedømmet består av Hl.Nikolai menighet i Oslo, hvor fader Johannes er menighetsprest, og samtidig prost for Skandinavia, Hl. Herman menighet i Kristiansand, Jomfru Marias bebudelses kirkeforening i Bergen, Kristi forklarelses menighet i Stavanger, Kristi forklarings kyrka i Stockholm, Kristi forklarings kyrka i Överkalix, Det engelske prosti, Erkebispedømmet i Paris og Gudføderskens beskyttelses menighed i København.

En helgen etter mitt hjerte

Sammen med våre venner i Northumbria Fellowship, og kristne fra ulike konfesjoner, feirer vi i dag minnet om Hl.Martin av Tours (316-397).

Ray Simpson skriver noe veldig interessant om Martin av Tours i sin bok 'Keltiske veimerker':

'Boken Athanasios skrev om Hl.Antonios tente trosvisjonen hos en mann ved navn Martin som var offiser i keiserens garde. Han sluttet seg til munkeidealene, og da han ble valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Klosterets mål var å være en koloni, ikke underlagt det korrupte keiserdømmet, men himmelen. For Martin var det ikke nok med en samling eremitter som bare var opptatt av personlig renhet: De skulle skape en modell for et nytt samfunn.

Den britiske historikeren og forfatteren Geoffrey Ashe har skrevet: 'Munkene bygde et nytt samfunn i skallet av det gamle. Her ble sosiale forskjeller visket ut, og man fikk arbeidsoppgaver ut fra evner. Fellesskapet deres vitnet om en bedre måte å leve på i en verden i forfall ... Munkene bygde så bra at det reddet Europa fra fullstendig undergang.'. Unge menn av høy og lav herkomst strømmet til Tours for å få opplæring av Martin. De dro derfra uten å eie noe, uten å frykte noen. De elsket Gud og vant sjeler ...' (Roy Simpson: Keltiske veimerker. Verbum forlag 2008, side 40)

Martin ble født i det nåværende Ungarn i år 316. Han var bare 10 år gammel da han - mot sine foreldres vilje - oppsøkte en lokal kirke for å la seg døpe. Men slik skulle det ikke bli. Han meldte seg riktignok som katekumen - altså dåpskandidat, men før han fikk gjennomgått undervisningen, sørget hans far for å få sendt ham til Den romerske armeen som soldat. Da var han 15 år gammel. Han fikk tjenestested i Frankrike, som kavalerist.

Gud måtte hatt en hånd med i det som skjedde. For det var mens han tjenestegjorde i Den romerske armeen at noe skulle inntreffe som skulle prege Martin for resten av hans liv. Han befant seg ved en byport, da en tigger kledd i filler kom bort til ham. Impulsiv som Martin var tok han sverdet sitt og skar han uniformskappen sin i to deler. Den ene delen svøpte han rundt tiggeren for å holde ham varm.

Samme natt så han Jesus i en drøm kledd i den halve uniformskappen som han hadde gitt bort til tiggeren. I drømmen sa Jesus til englene: Se, her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg'. Når Martin våknet av drømmen var uniformskappen like hel.

Kort tid deretter ble Martin døpt.

Når Martin var 20 år gammel - i år 336 - opplevde Martin på ny en krise. Gallerne angrep Martins hæravdeling og Martin fikk beskjed om å gå til motangrep. Han spurte Gud hva han skulle gjøre, og svaret han fikk var tydelig og klart: Martin kunne ikke bære våpen lenger.

'Jeg er Kristi soldat og kan ikke slåss', var Martin svar.

Han ble satt i fengsel og ble anklaget for feighet. Han svarte på anklagen med å tilby seg å gå ubevæpnet mot fienden. Helt fremme ved fronten. Det fikk han ikke lov til, men ble i stedet avskjediget fra hæren.

Når han kom hjem til sin mor, fikk han lede henne til tro på Jesus. I årene som fulgte la han ofte ut på reiser. Han søkte å finne ut av sitt livskall. Til slutt kom han tilbake til Frankrike. Der ble han en disippel av biskop Hillarios av Poitiers.

År 371 blir han så kalt til å bli biskop. Martin vil ikke. Han gjemmer seg. Det blir lett etter ham, og Martin blir funnet takket være noen gjess som kakler på stedet hvor han gjemte seg. Dette skal ha skjedd 11. november. Han ble innsatt som biskop, og ble elsket og kjent for sin store barmhjertighet mot de fattige.

