Ingen ting er umulig for Gud

I dag vil jeg gjerne få dele disse oppmuntrende ordene av den forrige koptiske paven, Shenouda III:

'I livet med Gud, er det ingen ting som er umulig.
Det finnes håp uansett synd,
uansett prøvelser,
hvor vanskelig det enn måtte være'.

La oss også ta med oss apostelens ord, fra Rom 8,31flg:

' Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
    33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?36 Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Timoteus - ung medarbeider som slet med sykdom og utbrenthet

Apostelen Paulus våget å satse på unge mennesker, og forholdet mellom den eldre apostelen og hans disippel har mye å lære oss om åndelig veiledning den dag i dag.

Unggutten Timoteus, hvis minnedag det er i dag, beskrives av apostelen Paulus på denne måten: 'Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig har omsorg for dere. For alle andre er opptatt av sitt eget og ikke av Jesu Kristi sak. Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, som en sønn hjelper sin far'. (Fil 2,20-22)

Det er Paulus som forteller oss det lille vi vet om Timoteus. Faren var greker, moren var jødinne. Timoteus vokste opp i Lystra, som var en del av provinsen Galatia. Paulus var blitt kjent både med moren, Eunike, og mormoren, Lois. Begge får følgende skussmål av Paulus: 'deres oppriktige tro', jfr 2.Tim 1,5) Det kan virke som om Paulus først ble kjent med dem.

Det var i år 48 at Timoteus først ble kjent med Paulus, noe som skjedde i forbindelse med apostelens besøk på hans hjemsted. Det ble ikke et rent så lite oppstyr når apostelen Paulus kom til Lystra. Vi kan lese om dette i Apg 14, fra vers 8. En mann som ikke kunne gå, ble helbredet. Først vil befolkningen i Lystra erklære Paulus og Barnabas for guder, for så å ville steine dem. Det er ikke usannsynlig at det var i forbindelse med steiningen av Paulus at kallet om å følge Jesus kom til Timoteus.

Når Paulus på et senere tidspunkt vender tilbake til Lystra så gleder han seg over den modenheten han finner hos Timoteus. Timoteus er vel ansett både i lokalmenigheten i Lystra, og i nabobyen Ikonium. Det er nok ikke uten grunn at apostelen Paulus tar ham med seg på sin første misjonsreise.

Vi møter også Timoteus som forstander for menigheten i Efesos. Det er da også som tilsynsmann at Timoteus tar imot de to brevene apostelen skrev, som er stilet til ham, men som er blitt en del av den bibelske kanon.

Den unge medarbeideren til Timoteus får prøve litt av hvert i livet. Han slet med sykdom: '... fordi du så ofte er syk'. (1.Tim 5,23), og vi vet at han måtte gjenopplive sin nådegave, kanskje etter å ha møtt veggen i tjenesten?

I følge tradisjonen døde Timoteus i Efesos.

Hellige Agnes - tenåringsmartyren

I dag minnes vi en kvinne som fikk bety uendelig mye i den tidlige kirkens historie. Hellige Agnes var blant de som led martyrdøden under keiser Diocletian. Hun omtales både av Ambrosios av Milano, Damascus av Rom og Prudentios, som til og med har skrevet hymner om henne.

Hellige Agnes led under forferdelig tortur før hun døde. Hennes livsbiografi har fått mye av legenden over seg. Hun skal bare ha vært 13 år gammel da hun avviste byprefektens sønn, som ville gifte seg med henne. Til ham skal hun ha sagt at hun måtte takke nei, siden hun allerede hadde gitt livet sitt til Jesus.

Hun ble så fengslet, og naken ført til en bordell. Herfra kom hun uskadet, men led martyrdøden kort tid etterpå. Hun var da kanskje 14 år gammel.

Det er i korte trekk hennes liv. Hun var født inn i en kristen familie, i år 291, av høy byrd. Navnet Agnes kommer av det latinske navnet 'agnus' som betyr lam. Hun er ofte avbildet på ikoner med et 'lam'. Årsaken til det er at hennes mor så henne i et syn åtte dager etter at hun ble myrdet. Da sto hun i en rekke med andre martyrer, sammen med et lam uten flekk og lyte.

