- Om du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!

Han elsket sin øy, Hl.Nikephoros, og forlot den aldri. Blendende vakre Khios, den femte største av øyene i Egeerhavet. Den ligger omtrent syv kilometer fra kysten av Lille-Asia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khiosstredet, og er omtrent 910 kvadratkilometer stor.

'Kirkens mest strålende stjerne' er han blitt kalt, Hl.Nikephoros, og høyt elsket av sine samtidige, ikke minst på grunn av sine skrifter. Han ble født rundt 1750 i Kardamyla på Khios. Hans opprinnelige navn var Georgios, eller Georgos. Som barn var han svært syk av en sykdom han pådro seg under en pest. Hans foreldre ba inderlig til Gud om at han måtte bli helbredet, og de lovte at om Gud ville gjøre ham frisk skulle de la ham tjene Herren i et kloster som lå i nærheten. Det berømte bysantinske klosteret Nea Moni. Han frisknet til og foreldrene hans holdt sin løfte. De tok ham med i klosteret. Der fikk han undervisning av den ærverdige staretsen Anthimos Hagipateritis, som tok seg av ham.

Senere ble han sendt til byen Khios for å få mer undervisning av prestene Gabriel Astrakis og Neophytos Kafsokalyvitis, sistnevnte en tidligere jøde som hadde blitt munk på Athos og senere leder for den teologiske utdannelsen på Khios. Georgios holdt seg nært til disse prestene hele den tiden han var under utdannelse, og utviklet en kjærlighet for boklig lærdom. Etter at han var ferdig med sin utdannelse forlot Georgios skolen, og returnerte til klosteret Nea Moni, hvor han ble ordinert til diakon.

Administrative byrder
Etter en tid ble han valgt til klosterets abbed, men det skulle vise seg at han ikke hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner for de administrative oppgavene en slik stilling medfører. Mest lengtet han etter ensomhet og stillhet med Gud. Men han prøvde likevel. I to år. Så var det slutt. Han ble lei av kirkelige intriger og baksnakkelse, og fikk seg løst fra oppgaven.

Deretter søkte han tilflukt i Hl.Georg's eneboersted i nærheten av en kirke i Resta på Khios.

Stillhet med Gud og virke som åndelig veileder
Her skulle Hl.Nikephoros, som ble hans navn etter at han ble munk, bli til stor hjelp som åndelig veileder for søkende mennesker. Han komponerte flere hymner, og han pleiet godt vennskap med en pensjonert prest, som også hadde vært hans lærer, fader Josef. Fader Josef hadde levd på Athos en tid, men senere slått seg ned på Khios. Han hadde også en annen venn her, som han også var en del sammen med, Hl.Makarios av Korint.

Ellers tilbrakte han tiden i sin eneboerhytte i bønn, studier og arbeid med liturgien. Ved siden av dette var naturen hans store kjærlighet. Ikke minst trærne. Han innså at øyas sårbare økosystem var avhengig av trær, og at trærne var forskjellen mellom velstand og fattigdom. Han plantet ulike trær: oliventrær, fikentrær, sypresser og pinjetrær. Ved ulike anledninger sa han til de som kom for å skrifte:

'Om du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud'.

I 1805, når Hl.Makarios lå for døden, satte han sin lit til Nikephoros for at denne skulle fullføre hans bok: Den nye Leimonarion, en bok om livene og tjenestene til ulike martyrer, asketer og andre hellige.

Mange mennesker som kom til Hl.Nikephoros for å få forbønn ble mirakuløst helbredet. Han var en ydmyk, mild mann med stor kjærlighet og omsorg for andre mennesker. Han var middels høy, med et langt svart skjegg.

Hl.Nikephoros døde på sin elskede øy sommeren 1821, og ble begravd ved kirken ikke langt fra sitt eneboersted.