Historen om Serafim av Vyritsa, del 1

I denne nye serien her på bloggen Monastisk vil jeg gi leserne del i historien til fader Serafim av Vyritsa (bildet), eller Vasilij Nicolajevitsj Muraviov, som var hans borgerlige navn. Det er en dramatisk og gripende historie fra vår egen tid. En historie om forfølgelse og lidelse, men også om Kristi store kjærlighet levd gjennom et menneske. Han var født i 1866, og i dåpen fikk han navnet Vasilij eller Basilios etter Basilios Bekjenneren. Han fikk en utmerket utdannelse, ble gift med Olga, og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Når deres sønn Nikolai vokste opp, bestemte foreldrene seg for å tre inn i et monastisk klosterfellesskap.

13.september 1920 blir så Vasilij Muraviov en del av Aleksander Nevskij Lavra i St.Petersburg, og her skulle han bli de neste 45 årene. 19. oktober samme år, med velsignelse fra Vladyka Benjamin, kunne arkimandritt Nikolaij Yarushhevitsj vie Olga og Vasilij til henholdsvis nonne og munk. Vasilij fikk navnet Barnabas etter hans og kona Olgas åndelige far, Elder Barnabas, mens Olga fikk navnet Chistiana. Hun trådte inn i klosteret Voskrensky Novo-Devichy.

Den første oppgaven Barnabas fikk var å ringe med klosterklokkene, men ganske snart ble han ordinert til hierodiakon, og fikk ansvaret for klosterets gravlund.

Dette skjedde under Borgerkrigstiden i Russland. På grunn av de store menneskelige tapstallene holdt de minnegudstjenester i klosterets hovedkirke den ene etter den andre, og munken Barnabas hadde en stor oppgave med å trøste alle de sørgende.

Visste ikke hva som ville skje med dem
11. september 1921 ordinerte erkebiskop Benjamin munken Barnabas til hieromunk. Forfølgelsen av de troende var hard. Ingen av munkene som gikk til kirken om morgenen, visste om de ville returnere til sine celler om kvelden.

Likevel - mange trosset farene og kom for å ta del i gudstjenestene når hieromunk Barnabas gjorde tjeneste. De som deltok kunne fortelle at ansiktet til fader Barnabas lyste av glede når han forrettet gudstjenesten. Hans prekener var også veldig oppriktige, enkle og nådde manges hjerter.

(fortsettes)