Gerasimos av Jordan og løven

I dag minnes vi Gerasimos av Jordan, en av de mange munkene som levde i ørkenen på 400-tallet. Hva er det som gjør at nettopp denne Gerasimos skiller seg ut, og gjør at vi så mange år etter hedrer hans minne? En av årsakene er at han blir omtalt i den berømte 'åndelige reiseskildringen' til Johannes Moschos, som på svensk har fått tittelen: Andliga änger.

Gerasimos ble født i provinsen Lykien på slutten av 300-tallet. Etter de opplysninger vi har synes det som om han har trådt inn i en monastisk kommunitet i svært ung alder.

Etter noen år i denne kommuniteten begav han seg i vei til Judea, hvor han lokket av det liv som eremitene lever der, søker seg til stillheten og lever et liv i stadig bønn. Det varer ikke så lenge før en gruppe disipler samler seg rundt ham. De har lagt merke til hans liv, og blir smittet av den Gudslengsel som Gerasimos bærer på. Gerasimos grunnlegger en monastisk kommunitet, øst for Jeriko, like i nærheten av Jordan elven. Etter hvert slutter mer enn 70 eremitager seg til klosterfellesskapet. Her lærte unge noviser seg å leve i enkelthet, stillhet og askese.

Men det er ikke bare dette klosterfellesskapet som Gerasimos er kjent for. Han hadde - lik mange andre asketer - en djup kjærlighet til alt det skapte. En dag vandret han langsmed Jordan hørte han en løve som skrek noe aldeles forferdelig. Det viste seg at den hadde fått en stor torne i den ene labben. Overveldiget av følelser for det skadede dyret, dro Gerasimos ut tornen av dyrets labb og forbandt såret. I stedet for å vende tilbake til ørkenen fulgte nå løven Gerasimos tilbake til klosteret og oppholdt seg i nærheten av det. Løven passet på Gerasimos helt til den døde. Brødrene i klosteret var overrasket over hvor fredsommelig løven var. De matet den med brød og grønnsaker.

Når Gerasimos døde, la løven seg oppå graven og døde den også.

Gerasimos kloster forble et vitalt åndelig senter helt fram til 1200-tallet, og den dag i dag er det mange turister som besøker det årlig.