Johannes Klimakos betjente folk med helbredelsens nådegave og ved kunnskapsord ved Ånden

'På samme måte som ild brenner og ødelegger veden, tørker tårene bort all urenhet, både den ytre og den indre'.

Ordene tilhører Johannes Klimakos hvis minnedag det er i dag. Han blir født omkring år 570, sønn til Xenophones og Maria, og var ikke mer enn 16 år gammel når han blir en del av klosterfellesskapet ved Sinai-fjellet. Her tilbrakte han 19 år, før han drar seg tilbake for å leve som eneboer.

Johannes flytter til Tholos, et øde sted. Her tilbringer han så 40 (!) år i stillhet og bønn. Det er her i ødemarken han opplever at Herren kommer han så nær, og det er her han ser behovet for å leve i en daglig omvendelse. Og tårene blir hans gave.

Johannes Klimakos har fått navnet sitt etter sitt berømte verk 'Paradisstigen'. Klimakos betyr nettopp det: en stige. I denne boken, som han skriver mot slutten av sitt liv, sammenfatter han sine erfaringer med Gud og de erfaringer han gjør i forsakelse og tro.

Hans asketiske ideal var måteholdet.

'Jeg faster ikke for mye,' skriver han. 'Jeg overgir meg ikke til for harde vàker, sover ikke rett på bakken, men jeg lever måteholdent, og Herren er snar til å redde meg'.

Johannes Klimakos levde i en grotte, men det forhindret ikke at vitnesbyrdet om hans hellighet spredte seg vidt omkring. Og folk kjente sin besøkelsestid. De kom i strie strømmer for å få del i hans åndelige veiledning.

75 år gammel får Johannes Klimakos ansvar for Sinaiklostret. Han ledet klostret i fire år og i forbindelse med hans siste leveår fikk han del i helbredelsens nådegave, og han betjente mange med kunnskapsord ved Ånden.

Johannes Klimakos døde i år 649.