'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør'

I kirkeåret lever vi nå i tiden for 'etterfestene' etter Kristi forklarelsesdag. De varer frem til 26. august. Mens jeg har meditert over evangelietekstene om Kristi forklarelse, så har jeg tenkt på 'den store skyen av vitner' som er omkring oss, alle de hellige som befinner seg i den himmelske verden.

Når Moses og Elia viser seg for Jesus og Peter, Jakob og hans bror Johannes, så er det som høyst levende! Hvordan kan det være tilfelle, siden Moses og Elia forlengst var døde når Jesus besteg Tabor, fjellet vi ser avbildet her? Svaret finner vi hos evangelisten Johannes, når han siterer Jesus som sier: 'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den om tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,24-25) Men vi dør jo? Ja, men, sier Jesus, 'den som tror på meg, skal leve om han enn dør'. Det settes punktum for levd liv her i tiden, men ikke når det gjelder evigheten. De hellige som dør, trer inn i evigheten, og lever!

Når vi feirer gudstjeneste er vi derfor ikke alene, men vi feirer den sammen med den himmelske festforsamlingen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker seg slik, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

'Men dere er kommet fram til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene ...' (Hebr 12,22-23a)

Ortodokse kristne blir av og til beskyldt for å be til de døde, men gjør de det? De som dør i Kristus er jo ikke døde, sier Jesus. De lever. De er en del av 'høytidsskaren', en del av Det nye Jerusalem, som den hellige Johannes beskriver som 'bruden, Lammets hustru'. (Åp 21,9)