Hl.Cuthbert av Lindisfarne

I dag feires minnet om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, født ca 634 og død 20.mars 684, munk og biskop av Northumbria.

Det er mens han gjeter sauer i åsene nær sitt hjem i Lauderdale i august i år 651, at den foreldreløse gutten i en visjon får se noen engler fortelele, at den hellige Aidan dør samme kveld. Det opplever Cuthbert som et kall til klosterlivet. Hovedkilden for det vi vet om Cuthbert har vi fra Beda, den ærverdige. Det er han som forteller at gutten, som kom fra en velstående familie, vokste opp hos en fostermor, enken Kenswith. Cuthbert ble munk i Melrose mens Hl. Eata var abbed der. Han ble undervist i Bibelen og i klosterlivet av den hellige Boswell. I år 660 gav Alfrid, sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripton, og Eata og Cuthbert flyttet dit året etter. Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk-katolsk tradisjon, mens munken på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose.

Omkring denne tiden døde den hellige Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som abbed. Flere ganger dro han ut på misjonsreiser til områdene mellom Berwick og Galloway.

Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å innføre den romersk-katolske tradisjonen i kirken, noe som blant annet fikk følge for utregningen av datoen på påsken. Den hellige Colman av Lindisfarne trakk seg som bisop som en følge av dette. Han tok med seg alle de irske munkene og tretti av de engelske og dro tilbake til Irland. Eata ble utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, den hellige øya, og i år 664 utnevner han Cuthbert til prior i klosteret der. Nå var Cuthbert kommet til at han støttet innføringen av den romersk-katolske tradisjonen.

Hans egentlige ønske var å bli eneboer. En tid bodde han alene på en liten øy utenfor Lindisfarne, som har fått navnet St.Cuthert's Isle. I år 676 trakk han seg som prior, og flyttet til øya Inner Farne, hvor den hellige Aidan hadde levd.

Her på Inner Farne likte han seg så godt at han ikke ville forlate øya. Men han forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. Motvillig gikk han med på det. Men han ville ikke forlate eneboerlivet. Kongen måtte personlig overtale ham. Påskedag år 685 ble han presteviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne. Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i år 683 og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken.

20.mars år 687 tar han imot nattverden og sovner så stille inn.

Bederen Cuthbert

En dag forsinket feirer vi minnet om Hl.Cuthbert. Bildet er tatt på øya Inner Farne, hvor Cuthbert levde en tid, og hvor dette kapellet er bygget til minne om ham.

Cuthbert av Lindisfarne (635-687) ble kalt av Gud til å følge Ham den natten Hl.Aidan døde. Han trådte inn i Melrose kloster, hvor han ble ønsket velkommen av Boisil. Cuthberts trofasthet ble demonstrert de årene han befant seg i Melrose. Etter at Boisil døde, ble Cuthbert valgt til å bli klosterfellesskapets nye prior. Mange av munkene og de som kom på besøk fikk hjelp av hans undervisning og det liv han levde. Han hadde også for vane å reise rundt i distriktene for å forkynne Guds ord, særlig til avsidesliggende distrikter og landsbyer, som ofte lå så vanskelig til at andre unngikk å besøke dem. For Cuthbert betydde hvert menneske noe.

Mange tegn og under fulgte Cuthberts forkynnelse av Guds ord, og han hadde nådegaven til å se inn i menneskenes hjerter. Som et resultat av dette, var det mange mennesker som omvendte seg fra sine synder og ble etterfølgere av Kristus.

Etter den berømte synoden i Whitby, hvor kirken i Northumbria ble påtvunget Den romersk-katolske kirkes skikker, overflyttet abbed Eata Cuthbert fra klosteret i Melrose til klosteret på den hellige øya Lindisfarne.

Etter mange år i dette klosteret trådte han inn med stor glede og med godvilje fra klosterets abbed og munker, en tilværelse av avsondrethet. Cuthbert hadde lenge lengtet etter og gitt uttrykk for at han ville trekke seg tilbake i ensomhet, ja han tørstet etter et nært og inderlig forhold til Jesus i stillheten. Dette ba han mye om.

