Anastasia elsket av keiseren - valgte bønnelivet i ørkenen

Man merker historiens sus når man skal beskrive den hellige Anastasia. Hun tilhørte aristokratiet i det bysantinske Konstantinopel på 500-tallet. En periode hadde hun tjeneste ved det keiserlige hoff. Der ble hun lagt merke til av keiser Justinianus. Først og fremst på av hennes åndelige utstrålning.

Anastasia var ganske ung da hun ble enke. Da bestemte hun seg for å søke seg bort fra Konstantinopel. Byen hadde så mange ting som dro henne bort fra hennes rene hengivenhet til Kristus. Hun ville bevare sin sjel. I djupeste hemmelighet forlot hun byen og dro til Aleksandria. Her grunnla hun en liten klosterkommunitet.

Men keiser Justinianus klarte ikke å glemme Anastasia. Når hans hustru mange år senere døde begynte han å lete etter Anastasia. Han ønsket å gifte seg med henne. Ryktene om dette nådde også Anasasia, og hun søkte opp abba Daniel i hans eremittbolig i ørkenen for å få hans råd. Abba Daniel sørget da for at hun fikk mannlige munkeklær og gav henne navnet Anastasios. Han viste henne så en avsidesliggende grotte i ørkenen, gav henne en bønneregel og oppmuntret henne til verken å forlate grotten eller ta i mot besøk. Det var bare en munk som kjente til gjemmestedet. Hans oppgave var å sørge for at Anastasia hadde brød og en krukke vann. Dette satte han ved inngangen til grotten en gang i uken. Slik levde Anastasia i bønn i 28 år. Alle trodde at grotten var bebodd av munken Anastasios!

Like før hennes død åpenbarte Herren seg for Anastasia. Hun skrev da en beskjed til abba Daniel på en leirtavle som hun satte utenfor grotten. Abba Daniel kom med det samme han fikk beskjeden, og tok med seg alt som trengtes til hennes begravelse. Anastasia var fremdeles i live da han kom. Sammen fikk de feire eukaristien. Etter å ha feiret det hellige måltidet da abba Daniel Anastasia om å velsigne ham, og den munken han hadde med seg.

Med ordene: 'Fader, i dine hender overgir jeg min ånd', døde hun. Dette skjedde omkring år 567.

Når hennes grav ble forberedt gav abba Daniel den kappen han bar til munken og ba ham svøpe den døde 'broderen' inn i den. Munken oppdaget da at det var en kvinne, men vegret seg for å si noe. Når de kom tilbake til klostret spurte munken sin åndelige far om han visste at 'broderen' de hadde gravlagt var en kvinne. Abba Daniel fortalte da historien om Anastasia, og historien ble så skrevet ned.