Fader Aleksij av Ugine

I følge den julianske kirkekalenderen er i dag minnedagen for den rettferdige erkepresten Aleksij av Ugine (1867-1934). Det er han vi ser på bildet. Historien om hans liv er spesiell, for ikke å si: omstendighetene etter hans død.

Aleksij Medvedkov hører med blant de mange ortodokse prestene som led forferdelig under det gudløse kommunistiske regimet i Sovjetunionen.

Han ble født i 1867 i en prestefamilie. Faren dør like etter sønnens fødsel. Det skulle bli et liv i armod og fattigdom. Samtidig som han studerer til å bli prest, tar han seg arbeid som kantor. Han trenger penger for å kunne brødfø seg selv og moren, og fikk en kantorstilling ved Hl.Katarinas kirke i St.Petersburg. Etter noen år dro han til en av datidens mest kjente åndelige veiledere, fader Johannes, som var prest i Kronstadt. Han får dennes velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter å ha blitt vigslet som prest fikk han så en prestetjeneste i en landsbykirke ikke så langt fra St.Petersburg. Han elsket sin menighet, hvis medlemmer for det meste besto av bønner. Aleksij arbeidet så hardt i menigheten, at han tok natten i bruk for å forberede sine prekener. Han arbeidet mye med kirkefedrenes skrifter, studerte Bibelen, og anstrengte seg mye for å gi god næring til de som skulle lytte til hans prekener.

I 1917 blir han så arrestert. Og dømmes til døden. I fengselet blir han pisket. Hele livet bar fader Aleksij spor etter denne mishandlingen i ansiktet sitt. Hans eldste datter gav seg selv som gissel, og slik at faren - som nå var blitt 50 år - kunne settes fri. Aleksej flyktet så til Estland, hvor han utførte et tungt arbeid på en skiferfabrikk.

Et brev til metropolitt Eulogij - som ledet erkestiftet i Paris - endret livssituasjonen til fader Alekseij fullstendig: Han ble utnevnt til prest for kirken i Ugine i Frankrike. Da var hans kone død. Døtrene fikk han med seg på den strabasiøse reisen. Materielt sett fikk han det bedre. Men menigheten han kom til var ganske annerledes enn den han var vant med fra Russland. Denne bestod for det meste av fabrikkarbeidere, som ikke forstod seg så godt på hans fredfulle vesen eller hans ydmykhet. Fader Aleksij klarte heller ikke å tilpasse seg det nye, barske miljøet som bar preg av en ganske lav moral.

Midt oppe i dette ble fader Aleksij alvorlig syk. Han fikk tarmkreft. Fader Aleksij ble operert, men han fikk det ikke bedre. Han led mye. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba også alle om tilgivelse, og velsignet alle i hans nærhet. De som lå på rom sammen med ham på sykehuset, fortalte senere at han lå i sengen sin og sang hymner. Om morgenen gikk han stille og ubemerket hjem til Gud.

Til fader Aleksij's begravelse kom hele kolonien i Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledde kisten, den store menneskemengden - alt dette gjorde det lettere å ta et siste farvell med fader Aleksij. Alle, selv hans gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.

Ufordervet kropp
I 1956 måtte gravene på gravlunden hvor fader Aleksij lå gravlagt flyttes. Da hadde Aleksij ligget død siden 1934. Jeg siterer fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge:

