Ignatios av Antiokia

Det er underlig når man tenker på det som skjer i dagens Syria, at det her fantes livskraftige menigheter helt tilbake til urkirkens dager.

Som i Antiokia. Menigheten som kom sammen her var en av urkirkens viktigste. Det er i denne menigheten at Ignatios, kanskje det viktigste forbindelsesleddet mellom apostlene og deres direkte etterfølgere, blir valgt til tilsynsmann eller biskop for.

Det skjer omkring år 70. Ignatios har etterlatt seg den største samling kristne brev utenfor Det nye testamente. Brevene gir et unikt innsyn i livet og troens utøvelse i de første kristne forsamlingene. Han står opp for troen på inkarnasjonen, som møtte motstand, blant annet fra gnostisk hold. Han er en sann hyrde som verner om menighetens liv og lære, og ender som martyr.

Det skjer under keiser Trajans regjeringstid - 98 til 117. Han dømmes til å bli ført for villdyrene og blir ført i en fangetransport fra Antiokia til Rom eskortert av soldater. Underveis får han tillatelse til å ta imot besøk av kristne på de plassene de passerer. Det er mens han er underveis til Rom og sin visse død at han skriver brev til de kristne forsamlingene og deres ledere. Til efeserne, magnesierne, trallerne, romerne, filadelfierne, smyrnerne og et brev til Polykarp.

Om du vil studere disse brevene nærmere finnes de i en norsk oversettelse i boken: De apostoliske fedre. Luther forlag, 2.opplag 1997.

Ved siden av inkarnasjonen er nattverden svært sentral i teologien til Ignatios. Han 'å drikke av begeret betyr forening (enhet) med hans blod' (Filad 4), og nattverdelementene omtaler han som 'Guds brød' (Ef 5,2) og 'den kristne næring' (Trall 6,1)                                  

Enkelte har tolket utsagnene til Ignatios som om han omtaler nattverden som noe mystisk. Martin Synnes, som var førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet før han nylig ble pensjonist, skriver om dette slik:

'En skal imidlertid merke seg trekk i disse tekster som demper dette inntrykk: Ignatius omtaler indirekte bekjennelsen hos deltagerne, og han betoner at Kristi kjøtt i nattverden har lidt døden (aorist av verbet). På denne bakgrunn kan også hans bruk av formelen 'i Kristus' forstås. Hans beskrivelse av nattverdfeiringen lik 'foreningen med hans død' behøver en da ikke tolke lik en mystisk gjentagelse med magisk syn på elementene'. (De apostoliske fedre. Innledning til Ignatius brevene, side 42)

Sist, men ikke minst, Ignatios ivret for en bestemt kirkeforfatning. Han hevder at bare den gudstjeneste som ledes av biskopen er gyldig. Dette må forstås ut fra de faktiske hendelsene på denne tiden: gnostisismen hadde sneket seg inn i menighetene, og omreisende profeter utgjorde en trussel mot den overleverte troen. Biskopen trengtes for å verne om læren.

I følge tradisjonen var Ignatios den første til å lide martyrdøden i Colosseum i Rom, trolig år 107.

Det er hans minnedag i dag.