Vi minnes Ørkenens lampe

Det er interessant å merke seg at det er Hl. Makarios klosteret, som har vært sentrum for det vi kan kalle en monastisk vekkelse innen den koptiske kirken i vår tid. Denne vekkelsens fremste redskap har vært Matta al-Miskin, som døde i 2006.

Kanskje ikke så underlig - likevel.

Ikke når man går helt tilbake til røttene.

Til Hl.Makarios selv, hvis minnedag vi feirer i dag. Makarios av Egypt, eller Makarios den store, som han også kalles, ble født i Øvre Egypt omkring år 300. I det koptiske synaxariet oppgir de år 295. Han ble født i landsbyen Shabsheer, og hans foreldre het Abraham og Sara! Disse to, som var kristne, var barnløse, men i et syn om natten kom en Herrens engel til Abraham og fortalte at Gud ville gi ham en sønn, og at hans sønn ville bli kjent over hele jorden og at han ville bli far til en stor mengde åndelige barn. Når sønnen så ble født, valgte de å kalle ham Makarios som betyr 'velsignet'.

Ørkenen som arv for seg og sine åndelige barn
Makarios ville gjerne være lydig mot sine foreldre, men da de valgte ut en kvinne for ham og tvang ham til å gifte seg, som skapte det store problemer for ham. Han lot som han var syk, og fikk tillatelse til å begi seg ut i ørkenen for å gjenvinne sin helse. Her i ødemarken brukte han dagene til å be til Herren Jesus om at Han måtte vise Makarios hva som ville være til behag for Ham. Mens han oppholdt seg i ørkenen så han et syn.

En engel tok tak i hans hender og sammen steg de opp på et fjell, hvor han fikk se ørkenen fra øst og vest, nord og sør. Engelen fortalte ham så: 'Gud har gitt ørkenen til deg og dine sønner som arv'.

Da han kom tilbake fra ørkenen var hans kone, som fremdeles var jomfru, død. Makarios takket Herren Jesus. Kort tid etter døde også hans foreldre, og Makarios bestemte seg for å selge foreldrenes eiendom, og gi pengene til de fattige. Hvilket han også gjorde.

Når folket i Shabsheer så renheten og gudsfrykten hos Makarios, tok de ham med seg til biskopen av Ashmoum, som ordinerte Makarios til prest for landsbyen han var født og oppvokst i. De sørget for at det ble bygget et sted for Makarios utenfor landsbyen deres, hvor de kom til ham for å bekjenne sine synder, og få del i nattverden.

Falske anklager
En tid senere ble han anklaget av en kvinne for å ha gjort henne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg, men aksepterte i stillhet beskyldningene mot ham. Når kvinnen skulle føde fikk hun slike smerter, at hun ikke klarte å føde før hun hadde bekjent sin løgn. Makarios var uskyldig. Mange kom for å be om tilgivelse for at de hadde trodd på kvinnens løgn, men Makarios stakk av fra det hele. Han ville ikke ha denne formen for oppmerksomhet. Denne gangen søkte Makarios langt ut i ørkenen.

Sketis
Vi skriver nå år 330 e.Kr. Makarios er på vei til Sketis, hvor han skulle tilbringe de neste 60 årene av sitt liv. Han oppholdt seg i den indre delen av ørkenen, i Hl.Maksimos og Domadios kloster, det som nå er kjent som El-Baramous. Han gikk så for å besøke Antonios den store, som sa dette om Hl.Makarios når han fikk se ham: 'Der er en ekte israelitt, i hvem det ikke er noe svik'. Hl.Antonios vigslet så Makarios til munk av den strengeste orden, den som helt og holdent har viet seg til Gud og Ham alene.

Etter dette vendte Makarios tilbake til El-Baramous. Mange søkte seg til dette klosteret, og med det økende antall munker som ville slutte seg til ham, bygget de en kirke og dannet en monastisk kommunitet. Relasjonen som Makarios hadde med de munkene som sluttet seg til ham var veldig spesielt. Selv om han var ung - han var bare 30 når han flyttet til Sketis - så hadde han en dybde og en visdom tilhørende en gammel mann. Makarios ble også kjent for de tegn og under som skjedde når han ba for folk. Mange konger og keisere hørte om de under Gud gjorde gjennom Makarios. Datteren til kongen av Antiokia som led av en uren ånd ble helbredet.