Byforvaltningen hadde besluttet å slette den gamle kirkegården. Det ble gitt en frist for å flytte de dødes levninger til en gravplass. Forstanderen for menigheten i Ugine, fader Filipp Sjpartak oppfordret noen menighetsmedlemmer til å flytte levningene etter den tidligere forstanderen fader Aleksij. Men han fikk ikke noen respons. Man sa at det ville bli for dyrt og at man ikke en gang hadde penger nok til å flytte sine egne slektningers levninger o.s.v. Da besluttet fader Filipp seg til å gjøre det på egen bekostning. Da han ikke hadde nok penger selv, måtte han låne av en bekjent mot å betale tilbake i menedlige avdrag. Han kjøpte en kiste og begav seg deretter rundt i menigheten. På forhånd hadde han anvist de franske arbeiderne hvilken grav som skulle graves opp. Disse brydde seg ikke om å vente på at han skulle komme tilbake, men begynte å grave uten ham. De var utrustet med spader og hakker ettersom man tidligere bare hadde funnet benrester i de andre gravene. De tok fatt på fader Aleksijs grav, og da de var kommet halvveis ned, la de fra seg spadene og begynte å grave med hendene uten at noen av dem visste hvorfor. De to forsiktig bort jorden, og fant en uforråtnet kropp i den fuktige jorden. Både presteskruden og evangelieboken som han holdt i hendene, var uskadet. Arbeiderne sa at de aldri hadde opplevd noe lignende, og det kom mange mennesker til for å bevitne dette underlige skue. Den nye graven var ennå ikke ferdig, og kisten med kroppen ble stående tre dager i den varme solen, og på tross av den stekende heten gikk ikke kroppen i forråtnelse. Kisten var trang, så man var nødt til å legge fader Aleksijs hender på skuldrene, og armene kunne bøyes som på et levende menneske. Presteskrudens stoff var sterkt og gikk ikke i stykker da den ble strukket. I fader Filipps nærvær ble fader Aleksijs kropp begravet for andre gang den 11. august 1956, d.v.s. 22 år etter hans død.

Etter noen måneder ble publisert en kort notis i den russiske Paris-avisen Russkaja Mysl om det underet som hadde inntruffet. Da fader Pavel Putjalskij, forstander for Pokrov-kirken i nonneklosteret i Bussy-en-Othe, leste dette, reiste han direkte til Ugine for på stedet å undersøke alt som hadde med denne hendelsen å gjøre. Da han kom tilbake, avla han et besøk hos metropolitten Vladimir i Paris. Deretter sendte han en detaljert rapport med dokumentasjon til styret for Erkestiftet i Paris, hvor han også uttrykte håp om at fader Aleksijs ufordervede kropp skulle kunne overføres til den russiske kirkegården i Saint-Genevieve-des-Bois. Metropolitten engasjerte seg dypt i denne hendelsen og tok personlig del i alle detaljer som var knyttet til overføringen av kroppen.. Dessverre kunne metropolitten selv ikke ta del i denne høytiden på grunn av sykdom, noe han var svært lei seg for.

Kisten skulle hentes 2. oktober 1957, og den 30. september – fremdeles i fader Fuilipps fravær – ble den tatt opp av jorden og åpnet. En stor skare franskmenn og russere kom til kisten, likeså polakker og italienere. Denne gangen var det rått og fuktig vær, men kroppen var fremdeles slik den var ett år tidligere og hadde ikke undergått noen endringer. 2. oktober kom Erkestiftets sekretær Kirill Knjazeff og fader Pavel Poutshalskij. På morgenen 3. oktober ble kisten flyttet fra den nye kirkegården til den ortodokse kirken i Ugine. Det ble forrettet panikhida i nærvær av en stor menneskemengde på tross av at det var arbeidsdag. Denne dagen hadde det nemlig brutt ut streik på fabrikken, så alle arbeiderne kunne være til stede. Og alle sang med i panikhidaen.

På veien til Saint-Genevieve ble kisten etter initiativ av fader Pavel ført til klosteret i Bussy-en-Othe for at nonnene og de andre som bodde der, skulle få anledning til å be ved fader Aleksijs relikvier. Metropolitten hadde bedt forstanderne i Parisområdet å kunnegjøre den forestående hendelsen for de troende. I Uspenskij-kirken på gravplassen forrettet biskop Mefodij liturgi for den hensovnede og deretter panikhida. Sammen med ham var flere prester fra Paris, samt en stor skare troende. Deretter ble kisten båret ned i krypten hvor den ble plassert.