Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet

I kveld har vi feiret Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet. Det er vi ikke alene om. Våre venner i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby i Sverige har gjort det samme. Vi feirer den også sammen med våre koptiske venner.

Fra synaxariet vårt har vi lest om Antonios den store, eller 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Jeg kjenner fremdeles den velduftende røkelsen sitter i klærne, og jeg minnes bønnene, lovsangen, lesningen av kommende søndagens bibeltekster og eukaristien med glede.

Gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet blir bare rikere og rikere, og jeg gleder meg allerede nå til neste tordag!

Vi som feirer eukaristien i Kristi himmelfartskapellet, føler slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios-klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt. I kveld ble munkene i Hl.Antonios klosteret spesielt løftet fram for Gud.

Du kan lese mer om Antonios her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2014/01/til-minne-om-rkenens-stjerne-hlantonios.html

Isak Syreren

En dag forsinket skrives disse linjene. Gårsdagen strakk ikke til for å skrive den.

Men vi feiret likevel dagen til minne om en av de av ørkenfedrene som har betydd mest for meg: Isak Syreren.

Han er - om ikke alltid daglig - blitt min følgesvenn. I en ny bok jeg skriver - 'Lyden av skjør stillhet' - som jeg håper skal komme ut i år, vil du møte ham i flere av kapitlene. Stadig finner jeg noe nytt i de skrifter han har etterlatt seg.

Vi må tilbake til 700-tallet. Til Ninive, til områdene av den persiske bukta hvor det nåværende Qatar ligger.

Her er hva jeg skrev om Isak Syreren i 2011:

"Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium".

Helbredelser førte til gjennombrudd for evangeliet i Georgia

Georgia - med sine grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør og Svartehavet i vest - er blitt kalt 'alle helgeners mor'. I dag skal vi feire en av dem: Hl.Nino. Det er hun som får æren for å ha kristnet kaukasisk Iberia, det nåværende Georgia. Hun blir derfor av Den ortodokse kirke kalt 'apostellik' og 'Georgias opplyser'.

Det er noe usikkert hvor hun kom fra. I følge èn kilde kom hun fra gresk-talende romersk familie som var bosatt i Kolastra i Kappadokia, og kom til Georgia via Konstantinopel. Andre kilder hevder hun var fra Rom, Jerusalem eller Gaul, det moderne Frankrike.

I følge østlig ortodoks tradisjon var hun det eneste barnet av en berømt familie. Hennes far var den romerske generalen Zabulon og hennes mor Sosana. På farssiden var Nino i slekt med Hl.Georg, og på morssiden med Houbnal I, patriarken av Jerusalem.

Hl.Nino vokste opp hos en slektning, Sarah Betlehemlianka, som var nonne. Hun dro til Rom og det var her hun fikk visjonen om å reise til Georgia. I et syn så hun jomfru Maria vende seg til henne med et kors laget av en vinranke. Dette korset er senere blitt kjent som det georgiske korset. Det sees på ikonet av Hl.Nino.

Dette er hva Guds mor skal ha sagt til Hl.Nino:

'Reis til Iberia og del med folket der De gode nyhetene om Jesus Kristus, og du vil bli gjenstand for Guds velbehag, og jeg vil være som et skjold for deg mot alle synlige og usynlige fiender. Ved korsets styrke vil du i dette landet reise troens banner til min Elskede Sønn og Herre'.

Hl.Nino krysset grensen til Det iberiske kongedømmet via Armenia rundt år 320. Det første hun gjorde var å sette opp et kristent kors i den lille byen Akhalkalaki, og stedet ble brukt som en base for forkynnelsen av evangeliet. Hl.Nino nådde etter hvert hovedstaden, Mtskheta, hovedstaden i Iberia.

Helbredelser baner veien for evangeliet i Georgia:

Dronning Nana, led av en hard sykdom. Hun hadde et visst kjennskap til den kristne tro. Hl.Nino ba for dronningen, som ble frisk. Noen av dronningens nærmeste tjenere ble kristne, og dronningen selv bestemte seg for å følge Jesus. Hun ble døpt av Hl.Nino.

Kongen - Miran - likte ikke dette. Han ville skilles fra sin kone. En dag han var ute og red i skogen, mistet han med ett synet. Han ble redd, og bestemte seg for å rope på den Gud som Nino trodde på. Med det samme fikk han synet tilbake.

Dette var begynnelsen på kristningen av Georgia.

Hl.Nino døde i år 340. Hun er begravet i Bodbi hvor en kirke er bygget til hennes minne.

'Du skal være til for meg!'

Meg bekjent finnes det ikke noe bilde av henne. Hennes biografi er kort. Hun hørte med blant 'de stille i landet'.

Men det lille vi vet om Linnea Hofgren (1868-1921), forteller oss at denne bederen var en bemerkelsesverdig kvinne.

Hun fikk et livskall: bønn.

Ved et tilfelle spurte hun Gud: 'Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Vis meg din vilje'. Da er det at Gud svarer: 'Men vet du det ikke? Du er kalt til bønn. Bry deg ikke om å søke det som synes framover mennesker. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn'.

