Biskop Thomas - mishandlet av keiser Diokletian i 22 år - forble trofast mot Herren

I dag minnes vi en av martyrene i den tidlige kirkens historie, nemlig Hl.Thomas, biskop av Mar'ash (Syria). Han var kjent som en beder og asket, som fastet og bad kontinuerlig. Det var en av årsakene til at han ble vigslet til biskop for byen Mar'ash, og han tok godt vare på flokken som han der var betrodd.

Under det grusomme og hedenske regimet til keiser Diokletian (244-311), sendte keiseren en av sine representanter til Mar'ash, for å torturere de kristne. Vedkommende begynte med biskop Thomas. Han gav ordre om at biskop Thomas skulle vende seg bort fra troen på Jesus, og begynne å tilbe avgudene. Biskop Thomas ikke bare avviste det keiserens utsending krevde av ham, men han refset ham også for hans avguder. Biskop Thomas ble kastet i fengsel. Fra tid til annen dro de ham ut av fangehullet for å mishandle ham. Først kuttet de av ham ørene, så nesen, leppene og leggene. Så knuste de hans tenner. I 22 lange år satt han fengslet og ble mishandlet! Menigheten han tjente trodde deres biskop var død, så hvert år feiret de en dag til minne om ham.

Denne Herrens tjener forble i sin miserable stilling helt frem til keiser Konstantin fikk makten. Han gav ordre om at alle kristne som satt fengslet skulle settes fri. Biskop Thomas var en av dem. Noen prester kom for å hente ham ut av fangehullet. De var ham til kirken mens de sang salmer og hymner. De troende kom frem og fikk biskopens velsignelse.

Kirkemøtet i Nikea
Når så keiser Konstantin kalte sammen til kirkemøtet i Nikea var biskop Thomas til stede. Når keiseren kom inn i salen hvor kirkemøtet ble holdt, knelte han foran biskopene og kysset deres hender. Da keiser Konstantin fikk presentert historien til biskop Thomas ba han om dennes velsignelse.

Når biskop Thomas vendte tilbake til Mar'ash, forklarte han for menigheten medlemmer innholdet i Den nikenske trosbekjennelsen, som var vedtatt på kirkemøtet. Han levde en kort tid etter dette, før han sovnet inn i troen på Herren Jesus. Da hadde han vært biskop i 40 år.

På bildet ser vi en koptisk munk fra i dag.

Døperens martyrium

I dag minnes både kirken i Øst og Vest døperen Johannes' martyrium. Den siste av de gammeltestamentlige profetene, og forløperen for Den nye pakts tid, kompromisset ikke med sannheten. Selv ikke i maktens korridorer. Han talte Guds ord uten baktanker, og med livet som risiko. Så ble han da også martyr.

Det er interessant at denne minnedagen kommer i kjølvannet av Kristi forklarelsesdag. Døperens brå og grusomme død inntraff før Kristi forklarelse på Tabor (Matt 14), men etter at Jesus og disiplene er på vei ned fra fra fjellet spør de Jesus om det de skriftlærde påstår: At Elia må komme før Menneskesønnen kan reises opp igjen fra de døde. Til dette svarer Jesus: 'Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem'. (Matt 17,11-12)

Døperens liv viser at det kan koste alt å forbli trofast mot Guds kall. Vi minnes Martin Luthers ord, fra hans kjente salme: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder».

Kraften i en bedende mors bønner

Gudfryktige mødre spiller alltid en viktig rolle i barnas liv, synlig eller usynlig. Det er en enorm kraft i en bedende mors bønner. Vi husker vel alle lignelsen Jesus forteller, som Lukas gjengir, om enken og den urettferdige dommeren. Han som måtte gi etter på grunn av enkens pågående bønn. Jesus forteller historien når Han sier til sine disipler at 'alltid burde be og ikke bli trette'. (Luk 18,1flg)

I dag feirer vi minnet om en slik bedende kvinne: Hl.Monica, mor til Augustin. Hun kom til å spille en svært viktig rolle i sønnens åndelige utvikling. Hun ble født i Tagaste i Nord-Afrika i år 322, og vokste opp i en kristen familie og bar med seg en viktig påvirkning og arv hjemmefra. Men hennes mann, Patricius, var ingen kristen. De fikk tre barn: Augustin, Navigius og Perpetua.

