Historien om Serafim av Vyritsa, del 2

Her følger andre del av historien om munken Serafim av Vyritsa (bildet):

Det tok ikke så lang tid fra fader Barnabas var vigslet til hieromunk, til han ble en åndelig far for hele Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det skjedde i forbindelsse med at han trådte inn i den strengeste munkeorden i Den ortodokse kirke, som kalles Schema, og han tok da navnet Serafim etter den kjente russiske hellige, Serafim av Sarov.

Foranledningen til at fader Barnabas tok dette navnet var en drøm et av hans åndelige barn hadde hatt om Serafim av Sarov. Her forteller han med sine egne ord hva han opplevde i drømmen:

'Jeg var på vei til gudstjenesten i Hl.Nicholas kloster, og gikk gjennom skogen for å forsøke å finne stien som førte dit. Plutselig så jeg en mann med en sekk på skuldrene og som bar på en liten øks. Jeg spurte ham om han visste veien til Hl.Nicholas kloster, og den gamle mannen sa: 'La oss gå, så vil jeg vise deg veien, jeg skal dit selv'. Jeg så litt nærmere på denne mannen, og oppdaget at det var Serafim av Sarov. Jeg spurte: 'Batyushka, er du fader Serafim?' Den gamle mannen svarte: 'Ja, jeg er fader Serafim'. Vi fortsatte å gå. Fader Serafim stoppet i nærheten av en liten forhøyning i landskapet, og satte seg på den. Han satte ryggsekken og øksa på bakken. Jeg satte meg i nærheten av ham. Plutselig og helt uventet dukket fader Barnabas opp, og han satte seg i nærheten av meg, slik at jeg ble sittende mellom de to. De to var så fulle av glede, og omfavnet hverandre og begynte å samtale med hverandre, men jeg kunne ikke forstå hva de to snakket om, og jeg våknet ...'

Sykdom og helbredelse
Det ble etter hvert kjent at fader Serafim hadde nådegaven til å helbrede, og mange kom til ham for å bli bedt for. En kvinne som var besatt av onde ånder ble satt fri etter at fader Serafim hadde lagt sine hender på henne, salvet henne med olje og bedt.

I tre år var fader Serafim åndelig far for Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det kom så mange mennesker til klosteret for å oppsøke ham, at det hendte at han kunne tilbringe to dager stående på en kald stein for å be for de som kom, en etter en, uten å ta pause. Mange opplevde å bli helbredet når fader Serafim ba for dem.

På grunn av dette kolossale fysiske og psykiske presset av alle disse behovene og syndsbekjennelsene, ble fader Serafim syk. Legene fant ut at han led av nervesmerter, reumatisme og en lungelidelse. Fader Serafim holdt lenge dette for seg selv, og sa ingen ting om hva legene hadde kommet frem til. Han fortsatte med å tjene og be for folk, og det var alltid og det var alltid et slikt lyst og gledefylt smil alle ble møtt med. Ingen som tilhørte brorskapet ante noe som helst om at fader Serafim levde med sterke smerter. Det eneste de merket seg var at han av og til snakket med veldig lav stemme. Men en dag klarte ikke fader Serafim å komme seg ut av senga.

Fader Serafim aksepterte sin sykdom med ydmykhet, og en ny overgivelse. Han ville ære Guds navn, og mente det var mange som hadde det mye verre enn ham selv. Legene mente han ville ha godt av å flytte på seg, et klimaskifte ville ha vært nyttig. Men fader Serafim forstod at det lå en mørk og vanskelig tid foran klosterfellesskapet, at han ville dele lidelsene med dem. Men Gud hadde en annen plan.

Metropolitt Serafim av Chichagov, som var lege av utdannelse, så nærmere på sykehistorien til fader Serafim, og umiddelbart etter sørget han for å få ham overført til Vyritsa. Sommeren 1930 forlot så fader Serafim St.Petersburg.

(fortsettes)