John Ongman - bederen, baptisten og misjonsgrunnleggeren

Sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnedagen til John Ongman (bildet), bederen, baptisten og grunnleggeren av Örebro misjonskole og teologiske seminar og Örebromissionen.

Han het opprinnelig Johan Nilsson, og ble født 15.november 1845 i Gisselåsen i Jämtland. Han vokste opp i et kristent hjem. Moren kom fra en slekt med røtter i Norge.

Året 1864 skulle bli et vendepunkt for den da 18 årige John Ongman. Da møtte han sin gode venn, Karl Hansson, som var nyfrelst. Samtalen dem imellom gjorde et sterkt inntrykk på Ongman, som tok imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre. Han lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro i Myssjö Baptistförsamling. Dåpen skjedde den 4.mars i en råk i Storsjöens metertykke is!

To år senere begynte han å forkynne Guds ord.Han skulle komme til å bli en av den svenske baptismens forgrunmskikkelser under 1800-tallet.

I 1866 begynte han å forkynne Guds ord på heltid, og 14.mai 1868 reiste han til Amerika for aller første gang. Her studerte han teologi i Chicago. I 1873 ble han kalt til pastor i St.Paul i Minnesota. Her grunnla han også den første svenske baptistmenigheten. Her kom han så i kontakt med mange av datidens mest kjente vekkelsesforkynnere, som Dwight L. Moody og A.B Simpson. I Amerika hentet han også inspirasjon til det internasjonale misjonsarbeidet han skulle ta initiativ til.

I 1889 fikk han kall til å bli pastor for Örebro baptistförsamling. Han begynte sin tjeneste i 1890 og ble der frem til Filadefia-församlingen ble grunnlagt. Her ble han forstander i 1897.

Han stiftet Örebro missionsförening i 1892 og i 1908 grunnla han Örebro Missionsskola, for utdannelse av predikanter og misjonærer.

John Ongman var gift tre ganger. Hans første kone het Kristina Anderson. Hun døde i 1871. Den andre kona het Vilhelmine Eriksson, og hun døde i 1892. Hans tredje kone het Hanna Holmgren.

De som sto rundt John Ongman og kjente ham godt kalt ham for 'et sant bønne-menneske'. Han var ikke så teoretisk eller intellektuelt anlagt, men han vant menneskers respekt gjennom den kjærligheten og omsorgen han viste. Han brant for misjonens sak.

På et område var han også banebrytende i sin samtid: han åpnet døren for kvinnene, som fikk studere på samme vilkår som menn på Örebro Missionsskola.

Når Ongman døde 28.februar 1931, 85 år gammel, hadde det misjonsarbeidet han grunnla med 14 mennesker, spredt seg til fire verdensdeler. I dag fortsetter hans arbeid gjennom Evangeliska Frikyrkan.

Gullkorn fra pave Shenouda III

'Gud er et stort hjerte; Han ønsker at vårt hjerte vandrer med Ham; Han er ikke interessert i opptredener'.

'Ikke se på den stengte døra, men se etter nøkkelen som finnes i Guds hender'.

'Gode begynnelser er ikke alt; deres styrke ligger i å fortsette til slutten, helt inn i døden'.

Pave Shenouda III (bildet).

Når man er rettferdig i egne øyne

Her følger noen ord av den forrige koptiske paven, Shenouda III (bildet), som jeg har oversatt:

'Hvert eneste menneske trenger å omvende seg, fordi det finnes ikke noe menneske som ikke har syndet. Vi er alle i stand til å gjøre noe galt, og den som sier at ikke gjør noen feil, han er uten tvil en av to ting:

1) Enten blir ikke denne personen holdt ansvarlig med hensyn til seg selv

2) ellers trenger hans åndelige standard å bli oppdatert.

Når en person føler at han er i behov av å omvende seg, så er det et bevis på at det finnes renhet i ham, og at han ønsker å våke over sitt liv og sitt hjerte.

Men den som ikke føler behov for omvendelse, han vil forbli i sin villfarelse, hvor hans stolthet forhindrer ham fra å omvende seg. Han er uskyldig og rettferdig i sine egne øyne, men han er ikke uskyldig og rettferdig for Gud og mennesker'.

Bibelen i en munks liv, del 2

Her er andre og siste del om betydningen av Bibelen og bibellesningen blant koptiske munker:

Den samme åndelige veilederen anbefalte meg følgende: Repeter gjerne versene du har lest mange ganger, og forsøk å lær dem utenat. Å meditere over Guds ord ved stadig å gjenta det du leser etterlater seg et uutslettelig inntrykk på ens minne, følelser og ånd, slik salmisten sier: 'Mitt hjerte ble hett i meg. Ved at jeg grublet (mediterte), ble ild opptent'. (Salme 39,4)

En annen åndelig veileder foreslo en metode som ikke krevde noen kjennskap til noe gammelt språk eller analytiske evner. Ganske enkelt foreslo han at vi skulle lese Bibelen, for som han sa: 'Å lese Bibelen er som å høre Gud tale til oss'. Så spurte han: 'Ville det være hyggelig å snakke med noen uten at de svarte?' Når du leser Bibelen burde du stanse opp etter noen vers og stille Gud et spørsmål, eller tale med Ham'.

Hvis dette gjøres regelmessig så er dette med på bringe munken fra hans fysiske tilværelse, til å leve i en konstant følelse av Guds nærvær, dette som noen kaller ekstase.

På bakgrunn av disse samtalene med disse munkene forsto jeg mer og mer at Bibelen er en skattekiste som ennå ikke er blitt åpnet. Det har tatt meg altfor lang tid å beundre edelsteinene utpå, eller det som har dekorert boksen utenpå, jeg har ennå til gode å finne de kostbare perlene inni.

Bibelen i en munks liv, del 1

Denne artikkelen om betydningen av Bibelen i livene til våre koptiske venner, synes jeg var så interessant at jeg har valgt å oversette den.

Den er skrevet av fader Anthony St Shenouda, som er en koptisk munk knyttet til Hl.Shenoudas kloster i Australia:

I forbindelse med min siste retreat til klostrene i Egypt forrige januar (2010) og de utallige åndelige samtalene med mange av de åndelige veilederne, snakket vi om Bibelen og betydningen av å lese den ofte. Faktum er at Bibelen er så sentral i deres liv at en av de som lever som eneboer sa til meg:

'Den eneste årsaken til at jeg og mange av mine brødre ble munker, var fordi vi skulle ha bedre tid til å lese og trenge djupere inn i Bibelen, siden livet i verden ikke legger til rette for at man skal ha nok tid til å lese og studere Bibelen som man burde'.

I denne artikkelen har jeg oppsummert noen av de teknikker som noen av disse åndelige veilederne har anbefalt for å kunne gjøre djupdykk i Bibelen. Ideene som fremkommer i artikkelen er ikke mine, jeg har simpelthen skrevet ned disse ideene fra disse åndelige veilederne. Det mest grunnleggende og det første man skal ta fatt på er å lese hele Bibelen flere ganger, for å bli kjent med dens innhold. En av disse åndelige veilederne anbefalte å memorere rekkefølgen på navnene på bøkene i Bibelen.

En av de åndelige veilederne anbefalte at Bibelen skulle leses på originalspråket fordi det er vanskelig å forstå Bibelen når du fraviker fra originalen. En munk forbød de unge munkene som lærte seg gresk eller hebraisk om å lese Bibelen på noe annet språk.

Han gav et eksempel for å understreke forskjellen. I Joh 1,14 leser vi dette om Kristus: 'Og Ordet ble menneske, og tok bolig iblant oss'. Slik verset er gjengitt på norsk og på en rekke andre språk så oversettes det greske ordet med 'tok bolig i blant oss', mens det på gresk står bokstavelig 'tabernakelerte'. Et ord som viser oss til Det gamle testamente hvor ordet er benyttet, hvor Gud 'slo opp sitt telt' og bodde blant sitt folk. Dette har avgjørende betydning når vi tolker og forsøker å forstå Skriften uten at vi har en god bakgrunn i det greske språket.