Augustin ingen enkel mann
Av de tre barna var det nok sønnen Augustin som bekymret moren mest, og han ble da også gjort til gjenstand for hennes inderlige bønner. Sønnen var nemlig svært begavet, men også svært eksentrisk. Han rotet seg borti en av samtidens nyåndelige grupper, den gnostiske sekten Manikeerne. Hl.Monica gjorde alt hun kunne for å få ham bort fra denne gruppen. Det var først når hun gjennom en drøm opplevde at Gud ba henne ha tålmodighet, at hun roet seg ned.

I år 383 reiste hun sammen med Augustin til Roma, hvor Augustin skulle undervise. Senere dro de til Milano der de to møtte biskop Ambrosius.

Døpt påskenatt
Det er her i Milano at Augustin får møte Den oppstandne Kristus, og påskenatten 387 blir han døpt. Også for hans mor må det ha vært et stort øyeblikk. Etter sin dåp legger han planer for å reise tilbake til Nord-Afrika. Det er svært gripende å lese det Augustin skriver i sine berømte Bekjennelser, om forberedelsen til denne reisen. Når dette skrives befinner Augustin seg sammen med sin mor i Ostia:

'Vi sto der ensomme og talte inderlig med hverandre. Med en stadig mer brennende lengsel løftet vi oss mot Den som evig er den samme; steg for steg vandret vi gjennom alt i den synlige verden; og opp gjennom selve himmelen fra hvor solen, månen og stjernene lyser over jorden. Vi steg høyere mot vårt innerste; mens vi samtalte om Dine verk og begrunnet og forundret oss over dem ...'

Noen dage etter samtalen blir Monica syk, og innen to uker er gått, dør hun, 56 år gammel.

Til minne om mor Teresa

Om Mor Teresa hadde levd hadde hun fylt 102 år i dag. Her er hun sammen med Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Roger forteller at han hadde mange samtaler med henne, og sommeren 1976 besøkte hun Taize. Mange ungdommer var samlet der. Den gangen skrev de en bønn sammen, som jeg har oversatt:

 'Å Gud, alle menneskers Far, Du ber oss alle om å bringe kjærlighet hvor de fattige ydmykes, forsoning hvor mennesker er splittet, glede hvor Kirken er rystet. Du åpner denne veien for oss slik at vi kan være fellesskapets surdeig gjennom hele menneskehetens familie'.

Tikhon av Zadonsk - Russlands Chrysostomos

Tikhon av Zadonsk (1724-1783), er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var også den som inspirerte Fjodor Dostojevskij når han skulle portrettere starets Zosima i sin berømte trilogi 'Brødrene Karamasov'. I dag feirer vi minnet om denne Tikhon.

Han var født i Korotsk i Novgorod regionen, og begynte å studere på det teologiske seminaret der i en så ung alder som 16 år. I 1758 trer han så inn i det monastiske livet og blir vigslet til prest. Han utnevnes etter hvert til biskop, men på grunn av problemer med sin helse trekker han seg tilbake etter bare fem år i denne tjenesten, til et kloster i Zadonsk.

Inspirert av åndelige bevegelser i Vesten blir Tikhon dratt mot en spiritualitet der Guds kjærlighet åpenbart i den lidende Kristus er det helt sentrale. Tikhon av Zadonsk blir en mann som blir sterkt grepet av Jesu Kristi kors. Hans meditasjoner over korsets mysterium blir for ham en måte å møte sin egen tilkortkommenhet.

Grepet av korset gir han seg helt til å møte samtidens fattige og utstøtte. Han ble deres ivrigste forsvarer. Det er riktig å si at Tikhon av Zadonsk ble de marginalisertes starets.

