Optinaklosteret - beliggende omlag 30 mil sør for Moskva - har fostret noen av de mest fremstående staretsene i russisk tradisjon. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. En av dem var nettopp Ambrosios.
Nå var det en helt spesiell årsak til dette. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima. Men Dostojevskij var ikke alene om å følge seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var Leo Tolstoj.
Ambrosios av Optina (1812-1891) het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med en dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far oppmuntret ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynte han på presteskolen i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted. I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk igjen skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han begynte som privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk. Under sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest velkjente staretser, fader Hilarion, som bodde i landsbyen Troekurovo. Denne rådet Aleksandr til å dra til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente at Aleksandr også kunne ha reist til Sarov, men sa han 'det er ingen der lenger med erfaring'. På dette tidspunktet var Serafim av Sarov død. Fader Hilarion mente at de kunne trenge Aleksandr i Optina.
Aleksandr fulgte staretsens gode råd. Han trådte inn som novise i Optina klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina klosteret opplevde sin åndelige blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr, delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.
De mange sykdomsperiodene gav Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de tre neste årene ble han ordinert til munkeprest eller hieromunk. Da han var underveis til Kaluga for å bli ordinert, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.
Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette 'De hellige fedrene', han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Senere trådte han inn i tjenesten som starets, og ble den høyt elskede mannen vi har lært å kjenne gjennom Dostojevskij's skildring av ham.
Han grunnla også Shamordino klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var også her han skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret, hvor han ble begravet.
Startetsen Ambrosos er blitt kalt 'jordisk engel og en himmelsk mann', av staretsen Nektari i Brødrene Karamasov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar