Han talte Roma midt i mot og mente at Bibelen sto over kirken

I dag minnes vi en av de virkelig betydningsfulle Guds menn gjennom tidene: Peter Valdes (1140-1218). Peter Valdes var en av de profetiske skikkelsene som Gud har reist opp, for å gjenopprette menigheten slik den fremsto i all sin apostoliske kraft i urkirken.

I boken min, 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012) har jeg et eget kapittel om Valdes og Valdenserne hvor jeg peker på at det finnes en ubrutt linje fra urkirken og frem til reformasjonen og anabaptistene, hva angår en alternativ menighetsbevegelse ved siden av Pavekirken. Det er huller i denne historien, men da må vi også huske at det slett ikke var i Pavekirkens interesse at det skulle finnes en slik dokumentasjon.

Hvordan kan vi så hevde dette med sikkerhet? Ganske enkelt fordi Jesus gir oss et løfte når det gjelder Menigheten, i Matt 16,18: '... Jeg vil bygge Min menighet . Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den'.

Den åndelige tilstanden i Storkirken på denne tiden var så alvorlig, at skulle den Menighet Herren Jesus grunnla overleve, måtte det finnes en alternativ menighetsbevegelse. Det var i en slik tid Gud reiste opp en mann som Peter Waldo eller Valdes fra Lyon i Frankrike.

Det er en radikaler vi har med å gjøre. En god venns død fører til at han blir en åndelig søkende ung mann. På denne tiden var han en velstående kjøpmann og hadde egentlig alt han trengte. I hvert fall det som kunne kjøpes for penger. Men han hadde ikke fred med Gud. Vennens brå død førte til at han leste evangeliene. Samtidig som leser evangeliene møter han også de såkalte 'vandrermunkene'. Han blir grepet av deres radikale etterfølgelse av Jesus.

Han bestemmer seg for å selge alt han eier og gi pengene til de fattige. Han slår lag med 'vandrermunkene', legger ut på landeveien og forkynner evangeliet over alt hvor han kommer. Som det ofte skjer med mennesker som velger å gå mot strømmen, vekker det også andre, og snart får Peter Valdes etterfølgere. De får tilnavnet 'Lyons fattige' eller 'Kristi fattige'. Mange har sammenlignet Peter Valdes med Frans av Assisi.

På grunn av frafallet i Storkirken hadde denne bare forakt til overs for Peter Valdes. Han ble for Storkirken 'en torn i siden', som stadig minnet den om at den hadde sviktet sin Herre. Det tar ikke lang tid før Valdes og hans tilhengere møter motstand fra Storkirkens biskoper.

Peter Valdes mente at Guds ord sto over kirken, og at alle kristne var forpliktet på å forkynne Guds ord for hele skapningen.

Det som særpreget valdenserne var bibellesningen og bibelstudiet. Dette var noe uvant og spesielt for Storkirken, som reagerte på at lekfolk leste Den Hellige Skrift, uten en prests fortolkning. På mange måter er den måten valdenserne forholdt seg til Bibelen på det som skulle bli veiledende for den moderne frikirkebevegelsen.

Storkirken måtte sette en stopper for dette. En synode i Verona i 1184 fattet et vedtak om å fordømme valdenserne, og siden de nå var blitt ekskommunisert, ble de også utsatt for harde forfølgelser fra Den romersk-katolske kirken, som så mange andre er blitt. Men Storkirken klarte ikke å stoppe dette. Vi husker lovlæreren Gamaliels ord om de første kristne:

'Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud'. (Apg 5,38-39)

Det var Peter Valdes grundige studium av Guds ord, som gjorde at han kom på kollisjonskurs med Den romersk-katolske kirke. Fanget mellom lojalitet til Den romersk-katolske kirke og Bibelen, valgte han å følge Guds ord.

Forfølgelsene til tross: valdenserne spredte seg og hadde stor framgang i Nord-Italia, Sør-Frankrike og Spania.

Peter Valdes døde i Böhmen i 1217, der valdenserne nå utgjorde en betydelig bevegelse. På 1500-tallet sluttet valdenserne seg til Reformasjonen og innledet samarbeide med reformerte kirker i Sveits og Frankrike.

I min bok: 'En tro verd å dø for' har jeg summert opp det valdenserne sto for på følgende måte:

1) De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin opprinnelige renhet og hellighet.

2) De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdomsidealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.

3) De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.

4) De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.

5) De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.

6) De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes et mellomstadium for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.

7) De var ekstremt spartanske og adopterte som sin moralkodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettssaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold, og alle former former for edsavleggelse.

8) De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenestene var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv, de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle alle tjene til livets opphold med sine hender.

9) Lekfolket var inndelt i to klasser: den ene inneholdt de perfekte, og den andre de ikke-perfekte kristne. Til den siste kategorien hørte de som var sterkt influert av verden og levde deretter.