For å kunne ta de første stegene inn i dette, trakk han seg tilbake til noen områder utenfor klosteret hvor han kunne være helt alene. Man antar at dette var en bitteliten øy ved Lindisfarne, som nå går under navnet St.Cuthbert's Island.

Ikke før han hadde seiret over vår usynlige fiende gjennom bønn og faste trakk han seg tilbake til den avsidesliggende øya Inner Farne.

Kirkehistorikeren Bede forteller oss at denne øya var befolket av demoner, og Cuthbert var den første som var modig nok til å bosette seg her. Demonene måtte flykte for denne djerve Kristi tjener som var ikledd Kristi fulle rustning.

Etter ni år på Inner Farne ble han kalt til å bli biskop. Han etterfulgte Eata og i to år var han biskop på Lindisfarne. Etter denne perioden trakk han seg tilbake til Inner Farne igjen for å leve der i bønn.

Når Cuthbert døde tente en munk som bodde i nærheten av ham to fakler og gikk opp på et høydedrag, for på denne måten å varsle de andre munkene om at Cuthbert hadde gått hjem til Gud.

Foto: Catherine Davies van Zoen.

Boisil - abbeden med profetisk gave

Sammen med våre keltiske venner kunne vi i går feire minnet om Hl.Boisil, en av de første generasjoners munker i Skottland, født på den hellige øya Lindisfarne og død i 661.

Det er ikke så mye vi vet om ham, og alt vi vet, kommer fra en kilde: kirkehistorikeren Bede. Han fikk sin informasjon fra Sigfrid, en munk fra Jarrow, som igjen hadde fått sin opplæring av nettopp Boisil, da denne var prior i klosteret i Melrose. Boisils ry kommer fra det forhold at den legendariske Cuthbert var hans elev.

Det var en hellige Eata, som hadde fått sin monastiske opplæring av Hl.Aidan, som var abbed i Melrose mens Boisil var der. Det er interessant å se hvordan de keltiske kristne hentet sin inspirasjon fra ordningen med disipler eller lærlinger. Man ble opplært av en som hadde gjort seg erfaringer på troens vei, og igjen lærte man andre. I den keltisk monastiske tradisjonen opplever vi kontinuiteten i disippelskapet. Her har vi utvilsomt mye å lære.

Det var den synlige helligheten i livet til Boisil som dro den unge Cuthbert til Melrose Abbey, i stedet for til det da mer kjente monastiske samfunnet på Lindisfarne. Cuthbert kom hit i år 651. Nå forholdt det seg slik at Boisil sto i klosterporten når den unge mannen ankom klosteret. Cuthbert gikk rett til klosterkirken for å be. Bede skriver at Boisil intuitivt kjente på seg at denne unge mannen kom til oppnå en høy grad av hellighet senere i livet. Til de som sto rundt ham, sa han: 'Se, Herrens tjener'. Eata, abbeden gav tillatelse til at Cuthbert kunne tre inn i den monastiske kommuniteten i Melrose. I år 659 skulle Boisil overta som abbed for klosteret etter Eata.

Det var fra Boisil at Cuthbert lærte å kjenne Den Hellige Skrift, elev og lærer ble gode venner. Begge reiste rundt i landsbyene som omgav Melrose og forkynte Guds ord. De syke ble brakt til Boisil for at han skulle be for dem, eller lege dem med sine urter. Boisil hadde profetisk gave, noe mange av hans samtidige snakket om og var imponert over. Han forutså blant annet den store pesten i år 664 og at han selv skulle dø av den. Hvilket også skjedde. Men før dette profeterte han at Cuthbert kom til å bli utnevnt til biskop med stor innflytelse over kirken. Hvilket også skjedde.

Maleriet viser Hl.Boisil som tar imot den unge Cuthbert.

Ethilwald kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne

Etter at Hl.Cuthbert var død, flyttet en annen munk, Ethilwald, inn i munkecellen hvor Cuthbert hadde bodd på øya Inner Farne. Det skjedde i år 687.

Øya er kjent som et sted som har fostret hellige menn. Kelterne sammenlignet den med de egyptiske og syriske ørkenområdene, som så mange kristne søkte for å finne rom for stillhet og bønn.