Linnea Hofgren var en del av del av den økumeniske Flodberg-kretsen som oppsto i Gamla stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Her kom en liten gruppe sammen for å ta til seg næring fra de kristne mystikerne. Navnet fikk de etter navnet på lederen av gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oscar Junge og Linnea Hofgren. Det fantes sikkert også andre, men det er disse vi har navnene på.

Linnea Hofgren ble nok misforstått av mange i sin samtid. De forstod rett og slett ikke hennes livskall. Hun skrev flere sanger, som fremdeles synges i Sverige. En av de mest kjente er: Hur ljuvligt att få vara en ton frå himmelen.

26. januar 1921 dør Linnea Hofgren. En av dem som bar hennes kiste var Carl August Flodberg. Når han løftet den kjentes den så lett. 'Da fòr en visshet gjennom meg', forteller han: 'Hun reiste langt inn'.

Ingen ting er umulig for Gud

I dag vil jeg gjerne få dele disse oppmuntrende ordene av den forrige koptiske paven, Shenouda III:

'I livet med Gud, er det ingen ting som er umulig.
Det finnes håp uansett synd,
uansett prøvelser,
hvor vanskelig det enn måtte være'.

La oss også ta med oss apostelens ord, fra Rom 8,31flg:

' Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
    33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?36 Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Timoteus - ung medarbeider som slet med sykdom og utbrenthet

Apostelen Paulus våget å satse på unge mennesker, og forholdet mellom den eldre apostelen og hans disippel har mye å lære oss om åndelig veiledning den dag i dag.

Unggutten Timoteus, hvis minnedag det er i dag, beskrives av apostelen Paulus på denne måten: 'Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig har omsorg for dere. For alle andre er opptatt av sitt eget og ikke av Jesu Kristi sak. Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, som en sønn hjelper sin far'. (Fil 2,20-22)

Det er Paulus som forteller oss det lille vi vet om Timoteus. Faren var greker, moren var jødinne. Timoteus vokste opp i Lystra, som var en del av provinsen Galatia. Paulus var blitt kjent både med moren, Eunike, og mormoren, Lois. Begge får følgende skussmål av Paulus: 'deres oppriktige tro', jfr 2.Tim 1,5) Det kan virke som om Paulus først ble kjent med dem.

Det var i år 48 at Timoteus først ble kjent med Paulus, noe som skjedde i forbindelse med apostelens besøk på hans hjemsted. Det ble ikke et rent så lite oppstyr når apostelen Paulus kom til Lystra. Vi kan lese om dette i Apg 14, fra vers 8. En mann som ikke kunne gå, ble helbredet. Først vil befolkningen i Lystra erklære Paulus og Barnabas for guder, for så å ville steine dem. Det er ikke usannsynlig at det var i forbindelse med steiningen av Paulus at kallet om å følge Jesus kom til Timoteus.

Når Paulus på et senere tidspunkt vender tilbake til Lystra så gleder han seg over den modenheten han finner hos Timoteus. Timoteus er vel ansett både i lokalmenigheten i Lystra, og i nabobyen Ikonium. Det er nok ikke uten grunn at apostelen Paulus tar ham med seg på sin første misjonsreise.

Vi møter også Timoteus som forstander for menigheten i Efesos. Det er da også som tilsynsmann at Timoteus tar imot de to brevene apostelen skrev, som er stilet til ham, men som er blitt en del av den bibelske kanon.

Den unge medarbeideren til Timoteus får prøve litt av hvert i livet. Han slet med sykdom: '... fordi du så ofte er syk'. (1.Tim 5,23), og vi vet at han måtte gjenopplive sin nådegave, kanskje etter å ha møtt veggen i tjenesten?

I følge tradisjonen døde Timoteus i Efesos.

Hellige Agnes - tenåringsmartyren

I dag minnes vi en kvinne som fikk bety uendelig mye i den tidlige kirkens historie. Hellige Agnes var blant de som led martyrdøden under keiser Diocletian. Hun omtales både av Ambrosios av Milano, Damascus av Rom og Prudentios, som til og med har skrevet hymner om henne.

Hellige Agnes led under forferdelig tortur før hun døde. Hennes livsbiografi har fått mye av legenden over seg. Hun skal bare ha vært 13 år gammel da hun avviste byprefektens sønn, som ville gifte seg med henne. Til ham skal hun ha sagt at hun måtte takke nei, siden hun allerede hadde gitt livet sitt til Jesus.

Hun ble så fengslet, og naken ført til en bordell. Herfra kom hun uskadet, men led martyrdøden kort tid etterpå. Hun var da kanskje 14 år gammel.

Det er i korte trekk hennes liv. Hun var født inn i en kristen familie, i år 291, av høy byrd. Navnet Agnes kommer av det latinske navnet 'agnus' som betyr lam. Hun er ofte avbildet på ikoner med et 'lam'. Årsaken til det er at hennes mor så henne i et syn åtte dager etter at hun ble myrdet. Da sto hun i en rekke med andre martyrer, sammen med et lam uten flekk og lyte.