Keiser Diocletian gjorde alt for å drepe Annikita og Fotios av Nikomedea

På denne nest siste dagen av etterfesten for Kristi forklarelse, minnes vi to martyrer, Fotios og Annikita av Nikomedea (305).

Annikita og hans nevø Fotios, var borgere av Nikomedea. Annikita, som var militær offiser, ville ikke adlyde keiser Diocletian (284-305) når denne ville sette opp et sted for henrettelse av kristne midt i bygaten. Keiseren ble rasende fordi en av hans offiserer ikke ville lystre ham, og beordret at Annikita skulle arresteres, tortureres og så kastet til de ville dyrene. Men løvene som ble sendt mot ham ville ikke røre ham, og la seg i stedet ned ved hans føtter.

Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, og det hedenske Hercules-templet styrtet i grus, og flere mennesker som var i nærheten av de ødelagte bymurene omkom. Skarpretteren skulle til å hugge hodet av Annikita, da han falt livløs til jorden. Noen andre forsøkte så å få festet Annikita til et hjul, og brenne han på bålet, men hjulet stanset og ilden sluknet. Så forsøkte de å få Annikita opp i en stor bolle med kokende vann, men når de fikk dratt ham dit var vannet kaldt.

Nevøen Fotios så det hele, og gikk bort for å hilse Annikita, og henvendte seg så til keiseren med ordene: 'Avgudsdyrker! Dine guder er ingenting verdt!'

Annikita og Fotios ble nå grepet og kastet i fengsel. Etter å ha vært i fangehullet i tre dager, forsøkte keiseren å overtale dem: 'Tilbe våre guder, og jeg skal gi dere ære og rikdom'. De to nektet, og deres bein ble da festet til to hester som skulle dra dem rundt i gatene. Men til tross for den hardhendte behandlingen forble de to uskadd. Så ble de dratt med til et av badehusene, og ble utsatt for skoldende varmt vann, uten at det heller gjorde dem noe.

Nå ble keiser Diocletian virkelig rasende. Han beordet at det ble tent opp et stort bål og at de to skulle bli kastet inn i flammene. Flere kristne som så dette, steg så frem og sa: 'Vi er også kristne'. Dermed ble de grepet, og sammen med Annikita og Fotios, kastet inn i flammehavet. Alle døde. Når bålet var nedbrent fant man kroppene etter Annikita og Fotios. De var uskadd. Selv ikke håret på deres hoder var brent.

'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør'

I kirkeåret lever vi nå i tiden for 'etterfestene' etter Kristi forklarelsesdag. De varer frem til 26. august. Mens jeg har meditert over evangelietekstene om Kristi forklarelse, så har jeg tenkt på 'den store skyen av vitner' som er omkring oss, alle de hellige som befinner seg i den himmelske verden.

Når Moses og Elia viser seg for Jesus og Peter, Jakob og hans bror Johannes, så er det som høyst levende! Hvordan kan det være tilfelle, siden Moses og Elia forlengst var døde når Jesus besteg Tabor, fjellet vi ser avbildet her? Svaret finner vi hos evangelisten Johannes, når han siterer Jesus som sier: 'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den om tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,24-25) Men vi dør jo? Ja, men, sier Jesus, 'den som tror på meg, skal leve om han enn dør'. Det settes punktum for levd liv her i tiden, men ikke når det gjelder evigheten. De hellige som dør, trer inn i evigheten, og lever!

Når vi feirer gudstjeneste er vi derfor ikke alene, men vi feirer den sammen med den himmelske festforsamlingen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker seg slik, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

'Men dere er kommet fram til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene ...' (Hebr 12,22-23a)

Ortodokse kristne blir av og til beskyldt for å be til de døde, men gjør de det? De som dør i Kristus er jo ikke døde, sier Jesus. De lever. De er en del av 'høytidsskaren', en del av Det nye Jerusalem, som den hellige Johannes beskriver som 'bruden, Lammets hustru'. (Åp 21,9)