Bølgene var Ethilwald hovedfiende. De truet med å fordrive ham fra plassen han bodde på. Kaldt var det også. Men Ethilwald ble der i 12 år, helt frem til hans død. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning, og bli bedt for. Tre munker fra Lindisfarne var blant dem. De fikk hans velsignelse, men på vei hjem ble de overrasket av en forferdelig storm. De kjempet mot vinden og bølgene for en lang stund, da de så seg tilbake for å se om det var en mulighet til å vende tilbake til Farne.

Da så de Ethilward som hadde kommet ut av munkecellen sin for å se hvordan de klarte seg i stormen. Når Ethilward oppdaget dem i den opprørte sjøen, falt han ned på kne og ropte ut i stor nød om at Jesus måtte gi dem sin trygghet og redde dem. Når han var ferdig med å be, roet sjøen seg fullstendig, og de tre munkene kunne fortsette seilasen til var kommet seg trygt i land. Med det samme de hadde dratt båten i land, blåste det opp på nytt og stormen raste videre hele dagen. De takket Gud for at Han hadde hørt Ethilwalds bønner.

Når Ethilward døde, flyttet en annen munk inn i munkecellen: Munken Feldgild.

Og slik fortsatte bønnearbeidet på Indre Farne.

To venner som Herren hentet hjem samme dag

I går kunne du lese om Hl.Cuthbert her på bloggen. Han hadde en venn som het Herebert eller Herbert av Derwentwater, Herbert levde på en øy i sjø, som nå er kjent som St.Herbert's Island. På denne øya finnes det en rund steinformasjon, hvor Hl.Herbert sannsynligvis hadde sin munkecelle. Du ser øya midt på bildet.

En gang om året dro Hl.Herbert til Lindisfarne eller til Farne for å besøke Hl.Cuthbert, for å samtale og for å søke åndelig veiledning.

På slutten av år 686 fikk Hl. Herbert høre at Hl.Cuthbert besøkte Carlisle for å ordinere noen diakoner, og Herbert fikk ordnet det slik at de skulle møtes der. Når de møttes sa Cuthbert at det var viktig at de brukte tiden de hadde viselig, siden det ikke var mange månedene igjen før de skulle hentes hjem av Gud! Da ba Hl.Herbert om ikke Hl.Cuthbert kunne be inderlig til Gud om at de måtte hentes hjem på samme dag, slik at de kunne se Guds herlighet sammen! Han fryktet også tanken på å bli igjen alene uten sin gode venn. De bestemte seg for at de begge skulle ha dette som bønneemne, og de dro hver til sitt sted. Før de skiltes forsikret Hl Cuthbert Hl. Herbert om at det kom til å bli slik.

Noen måneder senere ble Hl.Herbert syk og de to vennene døde hver på sin øy samme dag, 20.mars 687, og kom hjem til Gud.

Cuthbert - en av de mest elskede av de keltiske hellige

I dag feirer vi en av de mest betydningsfulle av den keltiske kirkes åndelige skikkelser, Hl.Cuthbert av Lindisfarne.

Ydmykheten, kjærligheten og medfølelsen som preget denne mannen og som han delte med de som var rundt ham i den kommuniteten han grunnla, sammen med den hengivenhet som er blitt ham til del gjennom de mange århundrer som har gått etter hans død, har gjort Cuthbert til en av de mest elskede lederne innen den engelske kristenhet.

Cuthbert var født i år 634, nær Melrose. Han arbeidet som gjeter inntil han som en ung gutt så et syn. I synet så han sjelen til biskop Aidan ble hentet hjem til Gud av engler. Det var dette synet som fikk han til å tre inn i klosteret i Melrose i ung alder. Iveren og gudsfrykten til Cuthbert ble lagt merke til av klosterets abbed, Boisil. Klosteret i Melrose fikk senere ny abbed, Easta, og når denne bestemte seg for å reise til den hellige øya Lindisfarne, bestemte Cuthbert seg for å slå lag med ham.

På Lindisfarne ble Cuthbert valgt til prior for kommuniteten der. Som prior fokuserte han på å drive misjonsarbeid i Northumberland og i det sørlige Skottland.

