Historien om Serafim av Vyritsa, del 3

Fader Serafim hadde så vidt rukket å forlate St.Petersburg før en blodig undertrykkelse druknet hele St.Petersburgs bispesete. Iløpet av natten til 18.februar 1932 arresterte bolsjevikene mer enn 500 munker! Klostrene ble fullstendig sønderknust.

I disse trengselstidene, i 1930 og 1940 årenes Russland ble fader Serafim et av Guds utvalgte redskaper, som oppmuntret de lidende kristne til å holde fast ved troen. Han skrev dikt, som ble som profetiske oppmuntringer om fremtidens Russland. Disse diktene ble lært utenat av veldig mange mennesker, og nådde frem til fengslene og de grusomme fange- og arbeidsleirene. Selv var fader Serafim svært syk på denne tiden, men han oppsøkte ikke lege. Han mente sykdommen holdt ham ydmyk og avhengig av Gud. Folk fortsatte å oppsøke fader Serafim, en stri strøm av mennesker hele tiden. De samlet seg utenfor hans munkecelle - dag som natt.

De som var de mest trengende blant disse fikk alltid komme inn til ham først, og hver gang skjedde det noe underlig. En av fader Serafims hjelpere ville åpne døra til Serafims munkecelle, og så ville han rope opp navnet og hjemstedet på nestemann som skulle inn. Ingen forstod hvordan fader Serafim kunne vite dette, men det var Den Hellige Ånd som åpenbarte det for ham. Selv hadde han ingen menneskelig kunnskap om dette.

Fader Serafim var en velgjører som ikke bare hjalp de som kom til ham med åndelig veiledning. Han hjalp dem også praktisk, blant annet med å finne seg arbeid. Han tok takknemlig imot penger fra de som ville gi ham det, men han brukte ingen ting på seg selv. Han gav dem straks bort til de som virkelig trengte dem. Hvis noen gav ham klær, ga han dem til trengende.

Fader Serafim var alltid streng med seg selv. Han fastet stadig, holdt våkenetter og levde stadig i bønn. På mandager, onsdager og fredager spiste han ikke i det hele tatt. Enkelte undret seg over om han ikke sultet seg til døde. Noen ganger spiste han bare velsignet brød, og drakk velsignet vann. Andre dager spiste han bare en potet eller en gulerot. Enkelte ganger drakk han te og spiste et brødstykke. Hver dag kom prester fra Gudsmoders kirke i Vyritsa og feiret eukaristien med ham.

Litt mer om fader Serafims bønneliv
Jeg har allerede nevnt at fader Serafim stadig levde i bønn. Han ba ofte i klosterhagen, og lik Serafim av Sarov knelte han ned på en stein og kunne be knelende i timevis. Det gjorde han også på dager hvor han var veldig syk. Fader Serafim ba ofte med tårer. Han ba om vekkelse for den russisk-ortodokse kirke og om frelse for hele verden.

Folk forstod heller ikke når fader Serafin sov, for uansett tid på døgnet som de åpnet døra til cellen hans, fant de ham på sine knær i bønn, ofte i gråt, med hendene løftet mot himmelen, og han enset ingen rundt ham.

(fortsettes)