Blant de fattigste av de fattige
En dag fikk Makarios høre om to kvinner i Aleksandria som fryktet Gud. Makarios pakket sammen noen livsnødvendigheter, grep staven sin og la ut på veien til Aleksandria. Han spurte seg fram inntil han nådde frem til leiligheten hvor de bodde. De ønsket ham velkommen, vasket hans føtter etter den lange vandringen, og så spurte de ut om hans liv. Det må ha vært en forunderlig stund hvor den hellige Makarios fortalt om sitt liv med Gud!

Så spurte Makarios om deres liv. De kunne fortelle at de hadde giftet seg med to brødre, men ville skilles fra dem, for å bli nonner. Det ville ikke mennene høre snakk om. De to kvinnene bestemte seg da for likevel å innvie sine liv til bønn og å leve i askese. Kvinnene fikk etter hvert barn. Mennene arbeidet som gjetere, og mens de var ute på markene på dagtid, ba kvinnene hjemme. De var så fattige disse kvinnene, at de bare spiste brød. Likevel gav de av sitt til de som var enda fattigere. Når Makarios hørte dette, gråt han. Så sa han: 'Sannelig, Gud ser til det villige hjertet og gir Den Hellige Ånds nåde til dem som tilber Ham'. Han bød dem farvel, og vandret så tilbake til Sketis.

Elsket alle
Makarios er også kjent for sin store kjærlighet til alle dem som befant seg utenfor det kristne fellesskapet. Han var av den overbevisning at man kunne vinne dem ved å vise vennlighet.

Det fortelles en historie om Makarios som var ute sammen med en yngre munk. De to passerte en hedensk prest, og den yngre munken hilste den hedenske presten på en støtende måte. Makarios på sin side gav den hedenske presten en varm hilsen, og den hedenske presten la merke til dette. Han spurte hvorfor Makarios var så omtenksom. Makarios svarte at han kjente på en djup sorg for en som ikke visste at hans tilbedelse var forgjeves. Den hedenske presten ble så grepet av at noen brydde seg om ham, ble med til klosteret, ble en kristen og en munk som alle skulle lære å sette stor pris på.

Siste leveår
Makarios var blant dem som bekjempet arianismen, og ble forvist på grunn av dette. Han støttet Athanasios av Aleksandria, og ble forvist til en øy i Nilen deltaet. Det skjedde i 374. Han fikk senere vende tilbake til Sketis, hvor han fortsatte å leve ut og bygge videre på det monastiske idealet fra Hl.Antonios og Hl.Pachominos.

Makarios, som fikk tilnavnet 'Ørkenens lampe' døde i år 391.

Til minne om ørkenens stjerne - Hl.Antonios den store (251-356)

En lengre tid nå har jeg fulgt en del TV-programmer som ligger ute på You Tube med portretter og intervjuer med fader Lazarus El-Antony. Han kommer opprinnelig fra Australia, men som nå har bosatt seg i en hule i det samme området hvor Antonios av Egypt eller Antonios den store holdt til. Lazarus El-Antony ser på seg selv som en disippel av han som er blitt kalt 'munkvesenets far', og er vel det nærmeste vi kommer ørkenfedrene i deres måte å leve på.

Den australske mannen tok navnet Lazarus fordi han opplevde det som om han sto opp igjen fra de døde den dagen han møtte Jesus. Han var ateisten som i en livskrise fikk livet snudd opp ned i møte med Den oppstandne.

Livet hans ble heretter knyttet til den hellige Antonios, 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Sammen med våre venner i Northumbria Community er det hans dag vi feirer i dag.

I en by ved Nilen selger en ung mann ved navn Antonios arven etter sine foreldre. Han plasserer sin lillesøster hos noen nonner og gir seg ødemarken i vold. Som en bie suger han ivrig opp alt det som kan læres av traktens åndelige veiledere. Drevet av en sterk Gudslengsel går han stadig lengre og lengre ut i ørkenen. Slik mennesker som har søkt Gud før ham har gjort. Gjennom profeten Hosea sier Gud til Israels folk:

'Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og talte til hennes hjerte'. (Hosea 2,14)

I en annen oversettelse står det: 'og tale vennlig til henne'. Den gamle pakts profeter søkte ørkenen, det samme gjorde døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus. I stillheten talte Gud til dem.