I år 676 skjer det en endring i livet til Cuthbert. Han bestemmer seg for å leve som eneboer på øya Farne på kysten av Northumbria. På bildet ser vi hans aller første boplass på Farne. Her bodde han i ni år, og levde på en enkel diett bestående av løk og fisk. Han bygget selv en bønnehytte. Utenfor denne  fulgte han den keltiske tradisjonen med å fremsi Salmene stående ute i det kalde vannet. Det fortelles historier om at otere tørket føttene hans når han steg opp av vannet!

Hit til Farne kom mennesker for å få del i hans åndelige veiledning og få hans velsignelse.

I år 685 ble Cuthbert utnevnt til biskop av Hexham av erkebiskopen av Canterbury, Theodore av Tarsus. Han forlot øya Farne og tok igjen fatt på misjonsarbeidet. Han gikk på beina rundt hele sitt bispesete, og tjenestegjorde blant høy og lav, rik og fattig. Mange tegn og under fulgte hans tjeneste. Han ble også kjent som en som tilba Gud og takket Ham for alt Han gjorde, og som viste en djup kjærlighet overfor alle han møtte. Dette ble lagt merke til.

Cuthbert døde 20.mars 687 på øya Farne. To måneder før han døde hadde Gud fortalt ham at han skulle dø, og han ville da reise tilbake til Farne. Han ble gravlagt på Lindisfarne.

Når vikingene angrep Lindisfarne i 793 og senere i 875 bar munkene levningene etter Cuthbert bort fra øya, og disse levningene skulle ikke finne sitt endelige hvilested før 120 år senere! I år 995 ble levningene gravlagt i Durham. Det fortelles at oksekjerren som ble brukt til å frakte levningene brøt sammen, og de ble lagt i en grav sammen med korset Cuthbert bar og hans sammenleggbare alter. Stedet ble et pilegrimssted og er det fremdeles.

Hl.Cuthbert av Lindisfarne valgte eneboerlivet fremfor bispesete

I dag feires minnet om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, født ca 634 og død 20.mars 684, munk og biskop av Northumbria.

Det er mens han gjeter sauer i åsene nær sitt hjem i Lauderdale i august i år 651, at den foreldreløse gutten i en visjon får se noen engler fortelele, at den hellige Aidan dør samme kveld. Det opplever Cuthbert som et kall til klosterlivet. Hovedkilden for det vi vet om Cuthbert har vi fra Beda, den ærverdige. Det er han som forteller at gutten, som kom fra en velstående familie, vokste opp hos en fostermor, enken Kenswith. Cuthbert ble munk i Melrose mens Hl. Eata var abbed der. Han ble undervist i Bibelen og i klosterlivet av den hellige Boswell. I år 660 gav Alfrid, sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripton, og Eata og Cuthbert flyttet dit året etter. Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk-katolsk tradisjon, mens munken på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose.

Omkring denne tiden døde den hellige Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som abbed. Flere ganger dro han ut på misjonsreiser til områdene mellom Berwick og Galloway.

Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å innføre den romersk-katolske tradisjonen i kirken, noe som blant annet fikk følge for utregningen av datoen på påsken. Den hellige Colman av Lindisfarne trakk seg som bisop som en følge av dette. Han tok med seg alle de irske munkene og tretti av de engelske og dro tilbake til Irland. Eata ble utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, den hellige øya, og i år 664 utnevner han Cuthbert til prior i klosteret der. Nå var Cuthbert kommet til at han støttet innføringen av den romersk-katolske tradisjonen.

Hans egentlige ønske var å bli eneboer. En tid bodde han alene på en liten øy utenfor Lindisfarne, som har fått navnet St.Cuthert's Isle. I år 676 trakk han seg som prior, og flyttet til øya Inner Farne, hvor den hellige Aidan hadde levd.

Her på Inner Farne likte han seg så godt at han ikke ville forlate øya. Men han forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. Motvillig gikk han med på det. Men han ville ikke forlate eneboerlivet. Kongen måtte personlig overtale ham. Påskedag år 685 ble han presteviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne. Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i år 683 og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken.

20.mars år 687 tar han imot nattverden og sovner så stille inn.