Gregorios av Sinai

I dag feirer vi minnet om Hl.Gregorios av Sinai, en av bidragsyterne til Filokalia, den bok som ved siden av Bibelen, utgjør den viktigste åndelige lesning i Den ortodokse kirke.

Gregorios ble født ikke så langt fra Smyrna, omkring år 1265. Til hans ungdomstid er det knyttet ikke så rent lite dramatikk. Tyrkiske pirater angrep en gang hans hjemsted, og Gregorios ble sammen med sin familie, ført bort som fanger. De muslimske piratene ble så fascinert av Gregorios, som sang salmer fra Salmenes Bok, mens han satt i deres fangenskap. Han og familien ble senere satt fri.

Tidlig opplevde han et monastisk kall. Etter at han ble satt fri fra fangenskapet, forlot han sin familie, og dro til Kypros, hvor han ble en del av en klosterkommunitet der. Derfra fortsatte han til det berømte Kathariaklosteret i Sinai. Her ble han lagt merke til på grunn av sin store kunnskap i Bibelen og kirkefedrenes skrifter.

Her ble han viet til munk. Selv om Gregorios skulle bli kjent som Gregorios av Sinai, ble han ikke så lenge ved Katharinaklosteret. Han la nemlig ut på en pilegrimsreise, blant annet til Jerusalem og Kreta. Reisen endte så opp på den hellige øya Athos.

På Athos stifter Gregorios bekjentskap med den levende bønnetradisjonen som fantes der. Her levde munker i stillhet og ba Jesusbønnen. Det var på Kreta, av en munk som het Arsenios, at Gregorios stiftet bekjentskap med Jesusbønnen første gang, og lærte å be den. På Athos skulle han leve som eremit. Han søkte seg ikke til noen av de store klostrene som finnes der.

På denne tiden ble Athos stadig angrepet av muslimer. Rundt år 1330 søker derfor Gregorios å finne et annet sted hvor han kan leve i stillhet og bønn. Han søker tilflukt i Bulgaria, der han får beskyttelse fra keiser Ivan Aleksander, som er en varm tilhenger av det monastiske livet. Gregorios grunnlegger et kloster i Paroria, ved Svartehavet. Her slår han rot, og blir helt frem til sin død.

Og hit kommer mange for å få del i hans åndelige veiledning. Mange sluttet seg til denne klosterkommuniteten, og flere av dem skulle få stor betydning i den såkalte heyschastiske bevegelsen, der den stille bønnen utgjør den kilden som alt annet springer ut fra.

Fem av de skriftene Gregorios skrev er blitt med i Filokalia, og disse skriftene preges av samme ånd og overbevisning som den noe yngre, Gregorios av Palamas, som tilhører generasjonen etter Gregorios av Sinai.

Gregorios av Sinai dør i 1346.