Han døde 8.november 397, og tre dager senere, ble han begravet i Tours.

Hl.Illtyd av Wales

I dag har vi sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community feiret Hl.Illtyd. Han er sannsynligvis den første kristne fra Wales vi kjenner navnet på. Det er dessverre lite vi kjenner fra hans tidlige livshistorie. Mesteparten er heller usikre opplysninger. En tid skal han ha tjenestegjort som soldat, men under innflytelse av Cadoc ble han munk og eneboer.

Han grunnla et klosterfellesskap i Llanilitud Fawr i det walisiske fylket Glamorgan. Han samlet disipler rundt seg, flere av dem skulle bli kjente skikkelser i den keltiske spiritualiteten, som David, Samson, Gildas og Paul Aurelian.

Det sies at han forsvant fra Llanilitud Fawr en dag, uten noe forhåndsvarselm for å bli eneboer igjen.

Gir alt for å bygge kloster på Selja

Selja! Navnet assosieres hos meg - og mange andre - med noe hellig og godt. Det handler om den kristne tros røtter i Norge. Troen kom med vestlig vind - fra irskekysten. Til Selja.

Lørdag kunne de som leser Dagens helgebidrag hele den spennende og ikke minst gripende historien om Ragnhild Helena Aandland Høen og hennes ektemann, som har solgt alt de eier for å se en drøm realisert: gjenoppbyggingen av et benediktinsk kloster på den hellige øya. Hvor det bes døgnet rundt, og som et resultat: en 'gjenkristning' av Norge. Ambisiøst? Kanskje. Jeg tror ikke det. Kirkehistorien har vist oss at fornyelsen og vekkelsen kom fra bedende menn og kvinner, fra klostrene. Slik har det alltid vært.

Nå finnes den flotte reportasjen om Ragnhild Helena på en fil, slik at de som ikke har fått lest den har muligheten til det. Jeg legger den ut her:

http://www.dagen.no/2013/11/02/kristenliv/portrett/ragnhild_aadland_hoen/katolikk/179516

Dette prosjektet blir det spennende å følge. La oss stå sammen med Ragnhild Helena i bønn.

Skaren av martyrer og hellige til inspirasjon og glede for oss

Det er vel ganske så menneskelig å føle seg ensom iblant. Men etter at jeg ikke lenger kunne arbeide som før, har den ensomhetsfølelsen forsterket seg hos meg. Jeg savner fellesskapet i forbindelse med arbeidet.

Denne helgen er spesiell. 1. og 2. november er Alle helgensdag og Alle sjelers dag, og søndag feires vi Allehelgens søndag i mange kirker. Dette er dager til minne om de hellige, om martyrene, om de som har gått foran.

I erindringen av dem er man aldri alene. Hebreerbrevets forfatter skriver om den store skyen av vitner omkring oss (jfr Hebr 12,1). Forut for dette verset har han skrevet om trosheltene i Den gamle pakt. Etter dem kom kirkens talløse martyrer, og hellige menn og kvinner, som har etterlatt seg duften av Kristi vellukt. Deres ord og deres liv er et eneste stort Kristus-vitnesbyrd. Disse martyrer og hellige omgir oss. De står for Guds ansikt. De lever i den himmelske verden. For meg gir det trøst.

Alle helgens dag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager i kirken. Under de store forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en rekke martyrer, og kalenderen ble snart full. Alle helgensdag vokste frem som en generell minnedag for alle dem som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken skulle med dette ikke glemme sine mange, mange martyrer. Heller ikke de hellige som hadde vært viktige forbilder for andre. Det varte ikke lenge før denne dagen ble lagt til 1.november.

Senere ble det innført en dag til: alle sjelers dag. En dag til å minnes alle våre døde, de som døde i Herren.

I går feiret vi disse dagene litt på forskudd i forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet. Da sang vi salmen 'Hellig, hellig, hellig! Herre Gud allmektig'. I vers to heter det:

'Hellig, hellig, hellig! synger helgenskarer, kaster sine kroner for dine føtter ned. Englehærers jubel oppad mot deg farer, du som var og er og evig bliver ved'. 

Den salmen fortsetter vi med å synge, sammen med de som nå synger lovsangen i himmelen! Sammen med martyrene og de hellige er vi ikke alene. Vi omgis av skyen av vitner. Er det ikke fantastisk flott å få være et Guds barn her i tiden!