Antonios finner en overgitt festning. Der slår han seg ned - og blir. I 20 år. Da begynner folk å søke ut til ham. De dras dit av hans gjennomskinnelige hellighet. I 20 år har han kjempet med sine indre demoner. Kristus har vunnet skikkelse i ham. Han deler sin erfaring med de som kommer. Det samler seg disipler rundt ham. Vi befinner oss mot slutten av 200-tallet, rundt år 285. Kirken på denne tiden er blitt svært sekularisert. Antonios ønsket å oppmuntre folk til en radikal etterfølgelse av Jesus, inspirert som han er av Jesu ord om å søke Guds rike først.

I år 305 kom han ut av sitt eneboersted og ble en åndelig far - en abba. Han beveget seg blant samfunnets elite og blant de utstøtte - han underviste, hjalp, helbredet.

Fem år senere trakk han seg tilbake - for å leve i stillhet og for å be.

Athanasios av Aleksandria skrev hans biografi. Denne boken slo an gnisten til åndelig fornyelse og en monastisk vekkelse i øst og vest. Fremdeles lar tusenvis av mennesker seg inspirere av den hellige Antonios.

Vi som er så heldige å få feire nattverden eller eukaristien, som vi liker å kalle det,  i Kristi himmelfartskapellet, følger slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt.

Apostelen Peter - den store fiskeren

Sammen med våre venner i Northumbra Community feirer vi i dag minnet om apostelen Peter. Dette er dagen da de østlig ortodokse kirkene minnes Peters martyrdød. I Vesten er blir Peter minnet sammen med apostelen Paulus den 29. juni. Siden det er en tradisjon i Østkirken for å gi Peter en egen minnedag, og det finnes mange forbindelseslinjer mellom keltisk kristen tro og Østkirken, blir denne dagen feiret i dag.

Simon Peter var fra Betsaida i Galilea og ble introdusert for Jesus av sin bror Andreas: 'Han fant nå først sin bror Simon, og sa til ham: Vi har funnet Messias! Messias betyr 'Den salvede'. Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas - det er det samme som Peter'. (Joh 1,40-42)

Peter er elsket av mange kristne for sin sårbarhet, ydmykhet, sitt mot - og blir gjerne kalt 'Den store fiskeren'. Det var etter en fisketur på Genesaretsjøen at Peter ble kalt, sammen med broren, Andreas, Jakob og Johannes - Sebedeus sønnene - til å forlate alt, og følge Jesus.

Peter hadde en djup innsikt om hvem Jesus var. Det ble åpenbart for ham av Gud selv: 'Du er Messias, den levende Guds Sønn'. (Matt 16,16) Men andre ganger ble han irettesatt av Jesus for sin manglende tro, og spesielt ved en anledning, når Peter stilte spørsmålstegn ved Jesu beslutning om å legge ned sitt liv for å sone verdens synd, må det ha svidd skikkelig når Jesus sa: 'Gå vekk fra meg, Satan!'

Peter viste sin sårbarhet og skrøpelighet da han fornektet Jesus. Han sviktet når det gjaldt og gråt bittert da det gikk opp for ham hva han hadde gjort.

Etter oppstandelsen ville Peter vende tilbake til sitt opprinnelige yrke. Men et nytt møte med Jesus forandret livsveien på nytt. Etter Åndens dåp på pinsedag ble han en uredd Herrens apostel og en betydelig skikkelse i den tidlige kirken. Peter ble ikke lederen av urkirken i Jerusalem, den æren ble Jakob til del. Men Peter var den første til å gi evangeliet til hedningene. Peter spilte også en viktig rolle i den kristne forsamlingen i Rom, hvor han også led martyrdøden omlag år 67 e.Kr.

Serafim av Sarov - hele Russlands starets

"Erverv deg fredens ånd og tusenvis rundt deg vil bli frelst", "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Dette er to av de mer kjente utsagnene fra Russlands mest elskede hellige mann, og blant de mest kjente hellige innen Den ortodokse kirke.

Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.

Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.

Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. 

Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

Om morgenen 14. januar 1833 ble Serafim av Sarov funnet død på gulvet i sin bønnekoie, 73 år gammel. Hans ansikt var vendt mot et ikon av jomfru Maria.