Til min trøst siden jeg ikke kan gresk eller hebraisk gav en annen åndelig veileder det råd at jeg skulle lese ulike bibeloversettelser. Denne metoden er enklere på engelsk fordi det finnes Bibler med ulike oversettelser i en og samme utgave, slik at man kan sammenligne. Han anbefalte forøvrig at man slo opp referansene til hvert vers for å sammenligne parallelle vers.

(Jeg kan føye til dette for egen regning: På norsk er vi så heldige at vi har en flott studieutgave av Det ny testamente som har fått tittelen: INNSIKT. Denne utgaven som bygger på Norsk Bibels oversettelse fører deg fra de norske ordene i Det nye testamente og inn i grunntekstens betydningsnyanser. Over 5500 av grunntekstens ord er forklart og eksemplifisert, og ca 1450 forklarer bibelteksten ytterligere. Anbefales på det varmeste!)

(fortsettes)

Hl.Finan - biskop av Lindisfarne

Sammen med våre venner i Northumbria community feirer vi i dag Hl.Finan av Lindisfarne. Han var en irsk munk, som hadde fått sin opplæring på Iona i Skottland og som ble den andre biskopen på Lindisfarne fra 651 til 661.

Han kom opprinnelig fra Irland. På Lindisfarne bygget han en kirke i 'irsk-stil', av eiketre dekket med gress som vokste oppe på sanddynene. Det var også Finan som grunnla St.Mary's i munningen av elva Tyne.

Det var gjennom Finan at kong Sigebert av Essex og Peada av Midtre Anglia kom til tro på Jesus, og han spilte en viktig rolle i kristningen av sakserne. En stor misjonsbølge gikk over England på Finans tid. Misjonærer ble sendt til sakserne i Mercia og Essex og andre deler av landet.

Skrifter fra denne tiden beskriver Hl.Finan som 'en gudfryktig mann og begavet lærer' kjent for 'sin ydmykhet og for å elske poesi'.

Han døde 17.februar 661 på Lindisfarne og ble gravlagt der.

Martin Bucer - ex-dominikaneren som forsøkte å forene Luther og Zwingli

Martin Bucer (1491-1551) er for meg et helt nytt bekjentskap i reformasjonshistorien. Men du verden så spennende!

Kortversjonen er som følger: Bucer led under splittelsene i Kristi kropp, og forsøkte å forsone og forene. Det gjaldt særlig forholdet mellom Luther og Zwingli. Han organiserte også kirken nedenfra, gjennom et nettverk av små kristne fellesskap. Han hadde også et godt forhold til anabaptistene.

Martin Bucer (bildet) er dominikanermunken som blir grepet av reformasjonens sterke åndelige oppvåkning. I 1518 er han tilhører når Martin Luthers tar et oppgjør med avlaten. Bucer liker det han hører, noe som fører til at han blir ekskommunisert fra Dominikanerordenen og Den romersk-katolske kirke og han begynner selv å spre reformasjonens ideer.

Men Bucer skulle snart bli fortvilet over at det ikke var mulig å forene de ulike strømningene som reformasjonen innebar. Ikke minst skulle han ønske at det var mulig å forene Luther og Zwingli når det gjaldt synet på Herrens måltid.

Luther mente at Kristus var reellt nærværende i brød og vin, mens Zwingli talte om et symbolsk nærvær. Nå forsøkte ikke Bucer å få de to til å endre syn, men han ville forsøke å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne slik at begge to kunne skrive under på dem. Bucer prøvde å få dem til å forenes i det vesentlige og se bort fra forskjellene i detaljer og ordvalg.

Men som vi vet; han lykkes ikke. Det gjorde han heller ikke med å forene protestanter og katolikker i en tysk nasjonal kirke.

Martin Bucer var en som ville være en bror blant brødre. Hans tjenestested var Strasbourg. Her organiserte han sin virksomhet gjennom små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner favnet såvel anabaptister som romerske katolikker. Han arbeidet sammen med Philip Melanchthon blant annet med Konkordieboken.

Keiseren tvang Bucer i eksil i 1549. Bucer flyktet til England, der han døde i 1551. Før han døde bidro han til revideringen av The Book of Common prayer.

Minnet om Martin Bucker feires av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby i dag.